I tillegg til det fenomen som allerede er nevnt i denne tråden med hensyn til at høyttalerimpedansen har det med å falle langt under forsterkerens trivselsnivå, vil jeg nevne utfordringen som ligger i musikkens dynamikk. Det er svært sjelden vi audiofile sitter og hører på jevne sinuslignende toner, vi spiller musikk.
Og da kan vi oppleve at vi sitter og trekker 1A kontnuerlig, mens vi i korte perioder, når orkesteret drar på for fullt, trenger kanskje 10A. Vi forutsetter inntil videre en "snill" høyttaler med helt jevn impedans over hele frekvensspektret. Den ene amperen er i og for seg ikke noe stort problem, men 10A kan jo bli verre.
Spiller vi lavt nok, klarer forsterkeren kanskje de 10 amperene, men spiller vi 6 dB høyere, ligger vi på 2A kontinuerlig, og trenger plutselig 20A når orkesteret smeller til og vi skal ha den samme følelsen av dynamikk, og da kan det fort bli litt verre.
Bytter du ut høyttalerne med et par som har for eksempel 6 dB lavere følsomhet, øker strømkravene ovenfor med en faktor på 2, og da kan det fort bli andpustent blant de strømsvake forsterkerene. Selv om høyttalerene fortsatt har den samme "snille" impedanskurven.
Tar man i tillegg hensyn til det som tidligere er sagt i denne tråden om det med ujevne impedanskurver blant høyttalere flest, ser man fort at kravet til uforvrengt strøm, ikke minst for å ivareta musikkens dynamikk, kan bli i meste laget selv for ganske godt konstruerte forsterkere. Særlig hvis man har tenkt å spille høyt. Da må en forsterker kanskje levere opptil mellom 50 og 100 ampere i korte perioder.
Hva som er "strømsterkt nok" avhenger altså av:
1. Hvor høyt man har tenkt å spille. Høyt=mye strøm
2. Hvilke høyttalere. Lav følsomhet=mye strøm
3. Hvilken høyttalerimpedans. Lav impedans=mye strøm.
4. Hvilken musikk. Stor dynamikk=mye strøm