Med sånne neodymium magneter virker alt veldig smått, kliss umulig å vurdere størrelsen ved å se på de, foreløpig. Spolen og coilene er vel lik, så Le er vel også lik, ser sånn ut på datablad
Men etablering og endring av magnetfelt i neo istedenfor ferrit, har det noen større fordeler.
Nå er jeg ikke sikker på hvilke drivere du sammenlikner. Men om to drivere har hhv neo og ferrittmagnet, og de to har samme spole og samme kraftfaktor vet vi at de også har samme magnetfelt. Om de også har samme kortslutningsringer bør de ha nær samme induktans.
Det er ingen fordeler med de fire magnetmaterialene ferritt, neodymium, alnico og samarium kobolt som man ikke kan komme rundt i en designprosess, men det krever selvsagt at man vet hva man holder på med. Det finnes for eksempel eksempler på at man har byttet ut en ferritt med en neo N52, og ekspandert magnetgapet i høyden for å få en underhengt motor. Det høye energiproduktet til neodymmagneten gjør imidlertid at motoren mettes på feil sted (siden den er designet for ferritt) og man får gradvis tap opp gjennom hele magnetgapet.
Før 1978 var kobolt-baserte magneter svært utbredte, men grunnet at Kongo satt på nesten hele verdens kobolt-ressurser, og det brøt ut borgerkrig der, snudde markedet fullstendig over natten og produsentene måtte begynne å designe motorene sine for ferritt. I den forbindelse lagde JBL en mye større undercut på polstykket, og skal ha uttalt at det var nok til at deres nye ferrittdrivere hadde bedre ytelse enn deres tidligere alnico-drivere.
Vi kan tenke oss at en magnet er som en slags potensiell energi. Den er "ladet opp", som om man har flyttet en tung sten til et høyere nivå, eller spent en strikk. Derfor refererer vi ofte til magnetfelt som energi, og har det vi kaller "maksimum energiprodukt" som beskriver hvor kraftig en magnet er. Neodymmagneter har, så vidt jeg vet, en teoretisk grense på rundt 65MGOe (Mega Gauss Oerstedt), men verdier mellom 32 og 52 er vanligst. Disse klassifiseres etter deres typiske energiprodukt, så en N52 har da typisk 52MGOe, og er da nesten dobbelt så kraftig som en N32. I tillegg er neodym temperatursensitivt, og man har tre temperatureffekter man må være oppmerksom på. Det er reduksjon i energiprodukt, som er reversibelt, det er fullstendig tap av energiprodukt, også reversibelt, og det er ikkereversibelt tap av magnetisme. Nxx-magneter har som regel 80 grader som grense for ikkereversibel tap av magnetisk ladning. I tillegg finnes NxxM, H, SH, UH, EH og AH, og det skiller typ 20-30 grader mellom hver suffix. Det betyr at en motor med N32 ikke skal bli så mange grader før den har mistet en god del kraftfaktor, men det er heller ikke gitt at en magnet av høyere temperaturgrense er mindre påvirket av varme ved lavere temperaturer. En av de mest stabile kvalitetene som finnes er N48H.
Ferritt derimot, er ganske ufølsomt for varme, men langt svakere enn neodymium. Y35, en svært vanlig kvalitet, som også er den vi bruker i 15-tommeren, har omkring 4,2-4,8MGOe. Man klarer ikke fullt ut å utnytte en økning, så vi regner typisk neodymium som 5-6 ganger kraftigere enn ferritt, selv om det ikke er nøyaktig. Vi prøvde også med Y40, en langs sjeldnere variant, på samme motoren, men fikk faktisk ikke noe utbytte av den økningen, så det er flere faktorer som spiller inn.
Til slutt kan jeg nevne at forskjeller på neodym og ferritt er ulik utladningskurve og at neodymium leder strøm greit, mens ferritt nærmest er en isolator, og dette kan ha betydning ved AC, spesielt i dårlig designede motorer, og er også mye av forklaringen på at gamle drivere med Alnico låter mye bedre enn tilsvarende med ferritt.
Her er totalkurvene for en del typer magneter.
Det er ikke mye informasjon man kan lese ut av dette sånn uten videre, men vi kan se at neodym strekker seg langt til venstre og opp i diagrammet, mens den langt svakere keramiske, altså ferritt, går verken høyt eller langt til venstre, og dermed blir produktet av B og H (MGOe) langt mindre. Vi ser også at selv om Alnico har relativt høy fluxtetthet, så er de langt svakere enn for eksempel samarium kobolt, da Alnico takler veldig lite felt (H) og derfor ikke strekker seg særlig langt til venstre i diagrammet. Legg merke til at B er fluxtettheten i materialet, H er påtrykt felt, så siden verdiene er negative på X-aksen ligger vi altså i fjerde kvadrant. Dette handler altså om demagnetisering. Om vi ser på kurvene for magnetisering vil de ligge i første kvadrant.