Du bor tydeligvis med et fleksibelt og musikkelskende kvinnemenneske,Focal! Spørs om du ikke må ta ekstra godt vare på henne, ja!
Jeg synes også dette er et eventyr av en tråd, så jeg kaster meg frampå igjen.
Da jeg flyttet in sammen med min kjære, var jeg i besittelse av to uhyre kompetente minimonitorer på grisetunge Target-stativer. Som de fleste sånne høyttalere måtte disse plasseres etter boka, minimum to meter fra bakvegg, og med noen få grader toe-in. På den berømte millimeter`n. Dette medførte at den ene høyttaleren nesten blokkerte utgangen til hagen. Jeg fikk endel kommentarer av typen "sånn kan de bare IKKE stå!", og anlegget ble en kilde til irritasjon for fruen. Hun er usedvanlig glad i musikk, og hadde ingen problemer med den digre rørforsterkeren, platespilleren, kablene, den todelte CD-riggen, alle platene eller alle bunkene med TAS, Stereophile og HiFi+ som lå rundtomkring. Likevel, disse små mahognykassene lå an til å få oppholdstillatelsen permanent inndratt. Man må jo ha uhindret utgang til hagen, må vite!
På sett og vis var det greit. De som har vært innom stua vår, vet at anlegget okkuperer en del av langveggen mellom kjøkkenet og hagedøra. Jeg trengte høyttalere som ikke er avhengig av stor avstand mellom seg, (det er kun 1.40 å gå på her!) og som er optimalisert for bruk "med ryggen mot veggen."
Jeg visste hva som skulle til, og en dag var de å finne på børsen. ;D De veier 65 kg pr.stk og er ca.1.20 høye. Dessuten er de dype, har mørkt frontstoff og mahognyfinish. Rimelig ruvende, altså. Etter en kort biltur ble de lagt i vår kjære lavtflyvende svenske og transportert hjem. Jeg husker enda kommentaren da de sto midt på stuegulvet i all sin ruvende tilstedeværelse. " Skal de virkelig brukes i denne stua? Det er jeg slett ikke sikker på! De er grusomt store!"
Jeg måtte en tur til byen, og fikk bare satt impulsene på plass og koblet dem til. Så bar det inn til hovedstaden.
Da jeg kom tilbake noen timer senere, kunne jeg høre at fruen hadde satt på Faithless lenge før jeg kom til "vår "dør.
Jeg låser meg inn, og i det jeg entrer stua, ser jeg en dansende og glad kvinne på stuegulvet. "Disse groover virkelig ! Det er myyye morsommere å spille musikk nå!" roper hun.
Jeg kunne ikke vært mer enig. ;D
I likhet med etpar andre her på sentralen, ville jeg nok få en tøff runde å gå med min bedre halvdel om jeg skulle tenke på å bytte dem ut. Det kunne ikke falle meg inn, forøvrig.
Jeg synes også dette er et eventyr av en tråd, så jeg kaster meg frampå igjen.
Da jeg flyttet in sammen med min kjære, var jeg i besittelse av to uhyre kompetente minimonitorer på grisetunge Target-stativer. Som de fleste sånne høyttalere måtte disse plasseres etter boka, minimum to meter fra bakvegg, og med noen få grader toe-in. På den berømte millimeter`n. Dette medførte at den ene høyttaleren nesten blokkerte utgangen til hagen. Jeg fikk endel kommentarer av typen "sånn kan de bare IKKE stå!", og anlegget ble en kilde til irritasjon for fruen. Hun er usedvanlig glad i musikk, og hadde ingen problemer med den digre rørforsterkeren, platespilleren, kablene, den todelte CD-riggen, alle platene eller alle bunkene med TAS, Stereophile og HiFi+ som lå rundtomkring. Likevel, disse små mahognykassene lå an til å få oppholdstillatelsen permanent inndratt. Man må jo ha uhindret utgang til hagen, må vite!
På sett og vis var det greit. De som har vært innom stua vår, vet at anlegget okkuperer en del av langveggen mellom kjøkkenet og hagedøra. Jeg trengte høyttalere som ikke er avhengig av stor avstand mellom seg, (det er kun 1.40 å gå på her!) og som er optimalisert for bruk "med ryggen mot veggen."
Jeg visste hva som skulle til, og en dag var de å finne på børsen. ;D De veier 65 kg pr.stk og er ca.1.20 høye. Dessuten er de dype, har mørkt frontstoff og mahognyfinish. Rimelig ruvende, altså. Etter en kort biltur ble de lagt i vår kjære lavtflyvende svenske og transportert hjem. Jeg husker enda kommentaren da de sto midt på stuegulvet i all sin ruvende tilstedeværelse. " Skal de virkelig brukes i denne stua? Det er jeg slett ikke sikker på! De er grusomt store!"
Jeg måtte en tur til byen, og fikk bare satt impulsene på plass og koblet dem til. Så bar det inn til hovedstaden.
Da jeg kom tilbake noen timer senere, kunne jeg høre at fruen hadde satt på Faithless lenge før jeg kom til "vår "dør.
Jeg låser meg inn, og i det jeg entrer stua, ser jeg en dansende og glad kvinne på stuegulvet. "Disse groover virkelig ! Det er myyye morsommere å spille musikk nå!" roper hun.
Jeg kunne ikke vært mer enig. ;D
I likhet med etpar andre her på sentralen, ville jeg nok få en tøff runde å gå med min bedre halvdel om jeg skulle tenke på å bytte dem ut. Det kunne ikke falle meg inn, forøvrig.
;D
