- Ble medlem
- 18.08.2004
- Innlegg
- 3.075
- Antall liker
- 835
Det har alltid forundret meg at enkelte tonearter er beskrevet som lystige (f.eks F-dur), idiotiske, ifølge Plagge (D-dur), trist (Ciss-moll). Jeg har vel aldri følt noen spesiell lystighet ved å spille en melodi i F-dur fremfor en i f.eks b-dur, eller at D-dur er mer dustete enn andre dur-arter.
Her om dagen kom jeg over en artikkel om stemming i "Clavier Companion" som forklarte mye.
http://www.claviercompanion.com/nov-dec-2011/intro/
Klikk på juli/august nummeret og gå til side 46.
Kort fortalt blir pianoer idag "likestemt, liketemperert" dvs. at intervallet mellom hver av de tolv tonene i en oktav (i alle oktaver) er helt likt. Resultatet er at alle tonearter låter like fint/surt.
I "hin hårde" dvs. 120-150 år siden og tidligere var det ikke slik. Man benyttet seg av "veltemperering", dvs. at man stemte klaveret slik at noen tonearter ble helt rene, mens andre ble "surere". Intervallet mellom tonene var altså ikke likt over oktaven.
Komponistene kunne da velge toneart etter hvilken stemning de var ute etter skape i en komposisjon.
Det jeg egentlig vil fram til er, har noen erfaring med forskjellig veltemperering av pianoer? Igår var min faste stemmer innom, dyktig kar, men han så ut som et spørsmålstegn da jeg nevnte dette med veltemperering (jeg sendte med han en utskrift av artikkelen).
Det hadde vært morsomt å prøvd dette en gang. Er det for jævlig så er det jo bare å "stemme tilbake".
Så derfor, meninger, erfaringer?
Her om dagen kom jeg over en artikkel om stemming i "Clavier Companion" som forklarte mye.
http://www.claviercompanion.com/nov-dec-2011/intro/
Klikk på juli/august nummeret og gå til side 46.
Kort fortalt blir pianoer idag "likestemt, liketemperert" dvs. at intervallet mellom hver av de tolv tonene i en oktav (i alle oktaver) er helt likt. Resultatet er at alle tonearter låter like fint/surt.
I "hin hårde" dvs. 120-150 år siden og tidligere var det ikke slik. Man benyttet seg av "veltemperering", dvs. at man stemte klaveret slik at noen tonearter ble helt rene, mens andre ble "surere". Intervallet mellom tonene var altså ikke likt over oktaven.
Komponistene kunne da velge toneart etter hvilken stemning de var ute etter skape i en komposisjon.
Det jeg egentlig vil fram til er, har noen erfaring med forskjellig veltemperering av pianoer? Igår var min faste stemmer innom, dyktig kar, men han så ut som et spørsmålstegn da jeg nevnte dette med veltemperering (jeg sendte med han en utskrift av artikkelen).
Det hadde vært morsomt å prøvd dette en gang. Er det for jævlig så er det jo bare å "stemme tilbake".
Så derfor, meninger, erfaringer?