Det er lettelse og framgang i Villa Ottone.
Som om ikke korona-pandemien var nok, siste halvdel av en ellers fin og lang ferie ble ødelagt av en klassisk ryggsmell. Tydelig prolaps, om igjen fra i fjor høst. Vanligvis går denslags over på et par uker, det har jeg lang erfaring med. Men ikke i år, nei. Helvetesåret, kaller jeg det, og sånn blir det stående.
Dobbel prolaps, tosidig, og store smerter som gjorde at sammenhengende nattesøvn ble umulig, Sykmelding så langstrakt at jeg mistet oversikten, og hittil utenkelige mengder med smertestillende. Invalidisert av smerter i flere måneder, det er også en erfaring å ha med seg.
Mine behandlere vurderte lenge operasjon, men heldigvis har de blitt forsiktige med det i det siste, og de skjønte at det kom til å gå over til slutt.
Nå når høsten kom for alvor er endelig smertene borte og jeg kan begynne å bevege meg etter lang passivitet. Krykkene, putene, massasjeapparatet, og den nying kjøpte svenske strekkbenken (svær heftig sak) pakkes vekk.
Spaserturer er fint, og nå girer vi opp litt. Gamle gubber svekkes skremmende fort ved inaktivitet, og styrketrening må til..
Det passer fint i lytterommet nå på høsten. Får spilt gjennom en del plater når man holder på med sånt.
Og dermed er vi endelig over i musikk- og lyd-modus og normalt liv igjen. Herlig.