Presenter en klassiker

[janfrt]

Her noen utgivelser som alltid vil være der i platesamlingen, men ikke på så mange lister akkurat. Poenget til trådstarter, slik jeg oppfattet det, var jo hva som var DIN klassiker og ikke andres (som skulle omtales)? Her litt til:

Spooky Tooth - Spooky Two (A&M, 1969)

Nå slår bandet til med en klassiker. Mike Harrison (i front på coveret) på vokal, Greg Ridley på (en aktiv) bass og Gary Wright på keys. Sistnevnte lagde bare dritt alene, men sammen med Harrison ble det melodier ut av det. Denne utgivelsen er stappet med godbiter. Hør på "Evil Woman", "That was only Yesterday" og "Better by You, Better Than Me". Samspilt som bare det og Harrison er vel den som kan krediteres det meste av den lille suksessen de hadde. Pianospillingen til Wright er nesten litt ødeleggende. Men - suverene melodier.

Nesten umulig å få tak i på vinyl, men det går. Ikke på Spoty el. Dessuten den vanlige advarselen: Er du ung og ikke har et åpent sinn, så drit i dette. Jeg har skrevet det tidligere, men jeg oppdaget ikke "Physical Grafitti" før i 2002 et eller annet. Sykt, men jeg var tutet ørene fulle av at det var et drittalbum. Hvilket viste seg å være det motsatte. Fortsatt er den hendelsen et mysterium.

Produsert av Jimmy Miller (!).

Kan lyttes til HER. Og lykke til! I parentes: Èn måte å ikke være fordomsfull på, er ofte å drikke litt alkohol. Anbefales derfor lørdag eftermiddag, idag.

Et annet album å sjekke ut, er dette; det er omtrent like bra som ovenstående og de har en suverén versjon av "I am the Walrus" av Lennon, med et "englekor" sånn midt inni, som det bare er å guffe opp på. Gåsehud! Pluss "Tobacco Road". Og for et cover!

Spooky Tooth - The Last Puff (Island, 1970)

Får du ikke nok av dette, så anbefales et klassisk album av vokalisten (han har utgitt ett til):

Mike Harrison - Smokestack Lightnin´(Island, 1972)

Nattens Spooky nedtegnelser. Da er det på huet! Hunden er klappet ferdig.

 

[impulse]

Tusen takk for at du minnet meg på den, Tkr! Et eventyr av en plate.Den skal innhandles på vinyl, så mye er sikkert. Og Handsoer, det er som om jeg skulle ha sagt det selv.

 

[otare]

Jefferson Airplane er nevnt, men ikke det som jeg synes er deres klassiker - Surrealistic Pillow:

Bandets andre album, med klassikere som "Somebody to love", "White rabbit" og "Plastic fantastic lover".
Sammen med Grateful Dead er det vel kanskje det meste kjente bandet fra Haight-Ashbury området i San Francisco. Surrealistic Pillow ble utgitt i februar 1967, samme året man opplevde "The summer of love" - hippikulturens høydepunkt (noen vil kanskje si at det var Woodstock, men hippikulturen var vel i fritt fall på den tiden).
Et flott album.

PS: VIl forøvrig også støtte innlegget over som nevner Spooky Two - en annen klassiker i mine øyne

 

[oct]

Nana Mouskouri. In Concert. Årstall ukjent, men tipper rundt 1970:

Kjenner ikke meget til denne greske artisten, men vet at hun var populær på slutten av 60 tallet & beg. av 70 tallet. Begynner å gå tom for klassikere, men denne kan kanskje aspirere?


mvh

 

[oct]

@ otare: Det var jeg som la ut Jefferson. Hvordan kunne jeg glemme denne "kremutgivelsen". Har den jo selv på vinyl, seff. Tusen takk for påminnelsen.


mvh

 

[oct]

Jens Bjørneboe. Egentlig forfatter, men gjorde også noe musikalsk:

beklager, foto fra net. Men denne har jeg på vinyl.


mvh

 

[Steinar_Lund]

Vis vedlegget 228808 Kjenner ikke meget til denne greske artisten, men vet at hun var populær på slutten av 60 tallet & beg. av 70 tallet. Begynner å gå tom for klassikere, men denne kan kanskje aspirere?


mvh

Det var vel hun som i sin tid ga ut "Only Love", en udødelig klassiker som Sissel Kyrkjebø ga ut på norsk, den nesten like klassiske "Kjærlighet".
Hun solgte (selger?) en utrolig mengde plater, så ja, det kan nok regnes som en klassiker.

 

[oct]

Warren Zevon. Excitable Boy. 1978:

låtskriver for bl. a. Linda Ronstadt. Dette er albumet som gjorde meg kjent m. ham som soloartist. Har vel alt av ham på både vinyl & cd. Døde altfor ung av ca. pulm. Et stort tap. Og en klassiker i mine ører.


mvh

 

[OAlex]

Roxy Music - Stranded. Deres tredje album, og det første uten Bryan Eno. Ei fantastisk plate.

Dette er faktisk en av de første albumene jeg kjøpte på CD, og den spilles gjevnlig.

 

[oct]

Takker for påminnelsen om Mott The Hoople. Førte til et platekjøp:

visste at Bowie hadde en el. flere fingre med i spillet. Har en eldre skive, men er ikke kar om å finne den. Gruppen er å regne som klassiker imo.


mvh

 

[oct]

Linda Ronstadt. Må være med. Her med albumet Heart Like A Wheel 1974:

er ikke helt sikker på om dette er hennes klassikeralbum. Men i tittelsporet "Heart Like Wheel", synger hun flettene av Anna McGarrigle. Sorry to say. Har begge.


mvh

 

[erato]

Jeg har også begge og er totalt uenig...........

 

[otare]

Samme her. Linda Ronstadts versjon er en blek skygge av McGarrigles. Jeg liker begge, men foretrekker helt klart McGarrigle. Den har nerve og sjel, mens Ronstadts versjon er en grei pop/country-låt.

 

[oct]

@ otare & erato: Snodig bokstavkjeksnick. Men får spille McGarrigle, da. Uten at jeg endrer mening.


mvh

 

[otare]

Det er jo lov å være uenig

 

[janfrt]

Sjelden jeg har vært så uenig, oct. Men, smak og behag. Skål. Tror de gutta fortsatt driver med bokstavkjeks, ja.

 

[bluesbreaker]

Det er lov og være uenig vel?
Jeg er som du sikkert vet oct, ganske begeistret for Ronstadt, men her er jeg helt uenig med deg jeg også.

Ingen cover av McGarrigles er bedre enn originalen,-ingen.

 

[janfrt]

Dette er definitivt ikke en klassiker for menneskeheten, men for meg er denne utgivelsen dét. Kjøpt da den utkom:

Liverpool Scene - Bread on the Night (RCA/Victor, 1968 )

Harald Are Lund spilte dette. Det var SÅ anderledes at vi måtte kjøpe det. Morra mi skjønte ingenting. At vi kunne like dette? Det var jo bare tull. Men, nix, det er det definitivt ikke.

Adrian Henri (d.2011) resiterer på en slags måte, men det er dog mest musikk. Disse folkene var en del av det såkalte "The Mersey Sound" på 60-tallet, med andre skrullinger som Pete Brown (bl.a. Cream-tekstforfatter og skrev "Theme for an Imaginary Western") med på laget.

Ingen ville selvfølgelig høre på dette drittet (heller ikke idag), men John Peel fikk sansen for dem og spilte "musikken" deres i "The Perfumed Garden Show", et program han hadde på engelsk radio (BBC) og piratradio han styrte på denne tiden. Slo an som bare dét. Bandet altså, men så gikk det sånn passelig dit høna sparker.

Vel, et godt minne om noen som prøvde noe nytt. Forøvrig, og det sier seg jo selv, McCartney, Lennon & Co. var der de óg. For her ble det The Liverpool Scene skapt.

Da er gordonsetteren klappet og det er på tide å gå på huet. Nye, sære band kommer.

 

[otare]

Heisann - en til som husker The Liverpool Scene. Hørte dem også på Harald Are Lunds program på NRK. De sangene jeg husker titlene på er Batpoem og Tramcar to Frankenstein, men han spilte kanskje flere?

 

[janfrt]

Heisann - en til som husker The Liverpool Scene. Hørte dem også på Harald Are Lunds program på NRK. De sangene jeg husker titlene på er Batpoem og Tramcar to Frankenstein, men han spilte kanskje flere?

Bra, da er vi to som erindrer dette!! Tok opp nesten alt av HAL på denne tiden, men en del er forsvunnet. HAL var jo også en stor fan av John Peel.

Her har du Batpoem:

[video=youtube;m0GUbAImHuw]http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=m0GUbAImHuw[/video]

 

[tkr]

Det er søndag, og det er på tide å presentere enda en klassiker slik jeg forstår definisjonen:

Marvin Gayes 1982- album, hans første for CBS etter bruddet med Tamla Motown og Berry Gordy Jr, som også var hans eks- svoger. Det var også hans siste album. Før han rakk å gi ut flere, ble han skutt av sin far(!) i et håndgemeng i foreldrenes eilighet.

En kan trygt fastslå at Marvin Gaye var en komplisert person. Usikker, depressiv, kokainavhengig, sexavhengig, en mann som bare hadde et enormt talent og en stemme som ren fløte som fortrinn. Han hatet å fly, og syntes turnelivet var anstrengende fordi det doblet og tredoblet et allerede formidabelt narkotikaforbruk.

Etter en evbrutt turne satt han strandet i London uten platekontrakt. En belgisk impressario, Freddy Couseart, overtalte ham til å komme til Belgia for å ta opp en plate der. Marvin Gaye var ikke så vanskelig å overtale. Tanken på å dra tilbake til USA var ikke særlig tiltalende akkurat da, han hadde flere millioner dollar i gjeld til skattemyndighetene der.

Nuvel. CBS hadde sendt over flere synther og to trommemaskiner til Belgia, og i innspillingen av Midnight Love ble disse tatt kraftig i bruk. I så måte var Midnight Love mye av et pionerarbeid. Plata er også blitt utstrakt samplet i etterhånd, og 17 år etter sin død fikk Marvin Gaye en hit pga dette.

Ingen skal vel kunne påstå at plata er særlig tilbakeholdende i sin tilnærming til sex, og en kan bare spekulere i hvor mange barn som er blitt til til lyden av "Sexual Healing"....

En interessant person som dukker opp på denne plata er Harvey Fuqua. Fuqua er bl. a. kjent for samarbeidet med Etta James, og står for hornarrangement og backingvokaler her:

Plata endte opp med å selges i 6 millioner ksemplarer. En klassiker i enhver betydning av ordet!

Og hvis du vil vite hvor mye bass som bor i anlegget ditt, er det bare å sette den på.


mvh

 

[Jim.I.Hendriksen]

Miles Davis lagde jo vannvittig mye bra musikk, jeg er veldig svak for det han gjorde på første halvdel av 70 tallet, han ga ut veldig mange bra og ikke minst tøffe plater på den tiden. En som for meg er en klassiker og som jeg rett og slett har slitt ut et ex. av er Agharta. Tøffere enn dette er det vanskelig å gjøre synes jeg. Dette er "far out" egentlig, i hvertfall var det det da, han brøt vel de fleste "regler" innen jazzen og tok den helt ut. Medmusikantene er fantastisk bra og på dette albumet så spiller spesielt Pete Cosey utrolig bra og viser for meg hvorfor jeg synes at han er en av de tøffeste gitaristene "all time". Agharta ble spilt inn 1 Feb. 1975 i Japan, samme dagen som Pangaea som også er veldig bra.

Et lite inntrykk hvordan det var i de tider, her fra 73 med Liebman i stedet for Fortune som spiller på Agharta. Musikken starter etter ca. 5-6 min.


http://www.youtube.com/watch?v=wOA9_TdRFt4

 

[thans]

Madchester har fostret en rekke storheter som kan fortjene å få være med i en klassiker-tråd. Jeg tillater meg å nominere følgende:

 

[bluesbreaker]

Madchester har fostret en rekke storheter som kan fortjene å få være med i en klassiker-tråd. Jeg tillater meg å nominere følgende:

Vis vedlegget 230932

Vis vedlegget 230933

Vis vedlegget 230934

-er enig i at dette er 3 betydningsfulle album i rockehistorien.
Det er heller ikke tilfeldig at disse kommer fra Manchester, som ikke har ord på seg for å være det lyseste og lystigste sted på de britiske øyer.
Kan du ikke si litt om disse 3 utvalgte thans?

 

[Steinar_Lund]

Denne ble en instant classic i casa Lundi:

Et helstøpt album - nesten bare supre låter.

Min favoritt er Yndlingsengel. Teksten er etter min mening så sterk at jeg trodde den måtte være selvopplevd for at han skulle kunne ha skrevet den. Men heldigvis; etter litt googling fant jeg ut at slik var det ikke. Men en fenomenal sang uansett.

Anbefales!

 

[Evo III]

Stoppet litt opp her.
Legger ut denne,fikk øynene (ørene) mine for gitar soloer,en klassiker i mine ører

Flott tråd dette,er vel aktuel i disse vinyl tider da det handles vinyl over en lav sko her nå

O

 

[ptb]

^ Zaragon var mitt første "møte" med John Miles. Rebel, Stranger in the city og More Miles pr. hour havnet raskt i porteføljen også.

 

[Evo III]

^ Zaragon var mitt første "møte" med John Miles. Rebel, Stranger in the city og More Miles pr. hour havnet raskt i porteføljen også.

Har fått tak i alle nå,kjøpte Zaragon på ebay uåpnet 1978 decca har vel 3i fra før
Masse plater jeg hadde glemt til jeg snublet over denne tråden,ble overrasket av de Sluket kom med


O

 

[Akapaz]

Har dere faktisk klart å glemme denne?

The Who - Live At Leeds

The Who's første livealbum, tatt opp og utgitt i 1970 med fire stykk fyrverkeri av noen musikere. Keith Moon, John Entwistle, Roger Daltrey og Pete Townshend. Et hardtslående album som har gir deg opptil flere gåsehudsopplevelser og for enkelte personer, andre biologiske reaksjoner. Særlig "See Me, Feel Me/Listening To You" under "My Generation-medlyen".Mmmhmmhmmmmmm

Albumet troner meeeget høyt på de høyst ettertraktede, internasjonale listene over ultimate livealbum gjennom tidene

 

[tkr]

Tillater meg en klassiker til, i og med at denne tråden er inne i en Lasarus-fase:

Det er alltid vanskelig å begrunne en klassiker, fordi så mye avhenger av både personlig smak og ens personlige forhold til følelser og opplevelser rundt musikken.
Her kan jeg kanskje best begrunne klassikerstatusen rent objektivt med at plata produserte en #1 Billboard-hit (Shut up and kiss me) og 2 Grammy Awards, en av dem for beste country-album i 1994. Den andre Grammy Awarden hun fikk det året (1995) var kanskje noe mer rutinepreget: I 1995 fikk hun Grammy som beste kvinnelige country- vokalist for fjerde(!) året på rad.

Selv kom jeg til Mary Chapin Carpenter over denne sangen fra albumet "Come on, come on":

Jeg elsker den måten koringen skyller over referenget omtrent som dønninger på en strand! Etter hvert ble jeg oppmerksom på tekstene...Og da var jeg hektet for alltid!
Jeg skal ikke kjede folk med flere detaljer. Blir det for langt, leser ikke folk det uansett.

Men lytt til teksten her. Dette er ikke hjerte/smerte, dette er gjennomreflekterte ord fra en singer/songwriter som føler et visst ubehag med å bli satt en køntri-tvangsbås.

Og ta en titt på hvem som medvirker på albumet! Branford Marsalis, Paul Brady mm, koredamer er Shawn Colinn og Trisha Yearwood!

Anbefales.

mvh

 

[ptb]

16 sider og 310 innlegg, og denne er fortsatt ikke nevnt:

Meat Loaf´s andre album, skrevet av Jim Steinman, produsert av Todd Rundgren. Bat out of hell er et av tidenes mest solgte album, og utvilsomt å regne som en klassiker.

 

[Goggen8]

Otis Redding - Otis Blue

En sjelden gang kommer man over plater som borrer seg inn i beinmargen og blir der. En enkelt strofe drar deg lekende lett inn i sitt eget følelsesunivers uavhengig om du tidligere på dagen vant i lotto eller dama slo opp. 24-år gamle (hallo!!) Redding og Booker T-gutta ++ snekrer låtbåter som seiler perfekt i bølger og stille vann - alt bare må være slik. I filmen Amadeus hyller Salieri Mozart:

"And music, finished as no music is ever finished. Displace one note and there would be diminishment. Displace one phrase and the structure would fall."

I 2015 er det 50 år siden Otis Blue kom ut og forhåpentligvis finnes det fortsatt eksemplarer av mesterverket tilgjengelig. Våkner fortsatt opp om natten og gråter etter ebay-kjøpet med hakk i platens kanskje flotteste spor, You Don't Miss Your Water. Dårlig karma herved oversendt til ebay-selgeren (vi vet hvem du er)!

 

[tkr]

^Flott presentasjon av en flott plate.

mvh

 

[Steinar_Lund]

Otis Redding - Otis Blue

En sjelden gang kommer man over plater som borrer seg inn i beinmargen og blir der. En enkelt strofe drar deg lekende lett inn i sitt eget følelsesunivers uavhengig om du tidligere på dagen vant i lotto eller dama slo opp. 24-år gamle (hallo!!) Redding og Booker T-gutta ++ snekrer låtbåter som seiler perfekt i bølger og stille vann - alt bare må være slik. I filmen Amadeus hyller Salieri Mozart:

"And music, finished as no music is ever finished. Displace one note and there would be diminishment. Displace one phrase and the structure would fall."

I 2015 er det 50 år siden Otis Blue kom ut og forhåpentligvis finnes det fortsatt eksemplarer av mesterverket tilgjengelig. Våkner fortsatt opp om natten og gråter etter ebay-kjøpet med hakk i platens kanskje flotteste spor, You Don't Miss Your Water. Dårlig karma herved oversendt til ebay-selgeren (vi vet hvem du er)!

Takk for tips! CD bestilt fra amazon

 

[_RoDa_]

Brukt opp liker, men liker tkr og goggen8

 

[bluesbreaker]

Så fint at denne tråden er aktiv igjen!
Her er det mulig å få med seg info om en del essensielle titler.
Jeg håper at alle som poster tar seg tid til å skrive litt om den aktuelle klassikeren.
Det har kommet til noen gode eksempler nå nylig. Takk for det!

Altså ikke bare coverbilde og "Dette er en klassiker"

Med ønske om god fortsettelse og GOD MUSIKKJUL!

mvh

 

[_RoDa_]

Otis Redding - Otis Blue

En sjelden gang kommer man over plater som borrer seg inn i beinmargen og blir der. En enkelt strofe drar deg lekende lett inn i sitt eget følelsesunivers uavhengig om du tidligere på dagen vant i lotto eller dama slo opp. 24-år gamle (hallo!!) Redding og Booker T-gutta ++ snekrer låtbåter som seiler perfekt i bølger og stille vann - alt bare må være slik. I filmen Amadeus hyller Salieri Mozart:

"And music, finished as no music is ever finished. Displace one note and there would be diminishment. Displace one phrase and the structure would fall."

I 2015 er det 50 år siden Otis Blue kom ut og forhåpentligvis finnes det fortsatt eksemplarer av mesterverket tilgjengelig. Våkner fortsatt opp om natten og gråter etter ebay-kjøpet med hakk i platens kanskje flotteste spor, You Don't Miss Your Water. Dårlig karma herved oversendt til ebay-selgeren (vi vet hvem du er)!

for WiMPere er det hyggelig å melde at det ligger en utvidet versjon tilgjengelig.

 

[Larkus]

Denne må være med i denne tråden.
Et av musikkhistoriens beste live-album. Dette er rå og upolert bakoversveis rock 'n roll så det holder

Ifjor kom den i ny utgave der alle 4 konsertene som original-albumet var satt sammen av, er med i sin helhet.
På den originale utgivelsen ble mikrofonene som var plassert ute blant publikum av en eller annen grunn glemt å ta med i miksen.
Disse mikrofonene er med på nyutgivelsen, og det kan høres! Lydbildet er slik at en føler at en er tilstede, på "The Best Seat In House", for å sitere trommeslageren Jerry Shirley.

Denne bør finnes i alle seriøse platesamlinger

 

[tkr]

Det er tredje juledag, og jeg tar bittet mellom tennene og presenterer en klassiker til, etter mine egne og høyst personlige begreper:

Van Morrisons "Into the Music" fra 1979.

Dette albumet kom til etter en lengre periode med skrivesperre og dårlig mottatte utgivelser, en slags femårsperiode uten de store høydepunktene. 1978- albumet "Veedon Fleece" gjorde slutt på dene tiden og solgte til gull, men de fleste kritikerne rangerer "Into the Music" enda høyere. Enda et album som ikke nådde helt opp, forresten, beste plassering ble #21 på de engelske hitlistene. Som så mange av disse slow burners (tenk Dusty Springfield) har det til gjengjeld holdt seg godt de siste 35 årene.

Jeg lyttet gjennom det to ganger før jeg la det ut her i dag, og det første som slo meg var at det hørtes ut som virkelige mennesker som spilte og sang virkelig musikk. Ved å gå litt lengre inn i materien kom jeg på denne mannen:

Mick Glossop har en karriere som omfatter opptak og miksing med musikere som Waterboys, Frank Zappa, og som nevnt, en samarbeidshistorie med Van Morrison som strekker seg over tre tiår.

I et intervju med "Studio Sound" forteller han bl.a. at "Into the Music" er tatt opp live. Dvs. alle sangene er tatt opp i sin helhet, med alle musikere spillende samtidig. Dette er ikke så vanlig som man skulle tro, siden det krever mye mer av musikerne enn bare å spille sin egen del i opptak etter opptak til det låter "perfekt", men musikken får IMO en helt annen nerve. Det er kanskje derfor jeg er så glad i denne plata.

I det samme intervjuet forteller Glossop også at Van morrison ikke var så opptatt av musikalsk perfeksjon, ihvertfall ikke i motsetning til nerve. Attaboy!

Og enda en gang lønner det seg å ta en titt på listen over medvirkende musikere. Pee Wee Elis (James Brown, Zappa) Katie Kissoon ( Clapton, Roger Waters) Ry Cooder (!) på gitar...

Anbefales!

mvh

 

[Steinar_Lund]

Otis Redding - Otis Blue

En sjelden gang kommer man over plater som borrer seg inn i beinmargen og blir der. En enkelt strofe drar deg lekende lett inn i sitt eget følelsesunivers uavhengig om du tidligere på dagen vant i lotto eller dama slo opp. 24-år gamle (hallo!!) Redding og Booker T-gutta ++ snekrer låtbåter som seiler perfekt i bølger og stille vann - alt bare må være slik. I filmen Amadeus hyller Salieri Mozart:

"And music, finished as no music is ever finished. Displace one note and there would be diminishment. Displace one phrase and the structure would fall."

I 2015 er det 50 år siden Otis Blue kom ut og forhåpentligvis finnes det fortsatt eksemplarer av mesterverket tilgjengelig. Våkner fortsatt opp om natten og gråter etter ebay-kjøpet med hakk i platens kanskje flotteste spor, You Don't Miss Your Water. Dårlig karma herved oversendt til ebay-selgeren (vi vet hvem du er)!

Takk for tips! CD bestilt fra amazon

Og i dag kom den i posten. Jeg gleder meg! Og det har jo selvfølgelig ingen ting med skjønnheten på coveret å gjøre.

Og det skal bli interessant å høre hva han kan få ut av My Girl og Satisfaction.