Forøvrig har dynamikk-reduksjon innen lyd en interessant analogi innen foto/video.
I begge tilfeller er vi ute etter å beskrive en svært dynamisk virkelighet, og gjør dette med analog eller digitalt utstyr som naturlig nok har begrenset dynamikk.
For foto er ofte denne grensen på 8 bit eller litt mer. For mange motiver er dette nok, men mennesket er i stand til å oppfatte mye mer, og for scener med mye kontrast blir det tydelig at kamera/skjerm/utskrift ikke greier å henge med.
Ved å ta flere eksponeringer av samme bilde kan man "jukse" seg til mer dynamikk, men da kommer problemet: en dynamisk scene er gjengitt med god dynamikk, men skal vises på en skjerm/papir med lite dynamikk. Hva gjør man da? Dynamikk-kompresjon. Eller "Tone Mapping" som foto-folk kaller det.
En lys eksponering:
En mørk eksponering:
Og en eller flere eksponeringer innimellom. Siden skjermer/utskrifter ikke kan gi noe mer dynamikk enn kamera, vil vi normalt måtte velge mellom et av disse for visning på skjerm.
Men ved å sette disse sammen på en smart måte, og variere "gain" for forskjellige deler av motivet slik at vi oppfatter scenen som relativt naturlig, kan vi beholde mesteparten av detaljene, selv på en skjerm med lite dynamikk:
-k