Tilstede på premieren av Debussys Pelleas og Melisande i Bergen i går, og dette er virkelig en ekstraordinær opplevelse og opera. Dette var en opera som virkelig gjorde inntrykk på meg da jeg midt på 70 tallet fulgte noen forelesninger i musikkhistorie på Universitetet i Trondheim med mange lyttetimer i musikkbiblioteket på Ringve. Å få sett dette live har vært en drøm i 50 år.
Debussy lærte av Wagners nyvinninger innenfor opera og snudde de på hodet i dette lavmælte og erketypiske franske verket der talesang, kontinuitet og orkesterets rolle følger Wagners lærebok, men så stopper det der. Verket er strippet for arier, og mange av de største øyeblikkene gjør desto større inntrykk fordi at nettopp når man venter en 8 minutters arie om kjærlighet eller død så tar Debussy det plutselig kort og enkelt helt ned og man kommer tett på menneskene som det dreier seg om i stedet. Fransk og intimt så det holder, og finessene i orkestret er virkelig ekstraordinære for den som kan lytte.
Den pulserende, dynamiske, komplekse og evig foranderlige orkestersatsen driver handlingen og forteller alt det som personene på scenen ikke sier, og de lavmælte to siste aktene er noe av det mest rystende som kan vises på en operascene.
Less is more sies det, og her demonstreres det i praksis.
Og PS på en liten vandring i fjellene over Monaco i 2016 snublet jeg over Mary Gardens gravstein langt opp på en bergknaus høyt oppe, skulle ønske jeg klarte å lokalisere bildet jeg tok. Hun var tett assosiert med Monacooperaen og rollen som Melisande, og sang den blant annet på premieren for 120 år siden. Av og til lurer man på skjebnen.
Ser bare på alle disse kommentarene av denne fiolin eneren.
