Som utpreget B-menneske, vil jeg bare minne allle morgengretne kolleger om at det er veldig hensiktsmessig å ha et A-menneske som partner. Hvem skulle ellers stå opp om morgenen og ha rykende fersk og kruttsterk kaffe klar på frokostbordet?
Og når husets A-menneske kryper til køys sånn i 10-11-tiden om kvelden, er det bare å lukke døra til musikkrommet, og dermed er kvelden og natten reddet. Kan man egentlig ha det bedre?
Og for ordens skyld: Hun har, omsider, lært seg at det ikke er nødvendig å konversere noe særlig før det er blitt tid for lunsj.
Altså: Ingen hets mot A-mennesker, vær så snill, det gjelder bare å dressere dem.