Jeg har gjort et forsøk jeg egentlig ikke trodde på, nemlig å sette inn en forsterker mellom forforsterker og effektforsterker - en såkalt signalprosessor. Jeg kjører en Quicksilver Full Function som preamp, en forsterker som har ord på seg til å være god (i mine ører er den noen av det bedre). Den har vekselsvis matet en Music Angel KT88 rørforsterker og en Nelson Pass kl.A sak. Meget gode forsterkere; MA'en er god gammeldags rørforsterker med litt fokus på ytterkantene, Pass'en en litt snill transistorforsterker med stålkontroll.
Det pussige er at om jeg kobler MA'en mellom; dvs belaster den med en 8 ohms motstand og lager et dempeledd slik at spenningsnivået blir korrekt så åpner det seg et lydbilde jeg aldri har hørt noen steder - og det passer mine ører perfekt. DU VERDEN! Nå liker jeg lyden av MA slik den er veldig godt - med Telefunken småsignalrør - men dette gjør at kjaka faller ned ut av stilling og øyebrynene letter på seg... Den lett overdrevne bassen er borte! Tilbake står en stødig og hurtig bass, et knivskarpt lydbilde, MA'ens fantastiske mellomtone er i hele rommet og uendelig bakover og uendelig til siden. Diskanten er helt silke, men stor og full av kropp.
Alt er mere musikk - og det på første forsøket.
Jeg skjønner ikke hva som skjer, men jeg MÅ tro på det jeg hører! Detaljerikdommen er helt enorm, lettheten, stillheten....jeg er målløs....
...og ikke minst lettheten med å følge de forskjellige instrumenter og stemmer; rett og slett fabelaktig!
Så altså; hva er det som skjer? Hvorfor blir dette subjektivt oppfattet som mye bedre enn alt annet jeg har hørt? Blir jeg lurt på noe vis? Tør jeg å tro på det jeg hører - hvorfor?
En ny æra er igang IMHO
Det pussige er at om jeg kobler MA'en mellom; dvs belaster den med en 8 ohms motstand og lager et dempeledd slik at spenningsnivået blir korrekt så åpner det seg et lydbilde jeg aldri har hørt noen steder - og det passer mine ører perfekt. DU VERDEN! Nå liker jeg lyden av MA slik den er veldig godt - med Telefunken småsignalrør - men dette gjør at kjaka faller ned ut av stilling og øyebrynene letter på seg... Den lett overdrevne bassen er borte! Tilbake står en stødig og hurtig bass, et knivskarpt lydbilde, MA'ens fantastiske mellomtone er i hele rommet og uendelig bakover og uendelig til siden. Diskanten er helt silke, men stor og full av kropp.
Alt er mere musikk - og det på første forsøket.
Jeg skjønner ikke hva som skjer, men jeg MÅ tro på det jeg hører! Detaljerikdommen er helt enorm, lettheten, stillheten....jeg er målløs....
...og ikke minst lettheten med å følge de forskjellige instrumenter og stemmer; rett og slett fabelaktig!
Så altså; hva er det som skjer? Hvorfor blir dette subjektivt oppfattet som mye bedre enn alt annet jeg har hørt? Blir jeg lurt på noe vis? Tør jeg å tro på det jeg hører - hvorfor?
En ny æra er igang IMHO
