Politikk, religion og samfunn Nok et genialt trekk av de rødgrønne

[Hønndjevelen]

Om regjeringa vil, kan strøm selges til en anstendig pris i Norge.
I ettertid kan de ta kampen mot EU, men det vil de ikke.
Erna ville aldri ha gjort det, men vi venter noe annet fra sosialdemokratene.
Kanskje jeg er dum, iddiot og stølling som tror at Størdum er sosialdemokrat!

 

[bambi]

Om regjeringa vil, kan strøm selges til en anstendig pris i Norge.
I ettertid kan de ta kampen mot EU, men det vil de ikke.
Erna ville aldri ha gjort det, men vi venter noe annet fra sosialdemokratene.
Kanskje jeg er dum, iddiot og stølling som tror at Størdum er sosialdemokrat!

Enig i dette også, de framstår som tafatte knehøner når de ikke klarer å gjøre noe med strømprisene innenlands. Men nå har jo Erna innrømmet at strømmen ville kostet omtrent det samme hvis hun satt i førersetet. Og selv om Støre og Vedum er ille er jeg sikker på at Erna hadde vært verre.

 

[Hønndjevelen]

Enig i dette også, de framstår som tafatte knehøner når de ikke klarer å gjøre noe med strømprisene innenlands. Men nå har jo Erna innrømmet at strømmen ville kostet omtrent det samme hvis hun satt i førersetet. Og selv om Støre og Vedum er ille er jeg sikker på at Erna hadde vært verre.

Et av våre komparative fortrinn har vært at vår industri har hatt tilgang til billig og forutsigbar energi.
Nå er det omtrent kasta ut med badevannet.
At Elkem tjener mere på å selge sin billige kraft enn å drive industri er hva Ap også Høire ønsker for vårt fedreland..
Forutsigbare rammebetingelser har jo vært både Høire's og Ap' politikk for næringslivet.
Den politikken er kasta på båten

 

[Voff]

Tror AP er kuppet av høyrefolk...
Ledelsen i AP er ikke sosialdemokrater.

 

[Hønndjevelen]

Tror AP er kuppet av høyrefolk...
Ledelsen i AP er ikke sosialdemokrater.

Nå tror jeg ikke på konspirasjonsteorier, men er villig til å tro på deg!

 

[Voff]

Det er ingen konspirasjon at AP støtter rabiat markedsfundamentalisme når det gjelder strømprisene, på bekostning av næringsliv, arbeidsplasser og vanlige folks økonomi...

 

[weld77]

Et av våre komparative fortrinn har vært at vår industri har hatt tilgang til billig og forutsigbar energi.

Det er i stort sett en myte. Norge har hatt tyske strømpriser i over 20 år. For å være konkurransedyktig er kraftkrevende industri fritatt fra elavgift som de fleste andre betaler. Industrien er altså subsidiert for å være konkurransedyktig. Detsom industrien hadde betalt elavgift ville kraftprisen dens gått opp med 50% sånn ca.

I det hele er det svært langt mellom kraftkrevende industris mytos og hvor viktig den er for Norge. Den er stort sett ikke norsk en gang med unntak av Hydro og Yara der staten eier 40%. Sammenlignet med olje og gass er kraftkrevende industri vekslepenger for Norge.

Yara bruker også først og fremst gass, ikke strøm. De har også flere fabrikker nedover Europa. Elkem er kinesiskeid. Slikt er viktig å subsidiere, må vites.

Nå vil politikere lokke til seg Google, Amazon, fjesboka og andre. Datasentere har samme fritak som kraftkrevende industri. Rekk opp hånden alle som synes det er fornuftig. Utenfor Skien ser Google for seg å bruke like mye strøm som Oslo om det blir noe av.

 

[Hønndjevelen]

Mal apropos, det er ikke mange som setter opp krytomining i gamle landet for tida.
Noe har kommet godt ut av de høye strømprisene!

 

[Hønndjevelen]

Tror AP er kuppet av høyrefolk...
Ledelsen i AP er ikke sosialdemokrater.

Tror?

 

[Voff]

Rart at flere tusen prosents profitt skal rettferdigjøres for krafttransjen alene til tross for at det er en del av livsnødvendig infrastruktur. Jeg tar det for gitt at fleste apologeter innser at landet hadde vært ulevelig om resten av næringslivet, og vi andre forøvrig, skulle operert etter samme grådighetsskala.

 

[Hønndjevelen]

Vetta faen hva Giske tenker på.
Men et parti i fedrelandet som forfekter sosialdemokratiske verdier kan det være plass for!

 

[Voff]

AP burde skifte navn til sosialkleptokratene. Opptatt av å plyndre vanlige borgere og næringsliv, samt å grafse til seg mest mulig i politikerlønninger. Enhver sjanse til skattesnyteri synes også å bli benyttet...

 

[Hønndjevelen]

Rart at flere tusen prosents profitt skal rettferdigjøres for krafttransjen alene til tross for at det er en del av livsnødvendig infrastruktur. Jeg tar det for gitt at fleste apologeter innser at landet hadde vært ulevelig om resten av næringslivet, og vi andre forøvrig, skulle operert etter samme grådighetsskala.

Om jeg kunne produsert noe til 12 øre og solgt det for Seks kroner.....
Så hadde jeg bodd bedre, og hatt et jævla bedre stereoanlegg

 

[Voff]

Om jeg kunne produsert noe til 12 øre og solgt det for Seks kroner.....
Så hadde jeg bodd bedre, og hatt et jævla bedre stereoanlegg

Det der er vel forretningskonseptet til Nordost og andre banditter...
Etter min mening er slikt kjeltringstreker. Man lager et system der man rettferdigjør utslagene, men like fullt er det kjeltringstreker...

 

[Hønndjevelen]

Det der er vel forretningskonseptet til Nordost og andre banditter...

Jeg tenkte mest på kraft produsenter.
Du står fritt til å betale Nordost, men ikke til hva det koster å fyre opp en klasse A forsterker!

 

[Hønndjevelen]

Alle meningsmålinger nå viser at Størdum må ut!!!
Jeg ønsker ikke Erna tilbake, men en regjering som står for sosialdemokratiske verdier

 

[Hønndjevelen]

Men sosialdemokratiske verdier er kanskje bare så Åttitalls at det er helt avlegs.
Farvel Solidaritet!

 

[lars_erik]

Så, så; nå må det ikke glemmes at der er krig i Europa, polio i Sør Afrika, fotsopp i Sverige, trombose på Baltikum, kokain i Colombia, isbjørn i Sahara òg kryptonitt på hjemplaneten til Supermann! Alt dette forårsaker høye strømpriser, noe alle burde forstå. Dette er det umulig for noen skarve politikere å påvirke.

 

[Hønndjevelen]

Så, så; nå må det ikke glemmes at der er krig i Europa, polio i Sør Afrika, fotsopp i Sverige, trombose på Baltikum, kokain i Colombia, isbjørn i Sahara òg kryptonitt på hjemplaneten til Supermann! Alt dette forårsaker høye strømpriser, noe alle burde forstå. Dette er det umulig for noen skarve politikere å påvirke.

Og i USofA har det snødd.
Og vi har ennå ikke kommet til Januar.
Hvor blei det av put some flowers in your hair, chill out, war is over and give peace a chance.
Sorry, har hørt for mye på syrehuene fra dengang da.
Tror jeg driter i økologiske poteter, tar meg en Kebab og drikker meg full!
Det redder ikke verden, men hva faen gjør det.
Og ellers: God Jul og Godt Nytt år til alle andre som tror vi går til helvete, men vi kan lite gjøre
Mitt bidrag til klodens overlevelse er ikke å kjøpe Tesla!
Men jeg er en jævel på resirkulering!

 

[Voff]

Verdt å lese:

Statsminister Jonas Gahr Støre, Norge og EU | EUs ambassadør til Norge (nordnorskdebatt.no)



Så når Støre møter de høye damer og herrer i EU, er det ikke snakk om å hverken «hitle» Macron, irettesette Olaf Sholz, eller kritisere Spania for usolidarisk alenegang. Da er det tvert imot bare velvillighet å spore i samtalene med Macron og Ursula von der Leyen, om hvordan norsk gass skal underlegges prisregulering, siden prisen har løpt løpsk. Gassprisen er det altså helt innafor å politisk regulere, noe lederartikler land og strand også helhjertet heier frem. Men å ta politisk kontroll over strømprisen, fordi den har løpt helt løpsk? Nei da får du høre at du er en uansvarlig nasjonalist som tror på lettvinte løsninger.

Hykleriet og dobbeltmoralen formelig roper imot oss, men hverken kommentariatet i landets store aviser eller partiledelsen i AP (skulle nesten tro de var i samme omgangskrets) klarer å få øye på det helt åpenbare. Det eneste man kan spore av prinsipiell tankegang er, at hvis det frie markedet får negative konsekvenser for EU-landene så må markedet reguleres, men hvis det går ut over Norge så må markedet råde. Koste hva det koste vil.

 

[weld77]

EUs pristak på gass tilsvarer en strømpris på et sted rundt 4 kroner / kWh for elektrisitetsproduksjon gitt at gass er det marginale brenselet. Jeg antar alle ville jublet om noe slikt ble innført i Norge.

 

[Dr Dong]

EUs pristak på gass tilsvarer en strømpris på et sted rundt 4 kroner / kWh for elektrisitetsproduksjon gitt at gass er det marginale brenselet. Jeg antar alle ville jublet om noe slikt ble innført i Norge.

poenget er at det er mulig å gjøre noe, og at støre synes mer katolsk enn paven.

«Støre kritiseres ofte for å være for fransk. Men problemet er heller at han ikke er fransk nok! Franskmennene har for lengst skjønt at dersom EU-regulativene går for hardt ut over landets interesser, da bøyer og tøyer man reglene. (Det samme har dessuten spanjoler, tyskere og italienere skjønt minst like godt, og for lenge siden.)

I Eurokraten Macrons Frankrike har de i dag et regime som gir streng politisk regulering av krafteksport. Kun overskuddskraft kan eksporteres, etter at landets egen industri og befolkning har fått det de trenger. Og for el-kraften de beholder selv skal næringsliv og husstander maksimalt betale 15% mer enn de gjorde i fjor, uansett hva den internasjonale markedsprisen måtte bevege seg opp på. (Gjelder også gass i tillegg til strøm.)

Ligner dette på noe du har hørt foreslått noe sted? Over hele landet har det vært demonstrert i regi «Strømopprøret.». Du vet, de uvaskede som ikke lukter så godt, og som i kraft av sin kraftnasjonalisme blir satt i bås med høyreekstreme. De krever jo både restriksjoner på eksport, og en fastpris på strøm for alle.

Tyskland har på sin side nærmest brutt alle EU-regulativ som finnes gjennom massive milliardsubsidier til Uniper, deres ledende nasjonale energileverandør, for å sikre levelige energipriser for egen befolkning og eget næringsliv. Spania har sagt tvert nei til å være med i Acer, enda de er fullverdig medlem i EU. Den ene oppfører seg mer rampete enn den andre. Man skulle tro dette kunne være en liten kilde til inspirasjon til vår egen nasjonale ledelse? Men nei. I stedet fortsetter Støre å være den flinkeste gutten i klassen, akkurat som ved Institut d'études politiques de Paris.»

 

[weld77]

poenget er at det er mulig å gjøre noe, og at støre synes mer katolsk enn paven.

«Støre kritiseres ofte for å være for fransk. Men problemet er heller at han ikke er fransk nok! Franskmennene har for lengst skjønt at dersom EU-regulativene går for hardt ut over landets interesser, da bøyer og tøyer man reglene. (Det samme har dessuten spanjoler, tyskere og italienere skjønt minst like godt, og for lenge siden.)

I Eurokraten Macrons Frankrike har de i dag et regime som gir streng politisk regulering av krafteksport. Kun overskuddskraft kan eksporteres, etter at landets egen industri og befolkning har fått det de trenger. Og for el-kraften de beholder selv skal næringsliv og husstander maksimalt betale 15% mer enn de gjorde i fjor, uansett hva den internasjonale markedsprisen måtte bevege seg opp på. (Gjelder også gass i tillegg til strøm.)

Ligner dette på noe du har hørt foreslått noe sted? Over hele landet har det vært demonstrert i regi «Strømopprøret.». Du vet, de uvaskede som ikke lukter så godt, og som i kraft av sin kraftnasjonalisme blir satt i bås med høyreekstreme. De krever jo både restriksjoner på eksport, og en fastpris på strøm for alle.

Tyskland har på sin side nærmest brutt alle EU-regulativ som finnes gjennom massive milliardsubsidier til Uniper, deres ledende nasjonale energileverandør, for å sikre levelige energipriser for egen befolkning og eget næringsliv. Spania har sagt tvert nei til å være med i Acer, enda de er fullverdig medlem i EU. Den ene oppfører seg mer rampete enn den andre. Man skulle tro dette kunne være en liten kilde til inspirasjon til vår egen nasjonale ledelse? Men nei. I stedet fortsetter Støre å være den flinkeste gutten i klassen, akkurat som ved Institut d'études politiques de Paris.»

Jeg har ikke sett noe sted at Frankrike har eksportregulering, om de så har så har ikke jeg fått med meg det i alle fall. De har uansett et massivt kraftunderskudd om dagen så de er en svær importør så spiller neppe allverdens rolle i praksis om de så har noen restrisksjoner på eksport. At man kun kan eksportere "overskuddskraft" ligger forsåvidt også i sakens natur. Markedet surrer og går i Frankrike, men de har omfattende subsidier til sluttbrukere, noe Norge også kunne hatt. Det var neppe planen da det ble innført at atomkraften skulle slutte å virke og Frankrike skulle gå fra å være eksportør (altså i praksis finasiere dette selv) til å bli importør.

Størrelsen på støtteordningene i Norge er et relativt trivielt politisk spørsmål der Norge kan vedta nesten hvasomhelst. Det kommer med sine egne problemer, men det er i prinsippet fullt mulig å tenke på andre tall enn 70 øre og 90% om man vil. Å ekskludere næringsliv (og fritidsboliger) fra ordningene i Norge er også i betydelig grad rene politiske valg der man kunne tatt andre valg.

Uniper har blitt nasjonalisert og eies nå av den tyske stat, riktig nok etter en ganske stor bail-out før nasjonaliseringen . Den store forskjellen på Norge og resten av Europa er primært at kraftproduksjonen allerede var i offentlig eie, samt at den fyrer med en "brensel" som kommer gratis fra oven så det trengs i utgangspunktet ingen offentlig støtte for å ha noe å lage kraft av. I Norge fosser pengene inn i alle offentlige kroppsåpninger og regjeringen vil i all hovedsak beholde disse selv.

 

[SAL]

Kanskje Støre er med sin kompis?

https://m.facebook.com/story.php?st...fCTxGXgULTgu3tHNrSphczhF1l&id=100001829625573

Mvh.
SAL

 

[Disqutabel]

Kanskje Støre er med sin kompis?

https://m.facebook.com/story.php?st...fCTxGXgULTgu3tHNrSphczhF1l&id=100001829625573

Mvh.
SAL

Konspirasjonsteorier fortsetter å poppe opp som ugress, og ser stadig like idiotisk ut.

 

[Baard]

Ikke kjedelig være rød/grønn politiker. Nok av saker i kjølvannet av tidligere beslutninger. Når man bommer på prisvekst får det også konsekvenser for de som mottar sosialhjelp. Det blir mindre stønad enn forutsett, men Mjøs sier hun vil bistå med med råd og veileding på individuelt plan og legger til at de har utviklet et helt ny veileder for NAV. Det blir vel stas for de som trenger støtte å få sparetips fra Staten!

De som har aller minst, får enda mindre å rutte med. Årsak? Regjeringens bom i budsjettet.

Enslige på sosialhjelp får i realiteten mindre å rutte med neste år. Rødt ber regjeringen ta grep raskt.

www.aftenposten.no

Så har vi dette med innleide byggingsarbeider i Oslo, Viken og Vestfold. En del av høyresvingen til Støre??

De nye reglene skal gi ansatte bedre rettigheter. Men for disse tre kan de bety sparken etter nyttår.

– Det er bare trist, sier Ramunas Anuprevicius fra Litauen og polske Jacek Luty og Jazek Pazdur. Bygningsarbeiderne regner med å få sparken over nyttår på grunn av det nye forbudet mot innleie av arbeidskraft.

www.aftenposten.no

 

[SAL]

AUF Utøya 2021.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=pfbid0Sv8aC1trCpNWwda4bhCkhge7wDPbK9hSAYXLmMGn5n1Yb4izhnze66ksRXGq8UUal&id=587541554

Mvh.
SAL

 

[Aurora]

Trøste og bære for en samling forskrudd svada....

 

[Hønndjevelen]

Trøste og bære for en samling forskrudd svada....

Tydelig at for noen så er det verre å være kritisk til staten Israel, enn å være Putin apologet!

 

[weld77]

DN mener: LOs arbeidsplassrulett | DN

Du har sparken. Hilsen LO.

www.dn.no

Fagforeningene og store deler av venstresiden har lenge kjempet for innstramninger i reglene om innleie av arbeidskraft. Argumentet har vært at det trengs for å ta kverken på useriøse aktører og sosial dumping i arbeidslivet generelt og i byggebransjen spesielt. Det er ingen tvil om at byggenæringen har sine utfordringer, men det er verdt å legge merke til hva slags arbeidsplasser som nå ryker i bemanningsselskapene. Faste stillinger med lønn tilsvarende tariff eller over tariff.

Hva i all verden er det som er så useriøst med det? Det er riktignok ikke alle som har kontrakter der de jobber hundre prosent, men for folk som pendler, for eksempel fra Polen, er ofte en 80 prosents stilling mest praktisk.

Fagforeningene svarer med at de som får sparken i stedet vil bli ansatt hos en entreprenør. Dette er ren ønsketenkning. Noen vil sikkert bli det, men langt fra alle. Resultatet vil etter alt å dømme bli færre faste stillinger, redusert fleksibilitet i selskapene og dermed høyere byggekostnader. Hvor mange stillinger som ryker gjenstår å se, men det kan fort bli flere tusen.

Regjeringens lovforslag som Stortinget så kom i skade for å vedta, er slaktet i så å si alle høringsinstanser med et mer uhildet syn på saken enn regjeringens heiagjeng i LO.

Innleieforbudet burde aldri vært vedtatt, men det er samtidig ikke helt bortkastet for en Arbeiderparti-ledet regjering

De voksende bunkene med oppsigelsesbrev gir Ap-toppene en høyst nødvendig påminnelse om hvordan det går når de lar LO utforme politikken.

 

[4-string]

Av Gudmund Hernes, forsker ved Fafo og professor ved BI, fast spaltist

Starten på 1980-årene var dårlige tider for Arbeiderpartiet. Det var strid i partiledelsen, oppslutningen falt i opinionsmålinger, og statsminister Odvar Nordli var svekket både politisk og helsemessig – og høyrebølgen var i emning. Da galluptallene falt som verst, ble han på en pressekonferanse spurt: «Har Arbeiderpartiet nå nådd bunnen?» Med flere rynker til disposisjon enn noen tidligere norsk statsminister foldet Nordli dem alle og svarte: «Nå ligger Arbeiderpartiet under bunnen!»

Tilslutningen da var omtrent det dobbelte av de laveste målinger nå.

Statsminister i knestående
Jeg fikk nylig spørsmålet: «Hvorfor gjør regjeringen det så dårlig når Støre er så flink?» For regjeringen har jo tross alt, ledet av en skarp statsmann, mye å vise til etter kun et år. I skrytealbumet kan man ta med:

• Utjevning av ulikheter mellom grupper og regioner – som mer omfordelende skatteregime, makspris i barnehage og gratis SFO for førsteklassinger, pensjon fra første krone, gratis ferger og et jordbruksoppgjør uten sidestykke.
• Styrkning av den norske modellen ved dobling av fagforeningsfradrag, opprydding i bemanningsbransjen, fjerning av generell adgang til midlertidig ansettelse, norsk lønn for norske sjøfolk i norske farvann, og så videre.
• Grep mot privatiseringen av norsk skole og faren for svenske tilstander; bevilgning på 300 millioner for at flere skal fullføre videregående opplæring, samt realvekst for høyere utdanning.
• Dreining av helsepolitikk bort fra mer markedsstyring til mer politisk styring.
• Innføring av grunnrenteskatt etter konfrontasjon med lakselobbyen.
• Et klima- og miljøbudsjett for utslippskutt og omstilling og mer penger til nasjonalparker og friluftsliv.

Listen over vesentlige endringer i pakt med partiprogrammer og Hurdalsavtalen kan lett forlenges.

I utenrikspolitikken kan man dessuten vise til at regjeringen har vært drivende kraft ved COP 27 i Sharm el-Sheikh og for naturavtalen i Montréal i nå i desember. Norge ligger høyt på listen over støtte til Ukraina – og hvor ofte har det skjedd at en norsk statsminister er invitert til et toppmøte med EU-kommisjonen og Frankrikes president og kan forhandle med dem på like fot?

Likevel har støtten til de to regjeringspartiene falt – og dramatisk. Ikke bare ligger de begge under bunnen til Odvar Nordli: Til sammen har de nå bare 70 prosent av oppslutningen om Høyre alene – som altså nå er større i opinionen enn da høyrebølgen toppet seg i 1981.

Diagnosene er mange. Noen av dem er felles for europeiske land, andre er spesifikke for Norge. La oss se på de viktigste:

Klasseproblemet
Arbeiderpartiet var arbeiderklassens parti. Men andelen sysselsatte i primærnæringene er falt fra om lag 36 prosent i 1930 til bare 3 i 2016, sekundærnæringen fra 26 til 16, mens andelen sysselsatt i tertiærsektoren vokste fra 38 til over 80 prosent. Fra å være et land av småbrukere, fiskere og industriarbeidere – Martin Tranmæls koalisjon – er Norge blitt et land av kontorister.

En felles arbeiderkultur er ikke lenger forankret i jobb, bosted og mylderet av organisasjoner rundt – hele det sosialdemokratiske motsamfunnet som ble bygget opp i mellomkrigstiden, fra fagforeninger og samvirkelag til sangkor og idrettslag. Innen dette fellesskapet ble nyheter tolket og meninger eltet hver dag – fra den lokale arbeideravisa kom på døra i gryninga via praten i matpausen på jobben til utvekslingen i kolonialen på vei hjem før møtet om kvelden. De uformelle nettverkene formidlet holdninger begge veier og i to steg – opinionsledere kunne bli motsagt og stemninger fanges opp før de ble farlige.

Nå går det ikke noe transportbånd direkte fra sosiale klasser til politiske partier – utdanning er blitt et mellomledd. Få kan si som Frank Aarebrot om sin far: at han ville stemt på Ap selv om partiet nominerte en hest. Politiske lojaliteter er blitt ikke bare tynnere, men også flyktigere: mindre bestemt av hvor man kommer fra, og mer av dit man ønsker seg til. Folk selv er mer hybrider, eller med Marianne Marthinsens term: byggefeltsbarn. Og mange er godt komfortable med å være pendlere mellom partier. På hver sin skjerm kan de se det samme, men møter i mindre grad hverandre.

Koalisjonsproblemet
For å få flertall må partier samle flokker med kryssende interesser: Arbeiderpartiet favner privatansatte bygningsarbeiderne i Fellesforbundet og offentlige hjelpepleierne i Fagforbundet, operatører på oljeriggene og grønn ungdom i AUF. Jo sterkere særstandpunkter, desto vanskeligere blir det å finne felles grunn. Kompromisser av typen «Vi vil utvikle, ikke avvikle olje- og gassnæringen» hverken ildner eller samler alle.

Dermed står et bredt parti som Arbeiderpartiet hele tiden overfor det man kan kalle «nest best-syndromet»: Uansett hvilke standpunkt partiet tar, vil alltid et fløyparti kunne utflankere med et renere og rankere syn: Ap kan ikke overby Rødt på skatt eller overgå MDG på grønt. En mindretallsregjering som vil holde budsjettrammen, må derfor først foreslå en blekere utgave av det et fløyparti vil markere seg på. Storebror vil fremstå som lunken, ufølsom og hjerterå.

Her er det en forskjell mellom Arbeiderpartiet ledet av Jonas og Høyre ledet av Erna. Flere av partiene Ap skal samarbeide med, vil mene mye av det samme, bare mer og sterkere. De borgerlige partiene, derimot, mener noe sterkt om ulike saker. Erna-parlamentarismen gikk ut på å bringe sammen partier som mente lite om de andres hjertesaker. Dermed kunne KrF får gjennomslag for en strengere abortlov og Frp for en strengere innvandringspolitikk – og alle smøres med oljepenger. På regjeringslunsjene spiste man kameler i fordragelighet – og fikk flertall i Stortinget for saker velgerflertallet var mot.

Mannskapsproblemet
Intet politisk parti er blitt så sterkt rammet som Arbeiderpartiet på Utøya i 2011. Hva som ble borte kan vi se på kraften hos dem som ble igjen – en Tonje Brenna og en Jan Christian Vestre. Også andre er revet vekk, med store konsekvenser: Malvik-ordføreren Ingrid Aune som omkom i en båtulykke i 2019, bare 33 år gammel, eller LO-lederen Hans-Christian Gabrielsen, et ruvende og rolig tuntre i arbeiderbevegelsen, som døde bare 53 år i 2021. Det tar en generasjon å erstatte dem.

Men mannskapsproblemet stikker dypere. For hele den politiske kultur er endret ved fremveksten av det store korpset av rådgivere og konsulenter, som skal posisjonere seg i Stortinget eller som statssekretærer når Ap er i regjering – eller som melder overgang til PR-byråer og lobbyorganisasjoner når det går over til opposisjon. Flere ambisjoner enn posisjoner skaper problemer – både internt overfor dem de skal bistå eller overfor hverandre. Det er underlig at hverken Ap eller andre partier har tatt opp hvordan endringer i mannskapets sammensetning har endret både politiske arbeidsformer og den politiske kultur.

Og hele det politiske miljøet er rammet av at politikere mer har fremstått som en egen klasse med tett kontakt innad og tynn utad. Det er knapt nødvendig å minne om føljetongene om pendlerboliger, etterlønn, reiseregninger, drosjeturer og diettkrav. Mange er blitt forstemt over at de som skal ivareta folks tarv, har utviklet en forvent selvberettigelse der en temmelig privilegert tilværelse betraktes selvfølgelig, fortjent og berettiget.

Blindernveien til fremtiden?
Norsk politikk fremheves ofte som kunnskapsbasert. Sakene utredes før de vedtas, med høringsrunder der både bivirkninger og utilsiktede effekter kan identifiseres, og gjerne med stortingsmeldinger før proposisjoner fremmes. Både forhåndsforskning og følgeforskning er en rutinemessig del av det norske politiske system. Samtidig har profesjonene en grunnfestet stilling i norsk forvaltning: Både sentralt og lokalt er den bemannet av økonomer, statsvitere og jurister, mens fagetatene er bestykket med leger, sykepleiere, biologer, ingeniører.

Faren er at både politikere og fagfolk forliter seg for mye på akademia og dermed tilslører det politiske innholdet i beslutninger – både om interessekonflikter og forståelseskonflikter. Noen eksempler kan illustrere poenget.

Akademiske fag har gjerne noen kjerneverdier som bare ligger der som uttalte premisser. Økonomenes kjerneverdi er effektiv allokering – altså at det gjelder å få mest mulig ut av de ressurser som settes inn for å nå resultater. Et hegemonisk tenkesett er at dette skjer best ved den koordinering man får når alle gjør det beste for seg, uten politisk styring eller inngrep. Da vil varer bli fremstilt på de best egnede steder og tjenester på de best egnede måter, og vi får den beste utnyttelse av samfunnets ressurser på kjøpet.

Økonomens teori om fordeling er langt svakere. Et hovedprinsipp er såkalt pareto-optimalitet: at en omfordeling er til det bedre hvis noen kommer bedre ut uten at andres stilling forverres. Men dette hjelper sjelden konkrete situasjoner: Er det best å gi rikinger som skaper jobber mer selv om fordelingen blir skjevere?

Ta strømmarkedet. Både den forrige og den nåværende næringsminister har gjort gjeldende at kraftmarkedet har «tjent oss vel»: kraften kan flyte dit den betales mest – og det setter prisen også for meg og andre. Et slikt system har store fordelingsvirkninger – for eksempel ved at de som har dårligst råd må kutte strømmen først.

Men økonomene har ikke noe læreboksvar på hva som da må gjøres. I praksis har ulike land grepet inn på ulikt vis. Men for at folk ikke skal gripe til høygaffelen over det nye politisk konstruerte markedssystem som rammer hardt, må man lage et nytt byråkratisk system for strømstøtte. Legg på alle mulige særordninger, så ligner det snart på et reguleringsregime konstruert av Reodor Felgen.

Mer enn det: Skal dette systemet virke, må vi alle legge om adferden. Da vil kanskje noen tenke som meg: Jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle tilbringe min alderdoms vår med å følge spotprisen for å vite når jeg skal vaske klær.

Samtidig er dette mennesket økonomenes våte drøm: at jeg, som alle andre, skal bli en rasjonell aktør som skaffer meg all informasjon for å treffe regningssvarende beslutninger slik at markedet kan fungere som tenkt. Når jeg ser meg selv i speilet må jeg medgi at jeg under lesning av læreboken i økonomi aldri hadde forestilt meg den rasjonelle aktør slik – med polarvotter, herremakko og ullunderbukser.

De som har hegemoniet, forsvarer det som et uttrykk for den absolutte fornuft – og tjener på det. Bjørgulv Braanen forteller i Klassekampen at Knut Fredrik Kroepelien som leder lobbyorganisasjonen Energi Norge i fjor tjente 9,5 millioner, konserndirektøren i Oslo kommunes kraftselskap Hafslund fikk 9,4, og konsernsjefen i Statnett Hilde Tonne «beskjedne» 5,1.

Putin har skylda?
Men det er mer. Regjeringens medlemmer med statsministeren i spissen har sagt at Putin har skylda: Det er krig i Europa og det koster oss alle dyrt. Og at ingen kunne forutse dette.

Problemet er at noen gjorde det. Investor Øystein Stray Spetalen advarte i 2014 mot byggingen av to utenlandskabler til Tyskland og England fordi dette bare ville øke kraftprisen og true norsk kraftkrevende industri. Og det smerter meg enda mer å minne om at selveste Donald Trump sterkt advarte mot at Tyskland og Europa skulle gjøre seg avhengig av russisk gass. Og – for dem som har glemt det – høyere strømpriser slo inn før Putins overfall på Ukraina. Den 21. desember 2021 var toppen for spottprisen 3,25 kroner i sone øst og 4,25 i sone sør, og 4,91 i sone vest.
Jeg minner om dette fordi tilliten til politikere svekkes når de bruker argumenter eller «fakta» som ikke holder. Som det heter: Man skal aldri overvurdere folks kunnskap – og aldri undervurdere deres intelligens.

De fleste vokste opp da e-verk var velferdsorganisasjoner som skulle skaffe sikker strøm til en rimelig penge for familier og foretak. Nå er kraftselskapene rett nok offentlig eid, men skal opptre som profittmaksimerende foretak. Ikke bare har lederne eventyrlønner. Det har også «analytikere» som spekulerer på strømbørsen og får bonus for resultatet de oppnår – men ikke kutt etter feilvurderinger. Når Dagens Næringsliv spør finansdirektør Anne Harris i Statkraft om tap, svarer hun:

DN: «I samme kvartal i fjor gikk ‘market operations’ flere milliarder i minus, det er vel slik med fremtiden at den er vanskelig å spå?»
Harris: «Ja, den er vanskelig å spå. Men mye av det tapet skyldes det som hendte i fjor høst og begynnelsen av 2022 som ingen, selv ikke våre eminente analytikere, hadde på radaren på det tidspunktet.»
Altså: Når spekulasjonene går dårlig skyldes det situasjoner det er ekstremt vanskelig for analytikerne å forutse – når det går godt skyldes det de samme «eminente analytikere.»
Og vi utenfor kan bare spørre: Visste politikerne, deres embetsmenn og konserndirektører hvilket system de etablerte, og hvilke virkninger det kunne få? Hvilke risikoanalyser ble gjort? Skal vi akseptere fordelingsvirkningene – lønner til direktørene og bonusene til de eminente analytikerne?
Så vidt jeg husker gikk intet politisk parti til valg med ordet «strømstøtte» på programmet. Partiene ble tatt på senga og de tok oss med. For Arbeiderpartiet er resultatet at en del av pensum i økonomi er gjennomført – og oppslutningen er halvert.
Det hjelper ikke om «vi» har verdens beste strømstøtte når folk føler at problemet er systemet som gjør strømstøtte nødvendig – og at norske politikere ikke visste hva de gjorde da de etablerte det. Folk vender seg mot dem – og særlig mot dem som sitter med makta.

Kommunikasjonsproblemet
En standarddiagnose fra ledere i Arbeiderpartiet er at oppslutningen faller fordi opplysningen svikter. Det må kommuniseres bedre! Omkvedet er: «Vi må ut til folk! Vi må lytte!» Men kanskje er hele kommunikasjonsmodellen misforstått?

En illustrasjon er den nylige ansettelsen av Kristoffer Thoner som statssekretær på Statsministerens kontor. Han har tidligere jobbet for Støre, og ble hentet tilbake etter en ekskursjon i konsulentbransjen hos McKinsey. Det skapte øyeblikkelig rabalder fordi McKinsey forbød ham å oppgi hvilke klienter han hadde hatt. Men slikt hemmelighold skapte umulige habilitetsproblemer ved Statsministerens kontor. Enda mer fordi statsministeren selv i opposisjon hadde kritisert slike overganger med skjulte forbindelser.

Det første kommunikasjonsrådgiveren gjorde, var altså å skape et kommunikasjonsproblem, mens statsministeren selv fikk et forklaringsproblem. Men problemet er ikke personlig, men systemisk: runddansen mellom politikk og profitt i lobbybransjen, slik vi tidligere har sett for Sylvi Listhaug.
Selve håndteringen ble et uttrykk for boblesyke: at aktørene i sin boble selv ikke så virkeligheten før de fikk den i fleisen.

Men Aps kommunikasjonsproblem stikker dypere. Partiledelsen sier den vil lytte. Men mange som har prøvd å få den i tale, har erfart at den ikke vil høre. Snarere opplever de å bli møtt med «Nå skal du høre …» – for så å bli fortalt hvorfor de tar feil.

For eksempel er det få som har sett nåværende helseminister Kjerkol eller tidligere helseminister Støre spisse ørene for fagmiljøet, legene, sykepleierne og flertallet i Oslo bystyre – inkludert Oslo Arbeiderparti – som alle har gått imot nedleggelsen av Ullevål sykehus.

Den som er hørt, er Svein Gjedrem, tidligere departementsråd i Finansdepartementet og nåværende styreleder i Helse Sør-Øst. Det interessante er at foretaksmodellen for helsesektoren ble foreslått av Gjedrems forgjenger i Finansdepartementet, Tormod Hermansen. Men etter å ha sett på virkningene noen år, konkluderte Hermansen: «Når man forsøker å lage markeder der det ikke er grunnlag for det, fungerer dette dårlig. Da blir det både ekstrakostnader og mer byråkrati. Innen helsesektoren ser vi at disse markedstilpasningene fungerer dårlig. Vi bør tenke forfra igjen og avvikle helseforetakene.»

Men Gjedrem er ingen Hermansen, og Arbeiderpartiet vil ikke høre, men heller svare «De må da bare forstå…!» Hadde Henrik Ibsen vært kommunikasjonsrådgiver ville han sagt: «Se det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum.»

Tause vitner
Kommunikasjon er ikke bare et spørsmål om å få budskapet om konkrete saker ut. Det handler også om å gi en helhetlig forståelse av hvilke problemer landet møter og i hvilken retning partiet vil ta det. Skrytealbumet i innledningen gir gode eksempler.

Men Gerhardsens epoke etter krigen viser to andre mestergrep i kommunikasjon. For det første å fortette en overordnet politikk i et talende begrep. Det viktigste var «Gjenreisning», og hektet på det «Nord-Norgeplanen».

Gjenreisning innebar flere ting på en gang: hva som måtte gjøres, hva som måtte vike, rekkefølgen av tiltak, hvilke grupper som måtte holde tilbake. Og det gjorde forsakelsene alle måtte være med på, tydelige og bydende: rasjoneringskort der alle ble stilt likt, hvilke familiegrupper som skulle få bolig først, eller hvilke fabrikker som skulle få murstein. Folk måtte skaffes husly i nedbrente Finnmark, og Nord-Norgeplanen kom med mye mer: et eget utbyggingsfond, svære anlegg med mange arbeidsplasser tuftet på billig kraft, som Jernverket i Mo. Poenget var at de mange enkelttiltak lett lot seg forstå og begrunne i et overordnet opplegg med moralsk appell sammenfattet i ett ord.

Det andre var kommunikasjonen ved tause vitner. Det enkleste eksempel er boligbyggelagene i de store byene: OBOS i Oslo, BOB i Bergen, TOBB i Trondheim, TBBL i Tromsø. De reiste ikke bare nye boligfelt – de anla hele drabantbyer som ruvet i landskapet. Politikken talte ikke bare ved det politikerne sa, men ved det folk selv så. Som på Lambertseter i Oslo eller Rosenborg i Trondheim: nye boliger med varmt vann, toalett og bad – noen endog med balkong! De bar bud om hvor landet var på vei, og hva fremtiden ville bli.

Vi har noen slike eksempler også i dag, som sykkelstiene i byene eller det nye kollektivopplegget i Oslo, Bergen og Trondheim.

Men nå er det også andre vitner som trenger seg på. Med strømprisene som stiger og svinger, får vi daglig vite hvilke landsdeler som nå er rammet, hvilke svømmehaller som må stenge, eller hvilke museer som må lukke. Det folk har vanskelig for å skjønne er dette: Hvorfor har vi ordnet oss slik når noe annet er mulig?

Ideologisk arbeid
For hva annet er mulig? Politikk står ikke bare om å artikulere interesser, men om å etablere forståelse om hvor virkeligheten er på vei. Er det arbeidet med ideologi som har glippet for Arbeiderpartiet?

Går man tilbake til gamle Marx, var hans prosjekt ikke bare å si at arbeiderklassen var utbyttet og hadde felles saker å ta fatt på: utbytting, boligslum, fabrikker som brøt folks helse ned. Han store prosjekt var å få folk til å skjønne hvorfor dette skjedde: at problemene var drevet frem av måten produksjonen var organisert på, av det politisk-økonomiske system sett under ett, og at alt hang sammen med alt. Han ga innsikt som retning for handling. Og folk kunne se sin plass og rolle i den store forvandlingen.

Den sosialdemokratiske retningen var å bruke de politiske institusjoner til å ombygge samfunnet – altså ved å vinne makt gjennom demokratiske organisasjoner og organer.

Gjennom gjenreisning og Nord-Norgeplan kunne folk erfare at det virket. Og enormt mye partiarbeid ble lagt ned i ikke bare å fremme interessekampen, men i å innprente selve samfunnsforståelsen. Det ble ført videre gjennom alt fra Per Kleppes tenkeloft i 1960-årene og en serie større temakonferanser og rådslag i 1970-årene, som «Demokrati i hverdagen».

Nå er denne siden av politisk arbeid langt på vei glemt og forlatt. Fokus er mer å finne i «vinnersaker» med appell til folks interesser her og nå. Det skaper problemer når den gamle klassestrukturen forvitrer, velgere er på vandring og mange er rådville.

Ta lakseskatten. Der ble hele det politiske miljø i Norge først utmanøvrert – fornuften led nederlag fordi laksebaronene mobiliserte konsulentbyråene som tok både interesseorganisasjoner, partier og lokalsamfunn innenfra. Nå har regjeringen tatt tak, grunnrenteskatt kommer.

Men hvordan skal dette kommuniseres? Man kan begynne med 29-årige laksearvingen Gustav Magnar Witzøe, landets rikeste, med en ligningsformue på 19,8 milliarder. I fjor økte denne sønnesønn av Frøya formuen med 1,2 milliarder i inntekt, det dobbelte av Frøyas kommunebudsjett på om lag 600 millioner. Hadde jeg bodd på Frøya, hadde jeg følt meg ganske dum over ikke å få mer igjen av de felles naturressursene som ligger til grunn for hans inntekt. Han har tjent seg rik på det vi alle eier.

Et annet eksempel i mindre skala: Det er mange bedrifter som ikke tar inn lærlinger. De hyrer fagarbeidere som andre har utdannet, enten det er i Norge eller i Polen. Da slipper de kostnadene andre bærer. Det samme gjelder «private» sykehus, som ikke utdanner spesialistene de benytter, eller behandler svære komplikasjoner som kan oppstå – da må offentlige Ullevål trå til.

Poenget er det prinsipielle: at noen tjener på å ikke bære kostnadene ved det de bruker – og som vi andre enten eier eller bekoster. Uten ideologisk arbeid forblir sammenhengen usett, og de grunnleggende skiller i den offentlig debatt får hvile på et tilslørende språk. Bare se på «offentlig og privat»: Private begravelsesbyråer er verdiskapning, offentlige fødestuer er utgiftsposter. Når en offentlige tjeneste privatiseres, skjer en forvandling: NSB var et pengesluk, og når Go Ahead kjører på de samme spor, er det verdiskapning. Vi kan legge til hvordan markeder er blitt noe man på venstresiden er «mot», i stedet for å se på dem som instrumenter for politikk.

Forsvinner den uttalte ideologien, forsvinner forståelsen av sammenhengene – og manglende forståelse svekker interessepolitikken. Det forblir umulig å lage et forståelsesfellesskap mellom Marianne Marthinsens byggefeltsbarn og mer vanlige industriarbeidere.

Men mulighetene for ideologisk arbeid er her fremdeles, selv om det ikke lenger er arbeidervisa som diskuteres i matpausen. I dag mener langt flere enn for førti år siden at de tilhører en klasse, at klasseforskjellene har økt, og at det trengs tiltak for å redusere dem.

Da er oppgaven er å sette et humanistisk menneskesyn inn i et samfunnssyn for å sette en politisk agenda som blir styrende for politisk organisering: å gi folk overblikk over hvor samfunnet nå er på vei, kreftene som virker, og hvordan de kan dreies i den retning vi ønsker.

Epilog: Vi kan ta feil
For hundre år siden var Norge i en situasjon som lignet på vår: Etter første verdenskrig kom prisstigning og dyrtid, økte ulikheter og bitre sosiale konflikter. Konfliktene var ikke først og fremst interessekonflikter. De var forståelseskonflikter – motstridende syn på hvordan virkeligheten skulle tolkes og kunne endres, og om dette kunne skje innen det bestående samfunns rammer.

En viktig sterk strid sto om den såkalte paripolitikken. Direktøren i Norges Bank fikk politisk gjennomslag for det syn at kronen måtte bringes tilbake til gullverdien den hadde før krigen, i 1914. Det ville skape tillit og forutsigbarhet hjemme og fremme handelen mellom land som gjorde det samme.

Det motsatte skjedde: Låntagere kom i skvis fordi gjelden vokste når krona steg. Belånte bønder måtte gå fra gård og grunn, belånte bedrifter kunne gå over ende. Flere land fulgte samme linje, og i 1931 brøt politikken sammen da Storbritannia ble tvunget til å forlate gullstandarden. Skandinavia måtte gjøre det samme.

I 1930-årene ble den gamle lære fortrengt av en ny, det vi kaller keynesianisme og motkonjunkturpolitikk. Keynes rammet den inn med setningen: «Praktiske folk, som tror de er fri fra enhver intellektuell påvirkning, er vanligvis slaver av en eller annen avdød økonom.»

Den viktigste lærdom fra historien er ikke at folk og forskere kunne mindre før, og at vår generasjon vet best. Den viktigste lærdommen er at når folk tok feil før, viser det at vi kan ta feil nå.

Det vanskeligste både i politikk og i forskning er å bryte med etablert tenkning og den konvensjonelle visdom. Man blir lett en modellfange som holder fast ved noe som er logisk besnærende, men hindrer deg fra å se verden på en annen måte. At andre land tenker det samme, er ingen garanti for at det vi gjør, er rett.

Ingen er så gjenstridige mot å endre oppfatning som professorer bevæpnet med en modell – med unntak av følgesvenner som bare halvt har forstått teorien og de antagelser den bygger på.

Men det er en viktig forskjell mellom akademia og politikk.
I akademia kan man gjøre karriere på misforståelser, både storslåtte og trivielle. Det kalles gjerne skoleretninger, og man kan bli skoleflink i en skoleretning.
I praktisk politikk er det annerledes. Der hjelper det lite hvor flink man er, hvis det man har forstått, er feil teori.

«Hvorfor gjør regjeringen det så dårlig når Støre er så flink?»

Arbeiderpartiets problemer er mange. Men kanskje kan vi oppsummere dem med et vakkert ord: ideologi, skriver Gudmund Hernes.

www.morgenbladet.no

 

[Pink_Panther]

AUF Utøya 2021.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=pfbid0Sv8aC1trCpNWwda4bhCkhge7wDPbK9hSAYXLmMGn5n1Yb4izhnze66ksRXGq8UUal&id=587541554

Mvh.
SAL

Mer fra David Auke:
David Auke – Wikiquote

 

[lars_erik]

^^ Amen

 

[Zombat]

^^^ Spot on

 

[Disqutabel]

AUF Utøya 2021.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=pfbid0Sv8aC1trCpNWwda4bhCkhge7wDPbK9hSAYXLmMGn5n1Yb4izhnze66ksRXGq8UUal&id=587541554

Mvh.
SAL

Det er bånn trist og rent ut sagt tragisk å bivåne at vi har de reneste idioter her, som ikke er i stand til å se den diametrale forskjellen på å benytte sin ytringsfrihet og å drepe de ungdommer som benytter nettopp denne friheten til å ytre seg som de gjør.
Fy faen, SAL, for en tragedie det er at du kan være såpass ond at du ikke er i stand til å se forskjellen på massedrap og ytringsfrihet, og at du sprer denne direkte usmakelige, nedrige driten uten å tenke et sekund over hva dette betyr.

 

[Asbjørn]

Mer fra David Auke:
David Auke – Wikiquote

Splitter pine.

Evangeliseringstips: Snakket i dag på telefon med en ung mann i banken. Fikk vitne skikkelig for han! Bruk slike muligheter!

 

[Spiralis]

Vetta faen hva Giske tenker på.
Men et parti i fedrelandet som forfekter sosialdemokratiske verdier kan det være plass for!

Det finnes et lite parti som heter "Næringspartiet". De har et partiprogram som på mange måter kommer våre ønsker her på HFS
i møte på mange områder. Men det tar alt for lang tid for slike minipartier å vokse seg så store at de får betydning, dessverre!
I det store er det mye interessant politikk som skjuler seg i gruppen "Andre".

 

[larkrla]

Det finnes et lite parti som heter "Næringspartiet". De har et partiprogram som på mange måter kommer våre ønsker her på HFS
i møte på mange områder. Men det tar alt for lang tid for slike minipartier å vokse seg så store at de får betydning, dessverre!
I det store er det mye interessant politikk som skjuler seg i gruppen "Andre".

De heter nå Industri- og næringspartiet, og det viktigste for dem er å være imot alle former for vindkraft. De vil fratre Parisavtalen, og stedet bli best i verden til å rydde plast i havet…her jeg bor er en del av medlemmene svært innvandringsfiendtlige. Nok et parti som ikke skiller seg vesentlig fra FrP eller Demokratene for den saks skyld. Jeg klarer ikke å se hva de skal kunne tilføre politikken som ikke finnes fra før.

 

[Asbjørn]

Dessuten vil de si opp EØS-avtalen, stoppe alt samarbeid med EU og heller ha bilaterale avtaler med hvert land, åpne for full olje- og gassutvinning i Barentshavet, men vil ikke ta stilling til om menneskelig aktivitet påvirker klimaet.

Det er ellers ting som tyder på at demokratisk sinnelag ikke er noe for partieieren:

Industri- og næringspartiet slaktes av eksperter

«Strengt. Autoritært. Urovekkende. Veldig problematisk. Minner om en sekt.» Det sier to politiske eksperter til Stavanger Aftenblad om styreformen og organiseringen av Industri- og næringspartiet (INP). Her får partileder Owe Ingemann Waltherzøe gjennomgå. – Av alle partier som stiller til valg...

www.nrk.no

Det der lukter litt førerprinsipp.

 

[4-string]

Rødgrønn blanding blir brun så de passer jo forsåvidt i tråden.