Det er langt fra heimplassen i havgapet og til Stadlandet. Vel ligger det på grensen til Møre og Romsdal, men at turen skulle ta 6 timer hadde vi ikke trodd. Og vi hadde full klaff med begge fergene:
Oppedal- Lavik
Anda- Lote
Da jeg så dette skiltet på fergen fra Anda til Lote, fant jeg ut at vi nærmet oss nordvestlandet.
Et lite apropos: Jeg har aldri forstått hvorfor Hardangerfjorden har den posisjonen den har som turistattraksjon. Jeg har sendt alle utenlandske besøkende til Sognefjorden, som er kongen over alle norske fjorder, IMO. På denne turen oppdaget vi Nordfjord også. Hardanger kan ta seg en bolle.
Ja, eg gjekk fjella på nordsida av Nordfjord i ungdomen ein gong. Fantastiske syn for auget. Og fjella på fylkesgrensa er eg rimeleg godt kjent i. Så om du treng omvisar, skal eg sjå om eg kan stå til teneste.
En påskeilje til Erato!
Navnesøstre er de, St. Sunniva og Synnøve Finden.
Fra Wiki:
Sunniva skal ha vært en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnhet og sin rikdom. En hedensk, brutal og ivrig beiler truet henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer. Skipene drev nordover og deretter østover til de kom til vestkysten av Norge. Noen av folkene gikk på land på øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane.
Folk på fastlandet så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauer. Den hedenske befolkningen kom mot dem med sverd og ild, men da blåste det opp til en storm. Håkon Ladejarl sendte folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn, men da frelste Gud Sunniva og hennes folk ved å begrave dem under store steiner. Myten vil ha det til at da Olav Tryggvason kom til Selja, fant han velluktende knokler, mens Sunniva så fortsatt ut som hun sov. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996.
Den litt spesielle båten er forøvrig en irsk Currach, en båtstype som angivelig også St. Brendan brukte på sine oppdagelses/kristningsferder.
Artig, den Sunnivalegenda. Tydelegvis skriven av etter oppskrift av legenda om Sankta Ursula og dei 11000 (!) jomfruene. Eit vesentleg propagandainnslag då Vestlandet skulle kristnast, og det tredje bispesetet i landet grunnleggjast. Veldig irriterande med det pave-dekretet av 7.september 1170, som gjorde at bispesetet vart flytta til Bjørgvin. Hadde ikkje det skjedd, hadde sikkert Deffe no vore distriktsbuande i staden for bergensar....
Artig, den Sunnivalegenda. Tydelegvis skriven av etter oppskrift av legenda om Sankta Ursula og dei 11000 (!) jomfruene. Eit vesentleg propagandainnslag då Vestlandet skulle kristnast, og det tredje bispesetet i landet grunnleggjast. Veldig irriterande med det pave-dekretet av 7.september 1170, som gjorde at bispesetet vart flytta til Bjørgvin. Hadde ikkje det skjedd, hadde sikkert Deffe no vore distriktsbuande i staden for bergensar....
Ja, en må jo lure på om Vatikanet hadde egen PR- avdeling.
En mer beleilig helgen kunne man neppe finne, for absolutt ingenting lar seg belegge. Det finnes ingen spor av bevis for at det i det hele tatt levde en Sunniva i Irland.
Logiske brister står nærmest i kø. Hvorfor i all verden setter Sunniva avgårde i det hele tatt, og altså uten seil og årer? England var rett over Irskesjøen, og sjansen for å finne trosfeller der var stor. Men neida, man finner 60! personer som er villige til å legge ut på noe som er så tett på et selvmordsoppdrag som overhodet mulig, og reker med vær og vind til det største hedningereiret som fortsatt eksisterer i Vesteuropa.....Hvis Vårherre virkelig styrte henne til Selja, må han virkelig ha en pervers humoristisk sans!
Tenk så fattige vi hadde vært uten noen eventyr her og der......
Problemene oppstår selvsagt når eventyrene blir brukt til egen vinning, men la oss holde oss utenom religion og snåseri og nyte den vakre Vestlandsnaturen (har nettopp tilbrakt 4 dager på Sandøya i Gulen).
Ut frå Arnulf Øverland sin argumentasjonsmåte då ha hadde føredraget om "kristendommen - den 10.landeplage", er det slik at ein er ekstra from om ein trur på ei svært usannsynleg historie. Dess meir usannsynleg, dess meir fromskap. Så eg trur sjølvsagt på Sunnivalegenda. I tillegg er det bra for turismen (på torget i Selje står no endåtil ei statue av Sunniva - einaste protestantiske relikvie på Vestlandet, trur eg)
Pervers humor er det fleire enn Gur som har.
Ok, da inviterer tkr og madammen til en svipptur til Selja
Vi var heldige. Egentlig var det ikke planlagt noen turer til Selja i påsken, men det var så stor etterspørsel at tkr og Madammen kunne møte opp kl 1000 på selveste påskeaften på kaien i Selje:
Vi forlater Seljevågen
Selv i vindstilt vær, slår dønningene inn over Selja
Vi fortsetter ut mot Sildagapet, og plutselig dukker landemerket opp
Fra urent farvann bærer det inn i en relativt rolig våg
Selje Kloster, grunnlagt av benediktinermunker fra England
Tilegnet St. Pankratius, en engelsk helgen. Som i St. Pancras Station.
Det er tvilsomt at munkene bygde murer og hogde stein, de hadde nok "folk til slikt"
Platået i forgrunnen og ned mot sjøen var dyrket mark, og de sådde bl. a. korn her!
......Men den mest interessante delen av Selja lå over og bak denne muren.
Fra katolsk.no
Det var trolig fire kirker på øya: Selve klosterkirken som også var domkirke og vigslet til den engelske helgen St.Albanus, hulekirken vigslet til St.Mikal, St.Sunnivakirken på de imponerende stenterassene utenfor hulen, og en soknekirke på Bø på fastlandssiden av øya. Selve klosteret har trolig huset 15-20 munker som drev jordbruk, og minst like mange legfolk var knyttet til klosteret.
Sunnivahola, Mikkelskyrkja, to sider av samme sak.
En heller, rett og slett, med en steinmur mot vær og vind
Jeg begynner nesten å hakke tenner ved tanken på å tilbringe tid i bønn og meditasjon her.
For mot åpningen og vest ser en rett ut på storhavet.
...Og helt innerst et lite alter av stein.
Med et Mikael ikon, et Christos Pantokrator ikon, noen rosenkranser.
Denne helleren er utgangspunktet for kristningen av Norge, med eller uten St. Sunniva. Her begynte det. Olav Tryggvason lot bygge en kirke på Moster. Man kan jo diskutere om Mikkelskyrkja er et byggverk eller ikke, men det er all grunn til å tro at det er Norges første kirke. En hule under en heller på en forblåst og gold øy. It boggles the mind
Må kommentere "Tilegnet St. Pankratius, en engelsk helgen. Som i St. Pancras Station."
Klosteret var vigsla til St. Albanus.
Bispesete frå 1068. Grunnlagt av Olav Kyrre, og fyrste bispen var Bjarnvard den sakslendske. Deretter Svein og Magne (ein av dei grunnla klosteret, og måtte då rive den nydelege treskipa baslika-kyrkja og lage ei funksjonell klosterkyrkje i staden. Trist.
Bispen Pål var sistemann som Selja-bisp. Han måtte flytte til Bjørgvin, og tok Sunniva-skrinet med seg. Men det var paven som hadde skulda, sidan han skreiv eit dekret om at alle bispesete skulle vere i kaupangar. Dårleg ide, meiner no eg.
Olav lyste ut firefylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.
Til tusenårsjubileet ble det reis et kors på tingstedet der Olav Tryggvason tvangsomvendte sogninger, fjordinger, møringer og romsdøler. Det ligger et drøyt stykke oppoverbakke fra Leikanger, i Drageidet.
Og Drageidet har sin egen interessante historie.
Stad er egentlig det norrøne ordet "stadr", som betyr stopp eller hvile. Statistisk sett er Stad et så stormfullt og vanskelig farvann at det bare er passerbart to dager utav tre i året.
En tenkt (norrøn) konversasjon kunne gå som følger:
Viking 1: "Høvedsmann Hrafn, skal vi ro rundt Stad, eller skal vi bruke Drageidet"
Viking 2: "En no- brainer! Selvsagt skal vi bruke Drageidet, jeg er da ikke lei av livet!"
Viking 1: "OK...."
Drageidet sett ifra Drag- siden. Eidet er 5,5 Kilometer langt og høyeste punkt ligger på 240 moh!
Det sier litt om Stadlandet at det var bedre å dra skipet over der enn å ro rundt.....
Må kommentere "Tilegnet St. Pankratius, en engelsk helgen. Som i St. Pancras Station."
Klosteret var vigsla til St. Albanus.
Bispesete frå 1068. Grunnlagt av Olav Kyrre, og fyrste bispen var Bjarnvard den sakslendske. Deretter Svein og Magne (ein av dei grunnla klosteret, og måtte då rive den nydelege treskipa baslika-kyrkja og lage ei funksjonell klosterkyrkje i staden. Trist.
Bispen Pål var sistemann som Selja-bisp. Han måtte flytte til Bjørgvin, og tok Sunniva-skrinet med seg. Men det var paven som hadde skulda, sidan han skreiv eit dekret om at alle bispesete skulle vere i kaupangar. Dårleg ide, meiner no eg.
Tkr (som er keivhendt) tar seg en slurk fra Sunniva- kilden på Selja med høyreneven.
Madammen gjør det samme.
Muligens var pilegrimsferden fra heimplassen i havgapet til Selja for kort, muligens var jeg ikke i riktig "state of mind". Iallfall, til tross for lovnader om et lengre liv og bedre helse, beklager jeg å måtte meddele at jeg fremdeles har like vondt i ryggen som før.
Det kan jo forklare fordøyelsen min siste døgnet....
På den annen side, jeg har nok både inhalert, spist, drukket og infisert et utall av småsår med smalaskit opp gjennom årene. Burde egentlig være immun mot denslags....
Nuvel, nok om Selja og Olav Tryggvason. Men jeg har ikke lyst til å slippe kirker riktig ennå, for det finnes en magisk kirke til på Stadlandet. Det vil si, kirken i seg selv er grei nok, men den tilhørende kirkegården er magisk:
Helt nede ved stranden ligger Ervik kirke
Den ble reist som minne over de døde etter Hurtigruteskipet St. Svithun, som ble angrepet og senket av engelske fly.
Men kirkegården er mye eldre.
Her ligger døde etter forlis gjennom 150 år.
Ervik lå ikke akkurat sentralt til, og presten kom seg ikke ut dit vinterstid. Løsningen ble å begrave de døde, men å la det være et rør ned til kisten slik at presten kunne utføre sin jordpåkastelse i ettertid.
Ervik overrasket meg. Mest fordi det vi fant der ellers var store og velstelte gårdsbruk, nye hus og en egen skole. Ikke noe fraflyttingssamfunn m.a.o. Dette neste stedet var annerledes. Fra Drag til Indre Fure går en smal og svingete vei. Vi satt bilen igjen i Drag og gikk de 3-4 kilometrene ut til Fure:
Jeg lar bildene tale for seg selv.
Her fant vi epletrærne, alle fire! Bak en solid steinmur/vindbryter og klemt inn mot fjellet for å få så mye lagret solvarme som mulig.
Ikke bare epletrærne hadde det vanskelig, sauebeitene var nesten loddrette.
På veien tilbake traff vi på diverse dyreliv, både sau og annet bufe, havørn og Hugin og Munin;
Når en treffer på Hugin og Munin så sent på dag, kan Odin selv ikke være så langt unna. Jeg er sikker på at han bor inkognito et eller annet sted i Sogn og Fjordane.
Neste gong kan du ta turen til Ytre Fure. Fantastisk plass. Eg kjenner folk som har vokse opp der, m.a. kom tidlegare fylkesordførar Julius Fure frå denne garden. Ser ganske tøft ut, spesielt når du ser at nausta står "langt til fjells", fordi sjøen ikkje skulle slå inn dørene. Men folka gjorde det ganske godt, på grunn av m.a. laksefiske.
Det vert sagt at Fure-folka sin oppsparte kapital "på kistebotn" vart grunnlaget Selje Sparebank tuftast på. Ein svært god bank, fram til dei starta fusjonsbølgja...
Neste gong kan du ta turen til Ytre Fure. Fantastisk plass. Eg kjenner folk som har vokse opp der, m.a. kom tidlegare fylkesordførar Julius Fure frå denne garden. Ser ganske tøft ut, spesielt når du ser at nausta står "langt til fjells", fordi sjøen ikkje skulle slå inn dørene. Men folka gjorde det ganske godt, på grunn av m.a. laksefiske.
Det vert sagt at Fure-folka sin oppsparte kapital "på kistebotn" vart grunnlaget Selje Sparebank tuftast på. Ein svært god bank, fram til dei starta fusjonsbølgja...
Neste gang, AA, skal vi ta oss bedre tid....Vi fant stien utover mot Ytre Fure, men da var det alt begynt å bli kveld, og vi var sultne og trøtte. Jeg lover å ta kontakt når vi drar på de trakter igjen!
Jeg har fremdeles 250+ bilder jeg ikke har lagt ut fra denne turen, men jeg tror jeg bare legger ut et lite utvalg av den vanvittig flotte naturen vi fant i nabofylket vårt:
