Jeg ser det er en del motstand mot å diskutere dette emnet. Er vi inne på tabubelagt område? Dette angår oss alle. Dersom du er 35 år i dag er sannsynligheten for at følgende skjer de neste 20 årene:
- at huset ditt brenner: 2 %
- at du dør: 5 %
- at du blir ufør: 20 %
Det siste kan koste deg mye mer enn om huset ditt brenner ned og det ikke er forsikret.
Det kunne naturligvis vært skrevet side opp og side ned om dette emnet, både fordi det er komplekst og fordi det er viktig. Det er ikke lenge siden vi hadde 5 arbeidstakere pr. pensjonist her i landet. Nå har vi snart 2. Det gir oss store utfordringer fordi det er kostbart å finansiere pensjonene, og fordi en stadig større del av arbeidsstokken må jobbe i omsorgsyrker. Det er flere grunner til at det er slik. De viktigste er at vi lever lenger enn før, pensjonsalderen er synkende pga. økt førtidspensjonering, det fødes lite barn, og stadig flere går over på uførepensjon.
Derfor blir det viktig framover å ikke ha flere uføre enn nødvendig. Uføreårsakene har gradvis blitt endret fra klare diagnoser til økt grad av subjektiv oppfatning av sykdom. I dag har ca 1/3 av uføretilfellene psykisk hovedårsak. Betyr det at vi har dårligere psykisk helse enn før? Svaret er naturligvis ikke enkelt, men i stor grad skyldes det at kravene i arbeidslivet har forandret seg fra fysiske krav til økt bruk av teoretisk og mellommenneskelig kompetanse. Det blir stadig vanligere med effektiviseringstiltak og omstilling. Det er en klar sammenheng mellom slike faktorer og uførhet. Den subjektive opplevelsen av sykdom kan kobles mot at man ikke føler at man takler de stadig økende prestasjonskravene på jobben. Mobbing på arbeidsplassen virker også inn. I tillegg er det en klar sammenheng mellom uførhet og økonomi. Dersom man kommer tilnærmet like godt ut økonomisk som ufør som man gjør i jobb blir folk oftere ufør enn dersom økonomien blir merkbart forverret. Defor er det viktig at arbeidsgivere gjør noe for å holde folk i arbeid, ved å tilpasse arbeidsoppgavene til hva den enkelte faktisk er i stand til å utføre. Men så lenge arbeidsgivere ikke har noen økonomisk fordel av å holde folk i arbeid, heller tvert imot kan bli kvitt folk som ikke lever opp til de høye kravene og heller få inn nye arbeidstakere, så blir dette vanskelig å gjøre noe med. En del er gjort for å forsøke å rette på det, f.eks gjennom avtaler om inkluderende arbeidsliv, men skal slikt fungere må ledelsen i bedriftene være helhjertet interessert i å få sykmeldte tilbake i jobb, og å tilby folk gode arbeidsforhold. Ellers er ikke IA-avtalen verdt papiret den er skrevet på.
I tillegg er det naturligvis viktig at folk har en egeninteresse av å holde seg i arbeid. I dag finnes det faktisk samfunn her i landet hvor mer enn hver fjerne innbygger er ufør. Det handler også om hvor akseptert det er i de nærmeste omgivelsene at folk er ufør og hvodan terskelen er for den enkelte lege å anbefale uførhet.
Nå er det naturligvis sånn at en god del uførhet også skyldes fysiske helseplager som gir nedsatt ervervsevne, og her handler det om god medisinsk behandling, og å være på utkikk etter hva den enkelte faktisk er i stand til å utføre av arbeidsoppgaver, og om å gi muligheter for at alternative arbeidsoppgaver kan prøves.
Ville bare nevne det...
