Spørsmålet som bør stilles, er følgende; "Hadde VK blitt frikjent, UTEN innsatsen til de som stilte opp med sin tid og krefter?"
Er svaret "nei", skal de selvsagt kompenseres. Av Staten. Uavhengig av skriftlig avtale eller ikke.
Jeg får vel sitere retten og BOJ -- dersom Pedersen ikke ved flere anledninger hadde meldt at han arbeidet frivillig og gratis, pro bono, dog med en forventning om å få tilgang til drøftelser og materiale, og å kunne delta på reiser, også til utlandet, i forbindelse med gruppens arbeid, ville han nok stått sterkere. Han fikk til og med tilsagn om at han skulle kunne skrive bok om det han hadde erfart, i samarbeid med VK.
Men gjorde altså den feilen at han tok bilder av VK den kvelden han ble løslatt og solgte disse til utenlandske medier, uten å fortelle VK eller andre om hva han gjorde med bildene. Det forsuret relasjonen mellom VK og Pedersen. Førstnevnte trakk seg fra samarbeidet om boken, som likevel ble utgitt, der Pedersen og Helland fritt brukte av materialet de hadde hatt innsyn i:
Bjørn Olav Jahr: Burde han ikke fått betalt for innsatsen han la ned? Personlig mener jeg nei. Det er jo sånn at Pedersen arbeidet som journalist i Dagbladet den tiden han primært ber seg betalt for. Han hadde da en 50 prosent stilling der. I tillegg var han 50 prosent uføretrygdet, det vil si at han skal ha hatt lav ervervsevne.
Samtidig skal han altså ha jobbet 1.000 timer i året for Viggo. Som han nå i etterkant skal ha betalt advokatsatser for. Uten å gni det inn, men jeg tror Pedersen ville fått noen utfordringer med Nav om han hadde vunnet frem og fått utbetalt kompensasjon nå i nyere tid.
Retten følger heller ikke Pedersen og hans advokat når de peker på at andre «medhjelpere» av Viggo skulle ha betalt for jobben de gjorde. Dette handler da om advokater og sakkyndige, som til slutt ble kompensert av staten (
og som jeg tviler på ville fremsatt krav overfor Viggo om de ikke hadde blitt det).
Retten viser da til at disse hadde et inntektsbortfall, og følgelig en mer berettiget forventning om betaling, og skriver blant annet at:
«Pedersen var imidlertid ansatt journalist og uføretrygdet på det aktuelle tidspunktet. Han hadde ikke noe inntektsbortfall. Han bidro heller ikke med særskilt sakkyndighet. Han var rett og slett interessert i saken og hjalp en han mente var uskyldig dømt. Innsatsen var hederlig, men gir ikke grunnlag for en berettiget forventning om økonomisk kompensasjon for arbeidet han nedla. I denne sammenheng finner retten også grunn til å nevne at Pedersen – dersom han lyktes med å avdekke forhold som førte til frifinnelse – ville bli belønnet for arbeidet ved å få store oppslag i Dagbladet».
Retten viser også til at «Kristiansen og Pedersen hadde dessuten en avtale om at Pedersen skulle utgi bok om Kristiansen når saken var avsluttet,
og Pedersen hadde klare forventninger om at bokprosjektet ville gi ham en økonomisk gevinst».