deilig å koble opp blokkene igjen.
svarte og fine etter støvtørking med blutack.
svinedyre trioderør, altså.
can't live with, can't live without.
elsker bow zz one, den spiller med mye av kroppsligheten og nerven til gode rørforsterker.
men den er ikke helt der når det gjelder gjennomsiktighet og
umiddelbarhet.
på mine høyttalere leverte bow mer enn nok krefter, og man merker at den har mer å gå på enn triodeblokkene når man f.eks. spiller wagner og metal veldig høyt.
holder elementet i stålgrep langt forbi øredøvende nivå.
men den mangler plutseligheten til trioderørene, og låter jevnt over litt mer "travel", selv om den er mørkere i målet enn rørblokkene.
instrumenter og stemmer dukker opp fra en mørkere bakgrunn med trioderør, og klinger mer naturlig ut i rommet.
som om vokalisten synger mer direkte til deg og ikke bare er en del av en lydscene.
ingenting av dette overrasker meg, selv om jeg har uhyre stor sans for bow zz one for det den er.
jeg er sikker på at det finnes transistorforsterkere som er bedre enn bow, særlig de gode klasse a-trinnene fra f.eks. accuphase, musical fidelity, m.m., men i den prisklassen jeg gidder å betale for en reserveforsterker, så er bow helt prima.
før bow kom i hus hadde jeg en rekke meget habile transistorforsterkere til låns, noen av dem kostet langt mer, og ingen av dem gav meg det jeg ville ha.
derfor er jeg nå i forhandlinger med en kar i england om å kjøpe hans oppgraderte bow zz one, som erstatning for den jeg solgte.
men uansett, rør blir nok ikke pakket bort igjen med det første.
da er det faktisk mer aktuelt å kjøpe enda flere rørforsterkere; noe som er billigere i drift enn amare trinity diamond-blokkene, og alternere litt mellom ulike forsterkere etter humør, hverdagssituasjon og årstid.
hifi er gøy så lenge man har tid og overskudd.