Denne gangen er det ganske stor musikalske spredning på utgivelsene i platesmakingen. Fra femti år gammel amerikanske fusion, via seljefløyter til musikk som faller mellom det som finnes av musikalske båser.
I Like to SLeep - Sleeping Beauty
Trioen I like to Sleep dukket opp på platehimmelen i 2017 med debutalbumet Bedmonster, og har holdt seg til søvntematikk i tittelen til alle albumene via oppfølgingsalbumet Daymare som kom i 2020 til Sleeping Beauty som ble lansert 3.juni. Men om titlene kan være en anelse søvndyssende, er det vanskelig å si det samme om musikken.
Allerede i besetningen aner vi at dette byr på spennende klanger og musikalsk landskap. For med en trio som består av Amund Storløkken Åse på vibrafon, Nicolas Leirtrø på Barytongitar og bass og Øyvind Leite på trommer må dette bli en musikalsk tur utenfor allfarvei.
Amund Storløkken Åse er sønnen til den profilerte tangenstpilleren Ståle Storløkken som har en formidabel diskografi, som for noen av oss kanskje er aller mest kjent fra det kreative bandet Supersilent. Men Amund viser på dette og tidligere utgivelser at han på ingen som helst måte står i farens skygge musikalsk med vibrafon.Nicolas Leirtrø som her trakterer det litt unike instrumentet Barytongitar sammen med bass var også med oss for et par platesmakinger siden, som kontrabassist på utgivelsen Dafnie, som ble kåret til Ukens plate. Også det musikk med sterkt særpreg. Øyvind Leite har i tillegg til de tre albumene med I Like To Sleep også en plateinnspilling bak seg med Midtnorsk Storband.
Jeg blir alltid lykkelig når jeg hører musikk jeg ikke har hørt før. Jo det skjer selvfølgelig daglig, men jeg mente musikk jeg virkelig ikke har hørt før. Utgivelsene til I Like to Sleep er i den kategorien, rett og slett fordi de befinner seg i et musikalsk landskap som er unikt for meg. Og den unike instrumentkombinasjonen har selvfølgelig en del av æren for dette, men langt fra hele æren. For en uhyre stor kreativitet og nyskaping er hovedingrediensen. Mesteparten av musikken er ganske hardtslående rytmisk, og det benyttes en god del vreng som musikalsk virkemiddel. Men samtidig er det også noe mykt og drømmeaktig over mange av de musikalske partiene, som kan gi flyktige assosiasjoner til David Lynch. Og flyktige assosiajsoner kan man saktens få flere steder, som introen i åpningssporet Daydream som har omtrent samme sound og uttrykk som deler av introen på åpningssporet The Barbarian i Emerson Lake And Palmer sitt debutalbum , før den går over i en groove som på sin side kan gi like flyktige assosiasjoner til et tema fra Ed Thigpen`s fusionalbum Action Reaction fra 1974, i et helt annet landskap.
I det påfølgende Bedrock er det Storløkken sin vibrafon som dominerer og skaper en drømmeaktig atmosfære over et stødig groove, helt til det hele blir en god del heftigere snaut midtveis ut i låten. Og så er det påfølgende Cocoo et av favoritenne på albumet, med sine rytmiske om sceniske skiftinger som igjen gir litt spinnville assosiasjoner, til Sound Chazer på Yes sitt fantastisk album Relayer fra 1974. Men her er det bare de tematsike skiftingene i et heftig musikklandskap som gir assosiasjonene, ikke musikken.
Det er likevel avslutningssporet Don`t Wake the Sleeping Beauty som er min desiderte favoritt. Her tas det unike, drømmeaktige musikklandskapet helt ut, og rendyrkes på en fantastisk spennende, mystisk og vakker måte.
Lyden på utgivelsen er god, og selv om den tidvis domineres av en del vreng, er dette selvfølgelig et bevisst valg. Lyden på utgivelsen underbygger platens musikalske karakter, og det er den aller viktigste lydegenskapen også for oss audiofile.....
Les platesmakingen med alle de fem albumene hos Audiophile.no
