BT
Æresmedlem
- Ble medlem
- 13.10.2005
- Innlegg
- 21.009
- Antall liker
- 6.243
For noen uker siden bestemte jeg meg for å gjøre endringer i oppsettet mitt. Utgangspunktet var ikke at jeg var misfornøyd med hvordan det spilte, men rett og slett at jeg synes resultatet ble omtrendt like bra med å benytte volumkontrollen på cd-spilleren, en Audio Aero Capitole mk ii, i stedet for å benytte forforsterkeren. Derfor tenkte jeg at tingen ville være å bytte ut hele forsterkersettet, bestående av Bryston bp26 og Bryston 4B sst med en ny effektforsterker av høyere prisklasse, i håp om bedre totalresultat.
Forsterkerne jeg fikk anledning til å teste var tungvekterne Rogue Zeus, et badekar på 90 kg, og den marginalt minde men minst like kompakte Pass Labs X350.5, på 75 kg. Bryston-forsterkeren ser mest ut som en iPod mellom dem.
1. runde
Rogue Zeus er rett og slett et monster av en forsterker, med sine 2*225 rørwatt i 8 ohm. Det første som slo meg da jeg hørte den var den enorme tyngden i bassen. Dette var uvant for en som til vanlig benytter Brystons stramme bass. Det som skjedde var at jeg ble sittende å bare høre på bassen. Uvant med rør som jeg var, tenkte jeg at jeg kom nok til å trenge tid med å bli vant med dette. Oppover spilte den som en drøm. Stemmer var svært naturlige, og akkustisk gitar fikk en herlig organisk klang. Lydbildet var stort, og selv om holografien ikke var like punktlig som hos Bryston var det ikke langt i fra, og mye bedre enn jeg trodde en rørforsterker ville gi.
Deretter fikk jeg hentet Pass Labs X350.5, og med 2*350 w i 8 ohm og en strømforsyning av en annen verden, ble det raskt klart at den mente alvor. Førsteinntrykket da jeg koblet til var også overveldende. Den spiller som den ser ut, med tyngde og stålkontroll. Som ventet viste den mer muskler enn det jeg var vant til, selv om Bryston 4Bsst heller ikke mangler det. Men mens Bryston er mer behersket, og sparer på musklene til den trenger dem, øser Pass Labs ut, og opptrer hele tiden som den kraftkaren den er. Den er oppløst over hele linjen, holografien sitter som et skudd, og selv om den øser ut krefter og autoritet, sitter jeg hele tiden med følelsen av at den har mye mer å gå på om det skulle være behov. Denne må være selve drømmen hvis man trenger å blåse skikkelig liv i tungdrevne høyttalere.
Første runde ga en klar poengseier til Pass Labs.
2. runde
Pass åpnet andre runde der den slapp, med stor overbevisning. Nå var det med nye, og langt mer kritiske, øyne jeg gikk i ringen. Kunne jeg høre en svak grad av farging i midbassen? Eller var det det blålilla lyset i displayet som lurte meg? Det var i alle fall lilla jeg så for meg mens jeg lyttet. Bassen flyter mer utover i rommet enn jeg er vant til. Der Bryston spiller stramt pakker Pass mer ut og sprer den, i stedet for at man, som for øvrige instrumeter, også kan høre veldig presist hvor bassen kommer fra i rommet. Var det et snev av lyttetretthet? Vanskelig å si. Den spilte fortsatt like godt som sist.
Så tilbake til Zeus, og den blytunge bassen. Men hvor mye bass skal det egentlig være i forhold til resten? Er det dette som er riktig? Er den ikke fullt så pæreformet som jeg hadde sett for meg sist? Jeg elsker jo bass, og det denne serverer er selve grunnfjellet. Vil jeg slutte å høre på bare bassen når jeg blir vant til den? Selv om bassen den serverer ikke er like kontant som hos Pass og Bryston, er den solid og slett ikke værst. Ved å slå over fra triode til super-lineær ble bassen fastere og mindre dominerende. Men fortsatt liker jeg Pass best. 2. runde går også til Pass Labs.
outsideren
I melomtiden hadde det sneket seg inn en utfordrer til i testen, i form av en Einstein - The Light in the Dark. Denne har også rør, men er en hybrid på 2*80 w i 8 ohm. Det var kjærlighet ved første blikk. Sort og krom, som en lett liten sportsbil snek den seg inn mellom børstraktorene. Lyden var innsmigrende, men noe lukket i toppen, og en bass jeg ikke helt fant ut av, og naturligvis uten de voldsomme musklene som de andre kunne vise til. Hos johna, som også hadde testen den var lyden visstnok svært åpen, så at det manglet noe i diskanten hos meg var litt merkelig. I følge leverandøren skal det ikke være en spesiell god match mot Avantiene mine. Derfor leverte jeg den i fra meg igjen, med flere spørsmål enn svar, for dette er definitivt også en svært spennende forsterker.
3. runde
Etter en fryktelig slitsom dag på jobben satte jeg meg igjen ned i godstolen. Men nei, det hørtes ikke bra ut. Jeg ble bare mer sliten av å høre musikk. Og jeg som bruker musikken som terapi i slike situasjoner. De problemene jeg har med lytterommet var plutselig verre enn før. Jeg følte at veggene presset musikken mot meg. Var det forsterkeren som gjorde dette? Så var det å skru høyttalerterminaler igjen, med fingre som begynte å kjennes som å spille lenge på gitar for en nybegynner etter all skiftingen. ;D
Nope, nå ble det ikke så slitsomt å lytte lenger. Det var ikke for mye bass lenger heller. Mye bass, ja, men ikke for mye. Jeg hørte musikken igjen. Herlig musikk. Var det bare snakk om å bli vant til rør-lyd? Det ble en lengre lytteseanse til Zeus denne kvelden, som tok sin første rundeseier. Til slutt kom fruen dansende inn, like vakker som musikken (jeg er nok ikke helt objektiv her)
Vi hadde pratet mye om å bytte til Pass Labs, og hun likte den, og nå var hun overbevist om at den var den rette. Selvfølgelig helt til jeg fortalte at det nok var Zeus som sto på. -Var det?
4. runde
Jeg var ikke like sliten som sist, men likevel denne gangen også; sliten. Zeus gikk hardt ut. Er den virkelig bedre for hver gang jeg hører den? Uvilsomt. Kunne ikke nekte for at det plaget meg, siden det var den forsterkeren som ikke var innenfor budsjettet. Den var et godt stykke utenfor. Veil. pris var høyere enn jeg trodde da jeg fikk den, og avslaget fordi den var demobrukt var mindre enn jeg hadde håpet. Er det ikke alltid?
Tilbake til Pass Labs. Det samme skjedde som sist. Når jeg skrur opp volumet, og den flekser musklene er det rett og slett mer enn mitt lytterom tåler. Dette kunne sikkert vært fikset med litt demping av rommet, men det er jo en grunn til at det ikke allerede er dempet; dette er jo stua, og vi er litt opptatt av at det skal være stilrent her. Kanskje kunne det vært fikset ved å flytte på høyttalerne også, men jeg hadde mer enn nok med å flytte alle kablene hver gang jeg skiftet forsterker, om jeg ikke skulle begynne å lete etter optimal plassering av de 50 kg/stk Avantiene også, med spikes/tabletter som er alt annet enn lett å flytte på. Nok en runde til Zeus.
siste runde
Denne gangen var jeg ikke sliten lenger. Problemet jeg hadde med Pass Labs var nesten ikke til stede lenger. Den spilte som de to første gangene, dvs. svært bra. Nå hadde vi byttet ingangsrør i Zeus, til noen gamle Mullard-rør. Dette strammet opp bassen, og lyden forøvrig. Det ble mer likt med transistor. Men nå hadde jeg blitt godt vant med rør-lyden, så om det var en klar forbedring er jeg ikke sikker på lenger. Men fortsatt sitter jeg med den samme følelsen av at den spiller bedre for hver gang jeg hører den. Noe som jeg ikke liker hel er at det durer i den. På langt nær like kraftig som kjøleskapet i det fjerne, og jeg hører det ikke når det står på musikk, men likevel drar det noe ned. Dog ikke nok, den drar inn siste runde knepent på poeng.
Konklusjon
Rogue Zeus vinner tungvektsduellen knepent på poeng. Utfallet kunne blitt et annet i en annen ring enn min, som ikke spilte helt på lag med Pass. Synd på en måte, siden den med sin bruktpris var hårfint innenfor budsjettet mitt, mens Rogue Zeus desverre ikke var det. :'(
Men er jeg trist? Nope. Jeg har fortsatt Bryston-settet mitt, og selv om den ikke klarer å gjengi vokal like fantastisk som Zeus gjør, og ikke har fullt så organsik lyd som en av de beste rør-forsterkere som finnes, så har den en herlig spilleglede. Selv om den ikke har et grunnfjell av en bass, spiller den kjellerdypt, og med en fantastisk attack, og veldig stramt, noe som gjør at det føles som den leverer mindre bass enn de andre, selv om jeg ikke er sikker på at den gjør det. Men at det har vært spennende og interessant å gi den utfordrere er det ingen tvil om. At den fortsatt står der er nesten godt gjort, prisforskjellen tatt i betraktning. Den er definitivt et funn i sin prisklasse.
På overtid kom det for øvrig inn en utfordrer til, i form av Rogue M150, monoblokkene til Rogue, som er mer stuevennlige enn Zeus. Men etter å ha hørt hva storebror Zeus kan varte opp med er det desverre for meg å slå seg til med monoblokkene. Grunnfjellet manglet. Jeg kommer nok aldri til å glemme verken Pass Labs x350.5 (ja, den ligger fortsatt på bruktbørsen), eller Rogue Zeus.
Mvh
BT
Forsterkerne jeg fikk anledning til å teste var tungvekterne Rogue Zeus, et badekar på 90 kg, og den marginalt minde men minst like kompakte Pass Labs X350.5, på 75 kg. Bryston-forsterkeren ser mest ut som en iPod mellom dem.
1. runde
Rogue Zeus er rett og slett et monster av en forsterker, med sine 2*225 rørwatt i 8 ohm. Det første som slo meg da jeg hørte den var den enorme tyngden i bassen. Dette var uvant for en som til vanlig benytter Brystons stramme bass. Det som skjedde var at jeg ble sittende å bare høre på bassen. Uvant med rør som jeg var, tenkte jeg at jeg kom nok til å trenge tid med å bli vant med dette. Oppover spilte den som en drøm. Stemmer var svært naturlige, og akkustisk gitar fikk en herlig organisk klang. Lydbildet var stort, og selv om holografien ikke var like punktlig som hos Bryston var det ikke langt i fra, og mye bedre enn jeg trodde en rørforsterker ville gi.
Deretter fikk jeg hentet Pass Labs X350.5, og med 2*350 w i 8 ohm og en strømforsyning av en annen verden, ble det raskt klart at den mente alvor. Førsteinntrykket da jeg koblet til var også overveldende. Den spiller som den ser ut, med tyngde og stålkontroll. Som ventet viste den mer muskler enn det jeg var vant til, selv om Bryston 4Bsst heller ikke mangler det. Men mens Bryston er mer behersket, og sparer på musklene til den trenger dem, øser Pass Labs ut, og opptrer hele tiden som den kraftkaren den er. Den er oppløst over hele linjen, holografien sitter som et skudd, og selv om den øser ut krefter og autoritet, sitter jeg hele tiden med følelsen av at den har mye mer å gå på om det skulle være behov. Denne må være selve drømmen hvis man trenger å blåse skikkelig liv i tungdrevne høyttalere.
Første runde ga en klar poengseier til Pass Labs.
2. runde
Pass åpnet andre runde der den slapp, med stor overbevisning. Nå var det med nye, og langt mer kritiske, øyne jeg gikk i ringen. Kunne jeg høre en svak grad av farging i midbassen? Eller var det det blålilla lyset i displayet som lurte meg? Det var i alle fall lilla jeg så for meg mens jeg lyttet. Bassen flyter mer utover i rommet enn jeg er vant til. Der Bryston spiller stramt pakker Pass mer ut og sprer den, i stedet for at man, som for øvrige instrumeter, også kan høre veldig presist hvor bassen kommer fra i rommet. Var det et snev av lyttetretthet? Vanskelig å si. Den spilte fortsatt like godt som sist.
Så tilbake til Zeus, og den blytunge bassen. Men hvor mye bass skal det egentlig være i forhold til resten? Er det dette som er riktig? Er den ikke fullt så pæreformet som jeg hadde sett for meg sist? Jeg elsker jo bass, og det denne serverer er selve grunnfjellet. Vil jeg slutte å høre på bare bassen når jeg blir vant til den? Selv om bassen den serverer ikke er like kontant som hos Pass og Bryston, er den solid og slett ikke værst. Ved å slå over fra triode til super-lineær ble bassen fastere og mindre dominerende. Men fortsatt liker jeg Pass best. 2. runde går også til Pass Labs.
outsideren
I melomtiden hadde det sneket seg inn en utfordrer til i testen, i form av en Einstein - The Light in the Dark. Denne har også rør, men er en hybrid på 2*80 w i 8 ohm. Det var kjærlighet ved første blikk. Sort og krom, som en lett liten sportsbil snek den seg inn mellom børstraktorene. Lyden var innsmigrende, men noe lukket i toppen, og en bass jeg ikke helt fant ut av, og naturligvis uten de voldsomme musklene som de andre kunne vise til. Hos johna, som også hadde testen den var lyden visstnok svært åpen, så at det manglet noe i diskanten hos meg var litt merkelig. I følge leverandøren skal det ikke være en spesiell god match mot Avantiene mine. Derfor leverte jeg den i fra meg igjen, med flere spørsmål enn svar, for dette er definitivt også en svært spennende forsterker.
3. runde
Etter en fryktelig slitsom dag på jobben satte jeg meg igjen ned i godstolen. Men nei, det hørtes ikke bra ut. Jeg ble bare mer sliten av å høre musikk. Og jeg som bruker musikken som terapi i slike situasjoner. De problemene jeg har med lytterommet var plutselig verre enn før. Jeg følte at veggene presset musikken mot meg. Var det forsterkeren som gjorde dette? Så var det å skru høyttalerterminaler igjen, med fingre som begynte å kjennes som å spille lenge på gitar for en nybegynner etter all skiftingen. ;D
Nope, nå ble det ikke så slitsomt å lytte lenger. Det var ikke for mye bass lenger heller. Mye bass, ja, men ikke for mye. Jeg hørte musikken igjen. Herlig musikk. Var det bare snakk om å bli vant til rør-lyd? Det ble en lengre lytteseanse til Zeus denne kvelden, som tok sin første rundeseier. Til slutt kom fruen dansende inn, like vakker som musikken (jeg er nok ikke helt objektiv her)
Vi hadde pratet mye om å bytte til Pass Labs, og hun likte den, og nå var hun overbevist om at den var den rette. Selvfølgelig helt til jeg fortalte at det nok var Zeus som sto på. -Var det?
4. runde
Jeg var ikke like sliten som sist, men likevel denne gangen også; sliten. Zeus gikk hardt ut. Er den virkelig bedre for hver gang jeg hører den? Uvilsomt. Kunne ikke nekte for at det plaget meg, siden det var den forsterkeren som ikke var innenfor budsjettet. Den var et godt stykke utenfor. Veil. pris var høyere enn jeg trodde da jeg fikk den, og avslaget fordi den var demobrukt var mindre enn jeg hadde håpet. Er det ikke alltid?
Tilbake til Pass Labs. Det samme skjedde som sist. Når jeg skrur opp volumet, og den flekser musklene er det rett og slett mer enn mitt lytterom tåler. Dette kunne sikkert vært fikset med litt demping av rommet, men det er jo en grunn til at det ikke allerede er dempet; dette er jo stua, og vi er litt opptatt av at det skal være stilrent her. Kanskje kunne det vært fikset ved å flytte på høyttalerne også, men jeg hadde mer enn nok med å flytte alle kablene hver gang jeg skiftet forsterker, om jeg ikke skulle begynne å lete etter optimal plassering av de 50 kg/stk Avantiene også, med spikes/tabletter som er alt annet enn lett å flytte på. Nok en runde til Zeus.
siste runde
Denne gangen var jeg ikke sliten lenger. Problemet jeg hadde med Pass Labs var nesten ikke til stede lenger. Den spilte som de to første gangene, dvs. svært bra. Nå hadde vi byttet ingangsrør i Zeus, til noen gamle Mullard-rør. Dette strammet opp bassen, og lyden forøvrig. Det ble mer likt med transistor. Men nå hadde jeg blitt godt vant med rør-lyden, så om det var en klar forbedring er jeg ikke sikker på lenger. Men fortsatt sitter jeg med den samme følelsen av at den spiller bedre for hver gang jeg hører den. Noe som jeg ikke liker hel er at det durer i den. På langt nær like kraftig som kjøleskapet i det fjerne, og jeg hører det ikke når det står på musikk, men likevel drar det noe ned. Dog ikke nok, den drar inn siste runde knepent på poeng.
Konklusjon
Rogue Zeus vinner tungvektsduellen knepent på poeng. Utfallet kunne blitt et annet i en annen ring enn min, som ikke spilte helt på lag med Pass. Synd på en måte, siden den med sin bruktpris var hårfint innenfor budsjettet mitt, mens Rogue Zeus desverre ikke var det. :'(
Men er jeg trist? Nope. Jeg har fortsatt Bryston-settet mitt, og selv om den ikke klarer å gjengi vokal like fantastisk som Zeus gjør, og ikke har fullt så organsik lyd som en av de beste rør-forsterkere som finnes, så har den en herlig spilleglede. Selv om den ikke har et grunnfjell av en bass, spiller den kjellerdypt, og med en fantastisk attack, og veldig stramt, noe som gjør at det føles som den leverer mindre bass enn de andre, selv om jeg ikke er sikker på at den gjør det. Men at det har vært spennende og interessant å gi den utfordrere er det ingen tvil om. At den fortsatt står der er nesten godt gjort, prisforskjellen tatt i betraktning. Den er definitivt et funn i sin prisklasse.
På overtid kom det for øvrig inn en utfordrer til, i form av Rogue M150, monoblokkene til Rogue, som er mer stuevennlige enn Zeus. Men etter å ha hørt hva storebror Zeus kan varte opp med er det desverre for meg å slå seg til med monoblokkene. Grunnfjellet manglet. Jeg kommer nok aldri til å glemme verken Pass Labs x350.5 (ja, den ligger fortsatt på bruktbørsen), eller Rogue Zeus.
Mvh
BT