Audiophile-Arve skrev:
Spennande!
Iallfall eit svært spennande og nyttig yrke. Det vil ganske sikkert vere lett å få seg jobb.
Matematikk krev ikkje allverda, mest at du har tid og hjelp til å forstå. Du puggar deg ikkje til matematikar - du må rett og slett opparbeide innsikt. Men det er ikkje SÅ vanskeleg...
Innstilling og lærer har nok ganske mye å si ja. Ville nok klart meg langt bedre nå, men måtte starta mer eller mindre fra scratch. Jeg ramla av lasset på ungdomsskolen og klarte (orka?) aldri å karre meg tilbake). Jeg vet rett og slett ikke om jeg vil det
nok til å begynne på en ingeniørutdannelse. Men kanskje...? Motiverende å høre at det ikke er umulig i hvert fall
Brasse skrev:
Har jobba som grafisk designer i to år no (relativt fresh i gamet), men merker at det må grep til for at eg ikkje skal bli drittlei før eg er 30 (5 år til). Tenker på å lære meir om salg / markedsføring og rette meg meir mot Art Director (den norske versjonen). Eller skifte heilt og la designen bli ein hobby.. nei, det går ikkje. Opp og fram!
Kanskje litt OT, men ein tanke frå ein jamnaldra i same yrket. Lykke til med valet ditt!
Interessant å høre at det "ikke bare er meg". Videreutdanning innen grafisk kunne muligens fått tilbake gløden, men jeg er redd det ville vært kortvarig. Mulig jeg virker pessimistisk, men jeg føler meg egentlig tømt på det feltet. Verdt å tenke på uansett, takk skal du ha
Parelius skrev:
«Måtte» være nødt til kreativitet som designer er sikkert tøft, men hvorfor tror en at det kreves mindre kreativiet i møtet med andre mennesker? (Ok, vet at du ikke sa det slik, men likevel.) Fordi konsekvensene på manglende kreativitet er forskjellig? Eller fordi en føler seg mer kreativ på det ene enn det andre?
Det viktigste er vel ikke hva en gjør, men at en kan stå inne for det en gjør - og dermed trives med det, og seg selv. Men hvis det ikke er noe som en egentlig vil, så er det vel det samme hva en gjør; da er det vel bare et spørsmål om hva som gjør livet levbart når det meste av tiden går med til jobb. For alt jeg vet er frisøryrket toppers, ser en bort ifra at det er tungt for bena.
Generelt sett ville jeg ha holdt meg unna alt som har med direkte kontakt med andre mennesker å gjøre. Det er lettere å pirke nesten i øret enn å se ham inn i øynene.
Tror jeg skjønner hva du mener, og jeg er forsåvidt enig. Det er mulig at det faller mer naturlig for meg å være kreativ med mennesker enn med former, farger og bokstaver. Eller at jeg føler meg tømt, slik jeg nevnte over her. Dette med å stå inne for hva man gjør er sikkert mye av nøkkelen til å finne veien videre. Mestringsfølelse, arbeidslyst osv. Og så skal man jo gjerne kunne leve like mye
av det som
med det...
Zomby_Woof skrev:
Snuser på omsorgsyrker? Glad i hifi og regelmessig påfyll i platesamlingen? Lyst på hyggelige kolleger?
http://krus.no/no/
P.S. Du bør være gift eller ha unger. Ellers sender dem deg til en kåbbåilandsby et eller annet sted i dalstråka innafor.
Takk for tipset! Har faktisk snust på kriminalomsorg tidligere, men slått det mer eller mindre fra meg. Ønsker ikke å måtte flytte for verken utdanning eller jobb, denslags har jeg gjort nok av og nå ønsker jeg å slå rot. Dessuten er jeg verken gift eller har unger, ennå.
wotg skrev:
Lønn er ikke alt da.
Jeg har gått "livets skole" fra jeg droppet ut av siste året på vidregående og har med jevne mellomrom måtte stå til ansvar ovenfor familie og venner og forklare hvorfor jeg ikke har en "ordentlig jobb" Har hovedsakelig jobbet som bartender og servitør. Har hele tiden trodd at jeg må leve opp til forventningene å ta en akademisk utdannelse, lekte lenge med tanken på å ta historie, statsvitenskap o.l
Men etter litt soul searching i forbindelse med 34 årsdagen tidligere i år, fant jeg ut at det var tullette å ta utdanning for å please andre, så jeg bestemte meg for å gå i lære å få fagbrev som kokk - ikke akkurat noen enkel oppgave i en alder av 34, men da gjør jeg noe jeg trives med og har endel kunnskap om fra før av.
Skal man ta en utdannelse så er det viktigere at man finner det stimulerende enn å tenke på hvor mange kroner man tjener.
Nei, lønn er slett ikke den viktigste faktoren. Jeg er så heldig at jeg har veldig få utgifter (så lenge det varer...), så selv en middels betalt jobb vil gi nok av muligheter for å pleie hobbyene. Det som er mest interessant er at tre års skolebenk faktisk lønner seg, ikke å få høyest mulig lønn. Et annet aspekt er også å finne frem til så mange potensielle yrkesvalg som mulig, slik at man kanskje kan velge noe man fremdeles gjerne kunne tenkt seg, men kanskje betaler 100 000,- mer i året? Det er jo lov å drømme ;D
dag1234 skrev:
Hvis du tenker omsorgsyrke, og treårig utdannelse, hvorfor ikke gå for sykepleie?
Du er sikker på å få jobb, får høy faglig anseelse, samt at det er en utdannelse som for mange er et springbrett videre i yrkeslivet. Yrket åpner for mange muligheter både i inn- og utland, for det er veldig mye du kan jobbe med som sykepleier, og spesielt siden du er mann vil du være ettertraktet.
Vernepleier er tungt og har lav status.
Og sprøyteangst er ikke vanskelig å komme over. Trust me.
Sykepleier har jeg ikke tenkt like mye på nei, så det skal sjekkes ut. Sånn helt ut av det blå virker det nok ikke like interessant, men så vet jeg heller ikke grusomt mye om oppgaver og muligheter. Godt tips.
Pink_Panther skrev:
Vernepleier er et godt valg. Har du vurdert spes. ped? Å jobbe med funksjonshemmede barn er spennende og ikke minst givende.
Spes. Ped vil vel si ytterligere tre år, eller? Spes. ped i seg selv er slett ikke utelukket, men seks år på skole frister ikke like mye. Da frister nok en mastergrad mer i tilfelle. Selv om jeg ikke vet hva det heller skulle ha blitt... ;D
pahf skrev:
Jeg er utdannet vernepleier med sprøyteskrekk, men jeg skal fortelle deg en hemmlighet og det er at det er mye mer morro og sette sprøyer enn å få!! Hva lønn anngår så får du en helt grei lønn, verken mer eller mindre så ligger du etter tariff på samme trinn som sykepleiere, sosionomer og førskolelærere, så lenge du jobber innenfor kommunal og statlig sektor, så millionær blir du ikke, MEN du er utrolig fleksibel innenfor utdanningen din, da det eneste du du ikke kan gjøre i helsesektoren er og jobbe på en somatisk avdeling, ellers står du sterkere enn sykepleiere innenfor psykiatri, du har muligheter for å jobbe i skole, PU bolig, rus,saksbehandler,habilitering/rehabilitering, administrative posisjoner osv osv.
Ikke minst er vi skolerte i å samarbeide tverrfaglig noe som betyr at vi er det eneste yrket som evner og samarbeide med sykepleiere som tror de er guds gave til helsevesenet
Som Mann kommer du lett til en relativt stor fast stilling, jeg starta i 70% etter endt utdanning, og gikk til 100% etter 6mnd, menn er og blir ettertraktet.
Selv jobber jeg utelukkende innenfor rus/psykiatri som koordinator og ansvarlig terapeut.
Før noen tror jeg forherliger yrket mitt så kan jeg trøste dere med det at jeg ihvertfall 3 ganger om dagen tenker skulle jeg egentil ha gått dette, og svaret er vel nja....
;D
Det du skriver her bekrefter egentlig mye av det inntrykket jeg har fått av vernepleien. Ålreit lønn, stor fleksibilitet og relativt ettertraktet når man er mann. Det dag1234 sier om lav status og tunge løft virker ikke kjent, men nå vet jeg heller ikke mer om vernepleien enn det jeg har hørt. Sosionom høres i mine ører nesten ut som "vernepleier uten sprøytebiten", og det kan jo være både positivt og negativt. Skulle gjerne hørt noe fra en sosionom også (anyone?), men erfaringene dine fra vernepleien lover i hvert fall bra.
