Fra
Townes
Artist: O.S.I
Tittel: Blood
Label/År: Inside Out Music/2009
Grunge med metallsound, eller metall med grungesound? Eller ingen av delene?
Oppskrift:
1 dl Alice in chains, Facelift æra
0,6 dl Soundgarden anno 1990
3/4 ts dårlig Radiohead
2,5 dl synth og samples
1 knivsodd nedstemte fuzzgitarer med kjip sound
7-8 intetsigende tekster med anonym, kald og uinspirert vokal
Døll trommelyd etter smak og behag
Voila! Du har O.S.I, eller Office of Strategic Influence. Et "band" dannet rundt 2002, av angivelig anerkjente og respekterte kapasiteter som Jim Matheos og Kevin Moore. "Band" i hermetegn fordi det kan se ut som det er mer et (studio)prosjekt enn et ekte band. Et prosjekt hvor storheter innen prog / progmetallen har kommet og gått; Mikael Åkerfeldt, Sean Malone og Gavin Harrison for å nevne noen. Trolig en våt drøm for proghuer, for andre et sonisk mareritt.
O.S.I's tredje langspiller, Blood fra 2009, er verken fugl eller fisk. Det er som en gjeng hodeløse kyllinger som surrer lettere forvirret rundt, og ikke aner om de ønsker å spille prog, emo, grunge, alternativ rock, nu-metal, eller techno for den saks skyld. Resultatet blir deretter; et schizofrent uttrykk som låner litt her og litt der, og ender opp med noe som gir meg like lite som å lese telefonkatalogen. Det overrasker meg faktisk at dette er ringrever i gamet. Egentlig føles plata tidvis som om et samarbeidsprosjekt helt på randen av sammenbrudd, fordi den ene vil spille metall og den andre vil lage ambient musikk eller noe sånt. Kanskje det er denne dynamikken som er ment å skape magi, og trolig også gjør det for fanskaren, men for meg blir det hele bare tant og fjas.
Lydbildet befinner seg i grenseland tidlig grunge / nu-metal, blandet med mer elektroniske innslag i form av loops, keyboards og ulike effekter, som innimellom sender tankene i retning Radiohead. Det er en underliggende mørk tone som preger albumet, det er ingen lystig plate, men det er vel kanskje symptomatisk for sjangeren? Plata skal ha for at den i alle fall prøver å skape en bestemt stemning, det viker å være målrettet i den forstand at den ønsker å "fange lytteren", den innehar visse suggererende kvaliteter. Dessverre preller dette av her i gården.
Det er mye riff her, de er stort sett av den kjipe sorten. Riff som verken rocker eller har en fet hook ved seg, som et fett riff skal ha, unntaket er åpningslåta The escape artist, som akkurat makter ståkarakter. Til tider kan en del av gitararbeidet sende assosiasjoner tidlig grunge (pre-Nevermind), men når de nedstemte fuzzgitarene får selskap av keyboards og samples, ja, da må undertegnede fort melde pass. Denslags rocker ikkje i mi verd, det til tross for gjentatte forsøk å skjønne greia her. I tredje låta, False start, topper det seg med en i overkant funky bassgitar i tospann med doble basstrommer, en kombinasjon som får det til å gå kaldt nedover ryggen på denne anmelderen. Som "gammel" King Crimson fan, så er ikkje prog noe som helt uten videre skremmer vettet av meg, men det er noen nautiske mil mellom Blood og ITCOTCK, til tross for at merkelappen prog har blitt satt på både O.S.I og den aktuelle plate.
Blood engajserer rett og slett ikke. Låtene er for monotone, riffene for dårligere, de er som sakset ut fra den kjipeste grungen som kom, og det hele tiltaler meg overhodet ikke. Kevin Moore synger på en utrolig uengasjert og intetsigende måte. Det er ingen nerve her, det er ingen oppriktighet, det hele føles bare kaldt og distansert. Når det er sagt, er det meget mulig at det er intensjonen til O.S.I , ref. snakket om "målrettet" tidligere. I så fall har de lykkes med det, men bommet på mottakeren i dette tilfelle. Tekstene gir meg også fint lite, men det er mulig at vokalen må ta noe av skylden for dette. Hadde musikk og vokal vært av et annet kaliber, ville kanskje tekstene blitt ofret noe mer energi.
Finnes det noen lyspunkter her? Mjo, tja. Kanskje et par små ting er til å leve med. Blood er minst dårlig når O.S.I roer det hele ned, som på We come undone og Stockholm. Dette er helt greit som bakgrunnsmusikk i en nødsituasjon, og Stockholm har keyboards som faktisk fikk meg til å tenke på No Quarter med Led Zeppelin, og det må da være noe?
For å avslutte med O.S.I's egne ord:
You act mysterious
But you speak in gibberish
1
2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF hadde sagt 2/9
http://open.spotify.com/album/3ObVkHj6Vq0ccEjvNu9s3J
