Kind of Blue ble spilt inn på mono og 3-kanals stereotape. Atkinson i Stereophile ble forvirret da han skulle beskrive mikrofonene som ble brukt, i forbindelse med at han fikk lytte til simultan 3-kanalskopien hos SONY. Han skriver U-49 mikrofoner, men tenker da på U-47, som George Martin likte å bruke på The Beatles.
Til de to opptaksrundene for Kind of Blue ble det brukt M49 mikrofoner fra Neumann rund baut. Er man generøs, skriver man at de kunne tegne til 16KHz, men de ruller godt av før 15KHz, og det var der Neumann satte følsomheten - fra 40-15.000, for å være presis.
Scotch 190 audiotape ble brukt.
Monoopptakene er borte, 3-kanalen har vi. (+senterkanal)
Sistnevnte ble brukt til SACD utgaven.
Om mikrofonene:
http://www.coutant.org/m50/index.html
På denne mikrofontypen kunne man øke folsomheten i toppen ved å justere strømtilførselen, man endret også på den måten registerområdet. Vi kan derfor si at det ble gjort opptak opp til 15KHz. Det ble gjort enkelttagninger, og man klippet ikke sammen biter fra forskjellige for å lage en hel.
Master opptakstapen ble ryddet for instrukser og pauser ved splicing. Deretter mikset ned til to-kanals for vinylmaster - da tapte man informasjon i toppen, men det gjorde lite siden vinylen likevel ikke ga stort over 12KHz dengang.
50-års jubileumsutgaven ble det EQet i. SACD-versjonen inneholder ikke noe "mer" enn andre, men det kan godt være man foretrekker hvordan SACD-signalet gjengir sammenlignet med andre muligheter. På bl.a. Hoffmanns forum har det vært en del diskusjoner omkring utgivelser av KoB.
SACD versjonen er to generasjoner unna master, i følge Stereophile. Men har den fordel at man kan avspille de tre opprinnelige kanalene - stereo as it should be, always. Det er mindre båndsus på SACD-versjonen, men det har kostet litt i oppløsning, mener mange.