Denne gangen er det nesten bare vokalmusikk, og den har kanskje et gjennomgående letter preg enn det som har dominert manga av mine øvrige platesmakinger. Er det smaken av sommer vi aner her…?
Joan Shelley – Live at the Bomhard
En flott sanger som peker tilbake mot musikkens gullalder
Denne gangen er det nesten bare vokalmusikk, og den har kanskje et gjennomgående letter preg enn det som har dominert mange av mine øvrige platesmakinger. Er det smaken av sommer vi aner her…?
Joan Shelley – Live at the Bomhard
En flott sanger som peker tilbake mot musikkens gullalder
Selv om det er vanskelig å plassere musikken til 35 år gamle Joan Shelley i en enkelt bås, er dette et velkjent musikalsk terreng i grensetraktene mellom vise, country, pop/rock og folk. Hun har en flott og solid diskografi bak seg, med 8 studioalbum der hun selv er frontfigur.
Denne gangen er det konsertopptak fra the Nohard Theater i Lousville, med opptak i desember 2019. Her spiller hun sammen med The Best Hands Band. Dette bandet har opptil 4 som trakterer stemmen, og det er my flott koring innimellom.
Joan Shelley har en klassisk og flott stemme som passer godt i dette musikalske terrenget. Men den har dybde, eller kanskje vi heller skal kalle det bredde. Og som vi skal komme inn på finner jeg fasetter fra to av historiens vokale giganter som hadde sin storhetstid for noen tiår tilbake.
Plata starter med en intro til førstesporet som er egnet til å forlede lytteren til å lure på om man er på vei inn i en tolking av Pink Floyd sin legendariske Wish You Were Here. Men det er selvfølgelig et helt annet musikalsk landskap vi skal inn i. På enkelte låter får jeg litt assosiasjoner til Carly Simon, en av mine favoritter fra 70-tallet.
Og på en av mine favorittlåter – If The Storms Never Came ledes tankene i en helt annen retning, ikke minst i refrenget. For her aner jeg en annen fasett av Joan Shelley sin stemme som gir forsiktige assosiasjoner til Grace Slick og tidlig Jefferson Airplaine. Og tillater vi oss å fokusere på anno 1971 der Papa John Creach er med i Jefferson Airplane på fiolin, er det ikke så rent få elementer som klaffer. Rent bortsett fra at fiolinen har en mer feminin karakter, mer som Scarlet Rivera sitt flotte felespill på 70-tallet sammen med Bob Dylan – bl.a. på låten One More Cup of Coffe, og der Emmylou Harris er med og korer. Og apropos Harris – musikken til Joan Shelley er av og til litt i samme gate. Men det er ikke stemmen…
Også lyden er veldig bra på dette albumet, og dette later til å være en vane hun har legt seg til fra studioalbumene, eller hvem det nå er som er ansvarlig for lyden. På de seneste studioalbumene er det forresten en litt mer tydelig vise/folk-profil enn på dette flotte livealbumet. Man kan mistenke at det er The Best Hands Band som drar det hele litt over i rocka retning, selv om det ikke er noen dramatisk kursendring.
Jeg velger å kåre Live at the Bomhard til Ukens Plate, etter en knallhard fight med to veldig annerledes kandidater, avgjort på målfoto.
Les hele platesmakingen av alle fem album hos Audiophile.no
Sist redigert:
