Verre enn å skrive om drømmene, er kanskje å skrive om dagdrømmene, eller kanskje filosofering. Hva er det egentlig som driver meg? Jeg har alltid sakt at jeg setter musikken først. Det betyr at jeg er mest musikkinteressert, og at jeg derfor er opptatt av å få så god lyd som mulig slik at favorittmusikken blir formidlet på best mulig måte.
Jeg vet at noen hi-fi folk er mer opptatt av lyd enn av musikken. Jeg synes det er litt snodig, men respekter at noen synes det.
I diskusjonen om ekte lyd har jeg tenkt litt. Hva er egentlig ekte lyd? Har det noe å bety hvordan musikken er tenkt formidlet. Er det gjennom et hi-fi oppsett, et middels anlegg i bilen, Sonos eller kanskje AirPods? Mitt inntrykk er at det er ikke så mange som mikser med tanke på oss hi-fi løker.
Jeg har oppdaget at det finnes musikk jeg nesten har hatet tidligere, som får en ny dimensjon i caven og helt sikkert i andre gode oppsett. Jeg har diskutert dette med kompiser og prøvd å overbevise dem om at musikken kanskje ikke er så dårlig som de tror, men at de ikke har hørt den presentert skikkelig.
Motargumentet blir da at alt høres kult ut i caven. Og det kan jeg leke litt med. Hva om jeg fremdeles synes denne musikken er dårlig, men at lydopplevelsen overgår musikkopplevelsen slik at jeg likevel blir underholdt? Hva om jeg egentlig er på vei bort fra å være mest musikkinteressert, og ubevisst har blitt mest opptatt av lydkvaliteten?
Så hva er ekte lyd? Er det lyden presentert i et best mulig oppsett og noe i nærheten av nøytral lyd? Eller er det kunstig formidling? Er et godt anlegg som ketchup på dårlig mat? For jeg kan også finne musikk som står seg uansett hvor dårlig anlegget er.
Kanskje det egentlig er prosessen som driver meg, følelsen av å hele tiden kunne forbedre noe. Den dagen jeg ikke lenger finner noe å forbedre, mister jeg kanskje noe av interessen. Jeg håper ikke det.