Samleplater...

[om.s]

Noe for folket? hvilket forhold har dere til dette? Selv skal jeg innrømme at jeg prøver å styre unna, men falt litt for fristelsen inne på El-Giganten idag og kjøpte Absolute Power Ballads, ikke nødvendigvis for å oppdage noen ny power, men mer som en mimre plate fra svunne tider, og god å ha i bilen...

mvh

 

[MaKi]

Synes det er helt ok noen ganger, men da må det gjerne være samleplater av et enkelt band, f.eks noen man hørte mye på i gamle dager, som man bare MÅ ha noen enkeltlåter av, uten å måtte kjøpe alle platene de har gitt ut. Utover det synes jeg de fleste "sjanger-samlere" ofte er kjedelige greier, selv om de kan tjene som en pekepinn på hva slags musikk sjangeren handler om, f.eks best of reggae el. På den annen side, dette er vel som regel så billige plater at det bare er å kjøpe et par, i verste fall får man "re-gifte" de videre

 

[jowil]

Prinsipielt har jeg ingenting imot samleplater. Det er jo slik kuluren vår har blitt. Folk skifter smak fortere enn jeg skifter gir. Man tar seg ikke tid til å høre et helt album fra en artist. Heldigvis står jeg fritt til å la vær å kjøpe disse samleplatene.

 

[quad_lars]

Samleplater er et gode. Noen mener at det er et onde; dem om det. Jeg liker samleplater særlig dem jeg lager selv eller laget selv da jeg hadde kassettspiller. Det begynner å bli noen år siden. Å sette dem sammen, var et møysomlig arbeid; valg av musikk (det er viktig med variasjon), tema (for eksempel hadde jeg en gang en plate, som fulgte med National Geographic, med hvalsang som bandt musikken sammen på en samlekassett), beregne tid (jeg laget en gang en kassett hvor det eneste kriteriet var at låtene måtte være under 2 minutter), lage omslag med mer. Ekstra hyggelig var det å sende samlekassetter til venner og å få fra andre. Du lærer mye om folks musikksmak, og du får høre musikk du aldri har hørt før.

Thurston Moore fra Sonic Youth var redaktør for Mix Tape: The Art of Cassette Culture. Det er en bok som hyller samlekassetten som et kulturelt og sosialt fenomen.

Nedlasting av musikk og mp3-spillere truer kanskje de personlige samleplatene. I dag kan man ha hele platesamlingen på iPoden og la den spille låtene i tilfeldig rekkefølge, men det blir ikke det samme. Hvor blir det av kjærligheten til håndverket og den intellektuelle utfordringen det er å sette sammen en samlekassett, brenne en cd, gjøre en minidisk?

Jeg liker også samlecdene som ofte følger med musikkblader. De er de eneste cdene jeg indirekte kjøper, for vinyl er min greie.

De siste ordene gir jeg til Bow Wow Wow og sangen C30, C60 C90, GO! – en sang som hyller kopiering av musikk.

 

[nb]

De kan være køddne å få til i systemet mitt, som baserer seg på sirlig alfabetisk sorterting. Har en "samleplateavdeling" til slutt som jeg holder på et moderat nivå så det er overkommelig, men hva som skyldes hva her kan man jo alltids lure på.

Det jeg misliker mist er dog klassiske plater med to "jevnbyrdige" verker og komponister, da sliter jeg.

Utover dette kan de være knall,som kilde til å oppdage nye ting, samlinger av ting man har litt lyst på, men ikke så lyst på at man vil ha en hel plate osv

 

[Othor]

Samleplater med diverse artister styrer jeg unna, de inneholder som oftest kun radiohits. Ofte er det nettopp de "ukjente" låtene på et album som er best.
Jeg liker å lytte til ett album i sin helhet. Ytterst sjeldent
skip-funksjonen er i bruk.
Samleplater som f.eks The Essential Cohen, Dylan osv. er en flott måte å få inntrykk av nye artister.

Til bilen derimot lager jeg mine egne samleplater, eneste mp3 duger til i mine ører. ;-)



Mvh.
Ove

 

[jowil]

Det finnes selvsagt samleplater som er for klassikere å regne. Bl.a. diverse soundtracks og presentasjonsplater fra små plateselskaper. Når det gjelder "best-of"-sjangeren er den for meg helt overflødig. Skjønner ikke hvorfor det er bedre å kjøpe en tilfeldig sammensatt samling enn å grave litt dypere og finne en plate som representerer artisten med et mer sammenhengende uttrykk. Dessuten er originalutgivelser balsam for samlernerven min.