Is your muffin buttered?
Det er ufattelig sjelden at jeg hører ny(ere) musikk som fenger meg, kanskje mest fordi låtene ikke er gode nok, de ikke synger godt nok, og de er ikke et band (enig med Keith Richards). Typisk nok er jeg ca. fire år sent ute, men jeg oppdaget Wet Leg (hvor kommer disse besynderlige bandnavnene fra?) for et par uker siden. Et par venninner fra usannsynlige Isle of Wight fikk i 2021 plutselig en enorm mengde streams med den hysterisk fengende gitarbaserte ettgreps pogelåta Chaise Longue. Typisk noveltyhit. Og så gir de ut LP, spiller med bånntight backing og vinner Brit og et par Grammy. Hallo. Sånt skjer ikke. Indie liksom.
Til plate nummer to som kom for noen uker siden har de blitt kvintett på ordentlig og den introverte og engstelige venninnen med de nydelige sologitarfigurene har trådt et godt stykke tilbake på scenen mens forsangeren har morfet fra temmelig deilig noenogtjue til ZFG superheltinne og musikken har blitt tøffere enn på førsteplata. Me dig! I sangen Davina McCall de riktignok i pent poplåtland, og legg merke til den fjerne akkorden de serverer like etter 1:20.
Sånn skal det gjøres!
Bandstifterne Heather Chambers (med ryggen til, spillende for trommisen á la en annen introvert Keefern) og (rockestjerna) Rhian Teasdale.
Ok. Tilbake til Mahler. Det er nok best at
@espendo tar seg av sånne indiegreier.