Det er der du går i fellen som 99% av alle andre, Vidar P.
Du går utifra at mastering er en eller annen nødvendig mystisk prosess.
Det er det ikke.
I CD'ens barndom ble ting ofte ikke "mastret". Det ble kjørt en flat transfer fra studiomaster til CD. CD'en sine tekniske spesifikasjoner tilsa at mastering ikke er nødvendig slik som man er ved Vinyl. Det var også mangel på software for å redigere lyd på PC'er eller andre spesialtilpassede maskiner, slik at det enkleste var å en flat overføring fra master. (at man i noen tilfeller brukte kopier av studiomastre som det var tuklet med, er en annen ting)
Disse tidlige platene låter uhyre bra, det er så mye mer musikk som kommer fram i forhold til remasterne.
Når så mastering er en unødvendig prosess, så sier det seg selv at en remaster kan kun gjøre 1 ting: degradere lyden.
Eksempler: De første utgavene av Miles Davis som kom i 84/85. Allerede året etterpå kom de i en eller annen Jazz Master Classics som var digitally remastered, hvor lyden ikke er i nærheten av de første utgavene. Heldigvis har jo lyden aldri vært direkte dårlig her.
Den remixede versjonen av KoB (med rørutstyr) har kommet i minst 3 utgaver. Paradokset er at den siste utgaven i 2008 låter best (den er "minst" remastret) , mens de første utgavene + remasteren i 2006 er klippet ihjel. Men 2008-remasteren har fortsatt et godt stykke opp til utgaven fra 1984.
David Bowie Rise and fall of Ziggy Stardust, som original "flat" fra studiomaster 1984.
Ryko remaster 1990, Ryko au20 remaster fra 1994 (tror jeg), 30års jubileum 24-bit remaster fra 2002.
1984 utgaven best, så kommer Ryko 1990, så ryko 1994 Au20, så 24bits utgaven som er helt helt på tryne. Dette gjelder alle Bowie-albumene. For hver remaster er bassen og/eller diskanten, og volumet boostet mer og mer.
Dire Straits Brother in Arms. original pressing fra 1985. En senere remaster hvor volumet er litt hevet. Så den kjente SBM-remasteren, hvor bassen er boostet ganske mye, og diskanten har fått den typiske hifi-hevingen. Den har fortsatt god lyd, og det klipper ikke, det er kun normalisert, men langtfra originalen. Dette gjelder også alle andre tidlige Dire Straits-album. Going Home fra Alchemy Live fra første utgaven har en helt utrolig waveform
Man kan selfølgelig overgå disse førsteutgavene med letthet, det er bare å overføre flatt fra studiomaster med moderne A/D-teknologi, og for mye klassiske musikk, er det kanskje slik det har foregått. Jeg vet ikke, men jeg stiller meg litt tvilsom til om det er tilfelle.
Har tidligere stilt meg svært kritisk til blant annet MFSL sine remasters.
Det er noen få gullkorn iblant. Det siste jeg oppdaget var MFSL sin remaster av DSOTM, den låter skikkelig bra! D.v.s *prikklikt* original-utgaven på CD, med kun en ørrliten touch bassboost
Et par til :
Førsteutgavene av Iron Maiden fram til ca 1992 *eier*! (flatt fra studiomaster her også)
De første av Bon Jovi, disse eier også totalt
Jeg er forøvrig lite opptatt av "god lyd", men kompresjon, det er døden altså.
