Tenkte eg burde svara her, i staden.
Samanlikna med mange andre (som tydeleg i denne tråden) har eg eit veldig flatt/mainstream tilhøve til teikneseriar. Eg voks opp med Donald Duck, og vart litt tilfeldig hekta på Marvel-universet (ei stund, på slutten av 1980-talet, var det ganske mange titlar på norsk som vart distribuerte i «bladhyllene»), og ikkje minst var det ganske billig å kjøpa gamle blad i bruktsjapper. Difor, ein slags kjærleik til Spiderman, Daredevil, Punisher, X-men og særleg The Silver Surfer.
Det er, med andre ord, veldig mykje av revolusjonen på 1990-talet og seinare eg aldri fekk med meg, sjølv om eg var i rollespel- og science fiction/fantasy-milijøet.
Manga har eg aldri greidd å lika.
Blad som Fantomet, X9, Tex WIller eller Jonah Hex fanga aldri interessa mi.
Lucky Luke og Asterix: Sjølvsagt las eg eitt og anna album, men vart liksom aldri fan.
Det betyr også at eg heller aldri fekk ferten av dei europeiske teikneserieromanane: Tintin, Corto Maltese osb. Ting eg sikkert ville likt, men aldri las. Eg liker veldig godt teiknestilen i Tintin.
Watchmen snubla eg over ein gong, hugsar eg, eg kan ha vore rundt 11 år, men minnet mitt er først og fremst at eg vart skremd og ikkje forstod (eg trur det var noko med den innskotne forteljinga The Black Freighter). Eg veit at denne er gullstandard, men eg har aldri orka å lesa han.
Så det betyr at det er hyllekilometervis av teikneseriar eg aldri har lese, og i beste fall berre kjenner av omtale. Eg har forresten ikkje følgd Marvel, heller: Eg tykte dei tok historiene så rare vegar, og tværa ut ting eg aldri hadde interesse av.¹
I dag veks jo ungane opp med teikneserieromanar på ein heilt annan måte enn det eg gjorde. Det er tilgjengeleg, tilpassa og ikkje minst akseptert. Tiåringen sluker "nordic manga".
Så ikkje ta mitt ord for noko. Ikkje noko som helst. Eg har verkeleg ikkje peiling, så min fascinasjon for Daredevil: Born Again er som nokon som snakkar varmt om Metallica, fordi Master of Puppets er einaste thrash metal-plata vedkomande har høyrt.
¹ Edit: Eg las litt rundt etter å ha skrive den setninga. Eg trur problement mitt med Marvel siste 30 åra kan oppsummerast med stikkord som «reboots», «sprawling continuities», «interconnected stories» og at ingenting nokon gong tek slutt.
Jeg vokste også opp med Donald Duck, men også mye annet. For barn på 70 og 80 tallet var vel kanskje tegneserier mye mer tilgjengelig enn det er for dagens unge, og jeg ble eksponert for mye av det samme som kanskje er litt mainstream ganske tidlig; Asterix, Fantomet, Donald, Bamse, Pellefant, Spiderman, Superman, Lynvingen, Hulk, og Agent X9. Jeg husker de skrekktegneseriene som pleide å komme ut i litt tykkere utgaver i sommerferien også, Iskalde Grøss og Plopp, tror jeg de het. Litt trist at markedet for trykte blader på papir ikke er det samme lenger, sånn at utvalget for dagens unge er så begrenset.
Første gangen jeg leste Watchmen av Alan Moore var når jeg fant det første nummeret i bladhylla på Prix i 1986 oversatt til "Vektere" tror jeg, på norsk. Jeg passet på å kjøpe det hver gang det kom ut de neste 6 månedene, for selv om jeg neppe forstod alle lagene og referansene i historiene som ble vevet sammen, syns jeg det var utrolig fascinerende lesning som 12 åring. Men skjønner jo godt at det kunne bli i meste laget også, Black Freighter historien er ganske mørke greier. Den er vel også med i Director's Cut utgaven av filmen på 4K disc. Jeg syns Watchmen, V for vendetta, og From Hell, alle av Alan Moore, er noe av det mest fascinerende jeg har lest i serieformat. Nå har de jo blitt filmatisert alle tre, så det blir kanskje ikke helt det samme å lese dem for første gang hvis man har sett filmatiseringene (som kanskje ikke er så veldig gode heller).
Jeg syns norske forlag har vært flinke til å hente inn gode og viktige serier fra utlandet og gi dem ut i bladform på norsk her hjemme. Egmont forlag tror jeg det var, prøvde seg jo på å gi ut Neil Gaiman's The Sandman på 90- eller tidlig 2000 tall, men jeg tror det stoppet etter to hefter. Men det vekket interessen nok til at jeg dro inn til Oslo etterhvert og handlet resten av serien i den butikken som lå i Paleet i Oslo, tror den het Avalon. Der fant jeg mye annet rart også, bl.a. The Crow, Cerebus, og ikke minst
Arkham Asylum med Batman som hadde en ganske unik tegnestil.
Jeg var forresten aldri all in på Marvel, jeg syns det var litt teit med X-men og en fyr som kalte seg "Jerv" eller "Jerven" eller noe sånt, som jeg tror han ble oversatt til de første gangene han dukket opp.
Mest av alt tror jeg det var fordi jeg ikke hadde lest det selv, men bare blitt fortalt om det av en klassekamerat, og jeg ikke skjønte hypen helt.
Men jeg likte godt Daredevil, Spiderman, Hulk, og The Punisher, da. Ellers var jeg kanskje litt mer team DC.
Har alltid likt Lynvingen eller Batman, kanskje fordi det føltes mer troverdig med en superhelt som ikke hadde superkrefter, litt som Fantomet? Jeg leste ganske mye Fantomet, så det preget nok synspunktene en del.
Vil på ingen måte si jeg har peiling selv heller, men jeg leste ganske ukritisk alt jeg kom over som barn egentlig.
Hvis du vil catche opp på ting du kan ha gått glipp av så har jeg sett at bibliotekene ofte har ganske gode utvalg av utlånsserier, iallfall der jeg har vært. Husker jeg lånte nesten helle
Unwritten og
The Boys (The Boys i tegnet form er mye bedre enn tv-serien IMO) seriene på Drammen bibliotek for en del år siden.
Beklager lang og navlebeskuende nerdepost, men det vekket en del gamle minner å mimre om tegneserier. 🥲
Eg las Supermann, Superboy, Lynet og Lynvingen frå eg var 7 år. Dei andre du nemner, har eg også lese. Har ein del av dei endå, og lurer på å selje dei, slik at eg får plass til meir vinyl...
Sist redigert:
