Samleplater er et gode. Noen mener at det er et onde; dem om det. Jeg liker samleplater særlig dem jeg lager selv eller laget selv da jeg hadde kassettspiller. Det begynner å bli noen år siden. Å sette dem sammen, var et møysomlig arbeid; valg av musikk (det er viktig med variasjon), tema (for eksempel hadde jeg en gang en plate, som fulgte med National Geographic, med hvalsang som bandt musikken sammen på en samlekassett), beregne tid (jeg laget en gang en kassett hvor det eneste kriteriet var at låtene måtte være under 2 minutter), lage omslag med mer. Ekstra hyggelig var det å sende samlekassetter til venner og å få fra andre. Du lærer mye om folks musikksmak, og du får høre musikk du aldri har hørt før.
Thurston Moore fra
Sonic Youth var redaktør for
Mix Tape: The Art of Cassette Culture. Det er en bok som hyller
samlekassetten som et kulturelt og sosialt fenomen.
Nedlasting av musikk og mp3-spillere truer kanskje de personlige samleplatene. I dag kan man ha hele platesamlingen på iPoden og la den spille låtene i tilfeldig rekkefølge, men det blir ikke det samme. Hvor blir det av kjærligheten til håndverket og den intellektuelle utfordringen det er å sette sammen en samlekassett, brenne en cd, gjøre en minidisk?
Jeg liker også samlecdene som ofte følger med musikkblader. De er de eneste cdene jeg indirekte kjøper, for vinyl er min greie.
De siste ordene gir jeg til
Bow Wow Wow og sangen
C30, C60 C90, GO! en sang som hyller kopiering av musikk.