Mye propaganda der ute nå. Før en tar stilling til både Putins intervensjon og eventuelle responser fra Vesten, så mener jeg det er verdt å ta med det følgende:
1. Ukraina har vært og er splittet i en vestorientert del som først og fremst identifiserer seg selv som ukrainere, og en østorientert del som identifiserer seg som russiske og eller russisktalende. Stemmemønsteret i de siste valgene viser til en nærmest perfekt korrelasjon mellom disse to generelle hovedgruppene.
2. Det er, imidlertid, bare en minoritet av dem som først og fremst identifiserer seg selv som russere som ønsker å innlemmes i den russiske føderasjon. Et stort antall har en multippel identitet som også inkluderer ukrainske komponenter. Det samme gjelder på den vestukrainske siden, hvor et stort antall ikke bare erkjenner de tette historiske og kulturelle bånd mellom to broderfolk, men også ønsker å bevare dette, men med gjensidig respekt mellom to uavhengige og likeverdige stater. Georgia med Abkhasia og Nord-Ossetia er dermed et dårlig og lite relevant eksempel. Snarere kan man si at Ukraina står til Russland slik Montenegro står til Serbia.
3. Både Russland og Vesten har brukt store summer på den pågående taukampen om Ukraina. I seg selv er det naturligvis ikke noe oppsiktsvekkende å bruke midler på å forsøke å påvirke et annet lands politikk. Det er derimot store forskjeller på hva disse midlene har blitt brukt på.
4. Avsettelsen av Yanukovich var, rent statsrettslig, ikke noe kupp. Det er rett at Yanukovich var demokratisk valgt i 2010, i det som kanskje har vært Ukrainas mest demokratiske valg til dato. Imidlertid ble han formelt avsatt, ikke av Maidan, men av den eneste statlige institusjon med legitim makt til å gjøre dette, Vrhovna Rada, med det nødvendige kvalifiserte flertall som også inkluderte mange fra hans eget parti, Party of the Regions. Rada hadde samme rett til å gjøre dette som da Clinton i sin tid ble tiltalt, men for sistnevnte så klarte man som kjent ikke å få nok stemmer til avsettelse. Nå kan man jo selvsagt argumentere for at mange av parlamentarikerne muligens ikke stemte etter egen overbevisning. Men i et land for de fleste setene er kjøpt og betalt av oligarkene så er dette i seg selv ikke noe nytt. Konstitusjonelt så betyr dette uansett at til Ukrainsk høyesterett skulle finne noe annet, så har Yanukovich ingen legitimitet som statsleder, og dermed heller ingen rett til å invitere russerne til å innvadere eget land. Den legitime utøvende makt er ved den midlertidige regjering, som utgår fra den samme lovgivende forsamling som ble valgt under Yanukovich styre, i 2012.
5. Krim-halvøyen er spesiell fordi den er eneste region som har tilnærmet konstitusjonell autonomi, og også den eneste hvor majoriteten av befolkningen ser seg selv som russere. Bortsett fra den russiske intervensjon er et klart brudd med Russlands egne internasjonale forpliktelser, hvor legitimt er argumentet om at Russerne bare tar tilbake det Krutschov ikke hadde rett til å gi? For det første er dette et spørsmål om tid. Det krimske khanate var i lenger tid en vassalstat under det ottomanske rike enn det var på russiske hender etter deres invasjon på 1780-tallet. Hadde ikke Erdogan vært så opptatt med egen valgkamp, så hadde vi nok alt hørt mer fra den kanten. Om det at Krim-halvøyen ble overført til den ukrainske sovjetrepublikk var en historisk urett, så kan ikke dette sammenliknes med den massedeportasjon krimtatarene ble utsatt for under Stalin, og som også for alltid endret den etniske komposisjon på halvøyen. Den russiske majoritetsbefolkning er dermed av nyere tid, etter WWII, og kan på mange måter sammenliknes med Transdniester: et sted for militært personell, eller tjenesteytende næringer tilknyttet disse; et stort antall pensjonerte offiserer med deres familier, og ansatte i turismeindustrien, inklusive for gigantiske sommerleirer for pioner-bevegelsen.
6. Jeg deler langt på vei Judahs polemiske analyse i Politico. Putin gjør dette fordi han tror han kan. Verken Tyskland, UK, Sveits eller Østerrike har interesse av økonomiske sanksjoner mot den russiske elite. En vestlig militærrespons er også utelukket med mindre det blåser opp til storkrig, og det tror og håper jeg ikke vil skje. Der amerikanerne tradisjonelt tenker maktpolitikk, så tenker russerne forhandlingspolitikk som de gode sjakkspillere de er. Min hypotese er derfor at Putin gikk inn på Krim fordi han visste han kunne, for å forhindre at Ukraina skled videre vestover, og for å styrke sin fremtidige forhandlingssituasjon, inklusive forhandlingsveto over Ukrainas fremtid.
