Noen ord fra Bergenfest i går. Tar utgangspunkt i forventningene jeg nevnte for et par dager siden:
The Wombats - Bra indie-greier, men føler meg egentlig ferdig med den stilen:
The Wombats hadde fått den utakknemlige jobben med å være første band ut på den nest største scenen. Mine forventninger ble ikke større av at de bare var tre mann i bandet, og den ene var overraskende nok fra Elverum. De er vel ikke kjent for å være de mest ekstroverte, men jeg har sjeldent sett en bassist/gitarist gi sånn jernet som denne Innlendingen. Imponerende! The Wombats hørtes mer rocka enn indie ut på scenen, og det er jo en bra greie (for meg) og man må bare elske et band som har en låttittel som, Let’s Dance to Joy Division. Opptur ift forventning!
The September When - Helt grei rockegruppe. Bra at de ikke synger på dialekt, eller kanskje ikke…..:
Åpnet ballet på den store scenen. Lenge siden jeg har hørt på dem, og Morten Abel er ikke en favoritt hos meg. Kommer kanskje av at han forsøkte å sjekke opp samboeren min da de promoterte debutalbumet med konsert på Prelaten i Tromsø
. Det er likevel bare å bøye hodet i hatten. De leverte så tight og fett at det var vanskelig å tro de har vært oppløst i mange år. The September When kommer aldri til å bli min greie, men må med skam melde at det var et par tre gåsehud-øyeblikk. Opptur ift forventning!
Shed Seven - Ok rockegruppe, men ikke en som står ut i mengden av bra band:
Hev innpå en burger, og fikk derfor kun med meg de siste 20 minuttene av konserten. Synes ikke musikk og opptreden passet på en utescene. Det er mer musikk for mørke kjellerlokale. De har noen gode låter, men jeg synes de høres bedre ut hjemme på loftet enn hva som var tilfelle var i går. Nedtur ift forventning.
Roxette - Kan være moro på konsert med kjent radiopop, men halvparten er jo i penalet.
Per Gessle er imponerende, og det er vel få som kan snekre radiorock låter som ham. Nå er vel ikke det helt min greie, men jeg har definitivt respekt for den godeste, Per. Han var også imponerende vital på scenen med tanke på at mannen er 66 år gammel, og bandet var godt og samspilt. Dessverre er kun halvparten av duoen inntakt og nå komplementert med en bestemor i nettingstrømper og åletrang rød skinndrakt. Synes heller ikke hun sang godt, og begynte etter hvert å få Weche Myhre og Allsang på grensen vibber. Vi fikk mer enn nok halvveis og trakk noenlunde rolig ut i ufarlig retning. Nedtur ift. forventning.
Var også innom sirkusteltet hvor The Reverend Peyton’s Big Damn Band holdt hoff, og vi drakk øl og hørte John Grant tralle i bakgrunnen. Førstnevnte hørtes riktig så fett ut. Sumpblues med vaskebrett og amerikansk scenetekke. Virket som folk koste seg, men temperatur og fuktighet i lokalet minnet om sumpene i Louisiana på en varm sommerdag, så vi nøyde oss med to låter. Sistnevnte hadde jeg skikkelig sans for da han gav ut debutplaten. Deretter falt han ettertrykkelig i elektronika-gryten og har forblitt der. Vi fant derfor ingen grunn til å lette på ræven og tasse bort til scenen.
To be continued
Det vil nok koste atskillig mer enn en nyre å få like god lyd fra andre merker i dagens marked 
Dagens kommentar kom fra den godeste Matt; det er første gang vi spiller i dagslys, noe som medfører at vi føler vi står avkledd på scenen.
Jeg synes egentlig(helt sant)det er teit og skjønner ikke hva poenget med konsert hvis en er rammeskjeiv. Men jeg har hatt en selvransakelse etter sist helgs Iron Maiden konsert. Jeg gir med selv rødt kort og har gått i skammekroken
