Politikk, religion og samfunn Vi drømte om Amerika....

[PeriodeLytter]

Så egentlig samme som nazistene gjorde i 1935. Sverg troskap til sak/person, ikke landet.

 

[PederP]

Trump forbyr «utslipp» og «klimaendringer»

Ansatte er redde for å få sparken, forteller professor Guri Bang.

www.tv2.no

 

[defacto]

Bananrepublikk...well on the way to fascist dictatorship...

 

[Disqutabel]

Trump forbyr «utslipp» og «klimaendringer»

Ansatte er redde for å få sparken, forteller professor Guri Bang.

www.tv2.no

Det begynner å nærme seg en forbrytelse mot menneskeheten.

 

[PederP]

Det er enkelte som tar til motmæle.

Jane Fonda gjenoppliver fars ytringsfrihet-gruppe

Over 550 kjendiser støtter initiativet mot sensur.

www.vg.no

 

[Spiralis]

Vi kan da for pokker ikke ha det slik at folk kommer med kritikk av PRESIDENTEN!! Det skulle da tatt seg ut det var tillatt!

 

[PederP]

15.000 NASA-ansatte rammet: – Ekstremt stressende situasjon

Vincent Kofman var forsker i NASA under den lengste nedstengingen som USAs statsapparat har vært gjennom. Hva skjer nå?

www.forskning.no

 

[PederP]

- Skandaløst og uamerikansk

Illinois’ guvernør raser etter at president Donald Trump har godkjent å sende nasjonalgarden til Chicago.

www.tv2.no

 

[PederP]

Byen som hater Trump

Stakittgjerdet rundt Det hvite hus skiller MAGA-gjengen på innsiden fra en av USAs mest liberale byer.

www.nrk.no

 

[PederP]

 

[PederP]

Springsteen slakter Trump: – Skulle vært kastet på søppelhaugen

Rockelegenden kaller presidenten for en «levende personifisering» av riksrett.

www.vg.no

 

[PederP]

Visste nordmennene i Amerika at landet de fikk, var stjålet?

– Selvfølgelig ville fattige mennesker ha gratis land, sier Deidre Whiteman fra stammen Spirit Lake Dakota.

www.forskning.no

 

[PederP]

«Vi bryr oss ikke om kongeriket Norge»

Astronauten Jannicke Mikkelsen fikk bakoversveis da hun møtte makteliten i USA. Nå er hun bekymret for Svalbard.

www.tv2.no

 

[Jim I Hendriksen]

Du skal aldri – aldri – høre på en Amerika-analyse fra en nordmann som har hatt fire høstferiedager i New York. Derfor: Hør godt etter nå, for jeg har vært fire dager i New York og har derfor fått en voldsom innsikt i absolutt alt som har med Amerika å gjøre.

Er drømmen om Amerika død?

KOMMENTAR: Er drømmen om Amerika død? Svaret er kanskje nei, men den har fått seg en alvorlig knekk.

www.aftenbladet.no

Du skal aldri – aldri – høre på en Amerika-analyse fra en nordmann som har hatt fire høstferiedager i New York. Derfor: Hør godt etter nå, for jeg har vært fire dager i New York og har derfor fått en voldsom innsikt i absolutt alt som har med Amerika å gjøre.

Tidligere drømte vi om amerikanske cowboyer, om stilige biler, om Harley Davidson og det åpne, frie Amerika. Lite har satt så mange drømmer i sving hos unge norske gutter som å se badevaktene i Baywatch løpe i sakte film i minimale badedrakter. Ahhh, som vi drømte om Amerika. Ikke på samme måte som de 52 som satte seg i «Restauration» og startet utvandringen for 200 år siden, men vi har alle drømt om Amerika.

Men nå? Hvor velkommen er man egentlig i Trumps Amerika?

Det startet allerede i passkontrollen. Strengt tatt startet det lenge før. Bør man egentlig reise til USA nå, med Trump og alt sammen? Nei, var mitt svar på det, helt til jeg satt på SK 909 fra København til Newark for å delta i de norskamerikanske festdagene rundt ankomsten til «Restauration».

Det begynte bare sånn halvgodt.

Litt vondt i magen
Mannen i passkontrollen, en kar med kolossalt høy piggsveis og ditto lav livsgnist, mumlet fram «business or pleasure», men var totalt likegyldig til svaret. Jeg ble viftet inn, lovet være Herren og han karen med piggsveisen, men jeg var svett under armene og på ryggen.

Det kjentes ikke riktig.

Jeg har vært så heldig å få reise til USA et par ganger. Det har alltid vært en fest, en sånn tur som vekker sommerfugler i magen selv på oss som har null kontakt med nerver eller andre fasetter av følelseslivet. Denne gangen var følelsen en annen. En uggen skepsis. Ikke frykt, men asså: Trump og maskerte politifolk og folk som blir stappet i fengsel av tvilsomme grunner. Vil man dit?

Ironisk nok handlet denne turen om innvandring, utvandring, drømmen om et bedre liv og helt spesifikt om drømmen om Amerika. Hjemlandet til de frie, de brave og senere til Pamela Anderson i Baywatch. Jeg antar det var den drømmen, minus Pamela, de hadde de 52 sjelene som satte kurs for Amerika i «Restauration» også. De ble fulgt av 800.000 andre som søkte det Amerika er, eller var, kjent for. Muligheter for alle. Muligheter til å lykkes, og muligheter til å gå til grunne. Du fikk i alle fall sjansen, for USA ga deg jaffal det: En sjanse.

Fra Syria til Hana
Alle i USA er innvandrere, men alle er også amerikanere. Versjoner av dette hørte jeg flere norskamerikanere si da vi sto i 17. mai-stemningen i New York. Jeg har aldri innvandret, eller utvandret, noe sted sjøl, så jeg vet ikke hvordan man finner den balansen. Jeg vet bare at innvandring har blitt veldig komplisert. Samtalen rundt det er hard og preget av problemer. Årsaken kan selvsagt være at det er problemer med innvandring. Jakten på et bedre liv er ikke bare bare. Man skal omkalibrere et helt menneske når det flytter fra Somalia til Tasta, fra Syria til Hana eller fra Afghanistan til Klepp. Det er ikke lett, verken for afghaneren eller de som bor i Kleppeloen.

Sånne ting kan man ta seg i å tenke på midt i det norskamerikanske mylderet i New York. Fem millioner – minst – regner seg som norskamerikanere, eller amerikanere med norske aner. Det er viktig for mange av dem, på samme måte som det er for italienere, irer, tyskere og jamaikanere.

Helt uoppfordret snakket mange av de jeg har truffet, et soleklart ikke-representativt utvalg, om dette litt kinkige med han som styrer USA nå, etter innfallsmetoden, som om det var hans egen lommebok og bedrift. Å være innvandrer har blitt vanskelig, til og med farlig. Mine naboer snakker ikke spansk når de forlater huset, var det en som sa. De vil ikke risikere noe. Og å komme inn i USA nå er veldig vanskelig. Like vanskelig som det er å komme inn i Norge, tenkte jeg, som nok hadde blitt veldig mør i innvandringsmuskelen av all denne feiringen av nettopp inn- og utvandring.

En sjekk i speilet
Jo, vi har tatt imot veldig mange ukrainere. Det skulle bare mangle. Men hva skjer når den krigen er over? Hva hadde vi gjort hvis det for eksempel kom en båt med 52 personer, pluss en nyfødt, og la til i Vågen og ville trekke et norsk Prøv Lykken-kort? Vi hadde pekt på reglementet og dyttet skuta ut til Kvitsøy, passet på at de reiste vestover og skalket lukene. Det er den politisk korrekte tanken og handlemåten nå.

Hm.

Sånne ting tenkte jeg på mens jeg gikk hjemover langs 7th Avenue og så anekdotiske eksempler på drømmen om Amerika. Gatene er en miks av enorm velstand, frittgående, tung psykiatri, utallige utsalg for legalisert cannabis, folk som snakker kolossalt høyt i telefonen, noen overkjørte rotter og mengder av hyggelige folk. Noen av disse snakket jeg med, også om Trumps Amerika. Presidenten snakker tidvis om innvandrere som skadedyr, og hver gang den typen galskap dukker opp, får i alle fall min drøm om Amerika seg en knekk.

Som sagt, du skal ikke høre på en Amerika-analyse fra en nordmann som har hatt fire høstferiedager i New York. Dette er egentlig bare en følelse, kanskje et savn til og med, om en død drøm om Amerika, det anstendige landet som skulle gå foran. Å være norsk Trump-skeptiker, og dermed avfeie hele Amerika, er omtrent like originalt som å være sukker på rømmegrøt.

Vel, det har skjedd før at troen på Amerika forsvant, som Odd Børretzen synger om:

Jeg vet at vi drømte om Amerika til langt opp i 1960 årene. Et luktfritt land bak havet, hvor alle hadde bil og hvite tenner.

Jeg vet ikke akkurat når det sluttet, men en dag uti 60-årene sluttet vi ikke bare å elske Amerika som en Gud.

Da begynte vi å hate Amerika som en fallen Gud, og det er ingenting som faller så tungt, så hardt og så dypt som for eksempel en Gud som bare viser seg å være Amerika.

Akkurat sånn kjennes det, og det er litt trist.