Jeg er enig i at yrket vårt og arbeidsoppgavene våre berettiger en skikkelig etatsutdanning. Men situasjonen 'på bakken' er nok dessverre preget av mer akutte behov. Vi har rett og slett ikke tid til å gjøre alt det fine vi kan. Ikke at dagene våre er så himla hektiske (i hvert fall ikke sammenlignet med de småløpende sykepleierne på UUS). Men det er alt for sjelden at vi kan sette oss ned og jobbe sammenhengende og uforstyrret med noe. Dagene våre er punktert av fastpunkter, småtteri og distraksjoner. Vi er hele tiden med i sikkerhetsregnestykket, og kan ytterst sjelden trekke oss tilbake.
Og hva skjer med kompetansen ettersom årene går? Min erfaring er at man etter noen år i yrket egentlig ikke kan det man lærte på skolen, men det man faktisk har gjort på jobben. Det man kan etter gjennomført utdanning er også et sted å starte, ikke et sted på være eller bli. Vi har kjempeproblemer med å holde på folk, og dermed ikke den kompetansen vi 'kunne hatt'. Delvis skyldes det nok at turnus er belastende, men fremfor alt frustrasjon over underfinansiering av de voldsomt ambisiøse målene i stortingsmeldingene, og ikke minst elendig lønn (arrestforvarere ligger en håndfull lønnstrinn høyere, uten noen egentlig utdanning).
