Maria João Pires i Mozart er sannelig en mangslungen affære.
For noen år siden sammenlignet jeg tidlige med senere innspillinger av klaversonatene her på HFS, der hovedforskjellen var hhv. "optimal bladspilling" med stor pietet og forsiktighet vs. romantisk virtuos briljans. Her om dagen klaverkonsertene 20 og 27 med Abbado i opptak fra 2011, en studie i raffinert, nesten selvutslettende, men ikke upersonlig eller karakterløs, uttrykksevne.
Disse opptakene fra midten av 1990-tallet byr på saftige, briljante tolkninger i ordenes aller beste forstand. Selv om det faktisk forekommer noen få feilslag, er det snakk om klaverspill i elite-divisjonen: Bare de aller beste kan gi oss både det robuste, livsglade, boblende, flashy og feiende flotte samtidig med det innadvendte, skadeskutte, sårbare og nesten for følsomme hos Mozart.
Hvis du som jeg er svak for Abbados Mozart-innspillinger med BPO på Sony fra tidlig 90-tall (som finnes i den store RCA/Sony boksen), er det bare å lene seg tilbake i lutter forventning. Dette er mer av samme, fornemme sorten. En ideell match for Pires i dette hjørnet, og sammen kan de få en stakkar til å holde pusten nesten for lenge.
