Birkevold har en kommentar..
KOMMENTAR: Reaksjonene på regjeringens forslag til statsbudsjett tyder på at det kan være ganske snedig av Ap.
www.aftenbladet.no
Sist Jens Stoltenberg holdt finanstale i Stortinget var et kvart århundre siden. Den da 38 år gamle samfunnsøkonomen la i 1997 fram et budsjett med et underskudd på 12 milliarder kroner. Et underskudd som skulle dekkes inn med oljeinntekter.
Budsjettet den nå 66 år gamle Stoltenberg la fram i Stortinget onsdag, har et «underskudd» på 579 milliarder kroner. Som dekkes inn med oljepenger.
Forskjellen på da og nå er det største statlige investeringsfondet verden har sett. Mens jeg skriver dette, er Statens pensjonsfond utland verdsatt til ca. 20.700.000.000.000 kroner. Tjuetusen sjuhundre milliarder kroner. Det er et ufattelig beløp, og det er grunnen til at norske regjeringer har verdens største luksusproblem.
Paradiset Norge
Handlingsregelen, som Stoltenberg selv sto bak, slår fast at maksimalt 3 prosent av fondet kan sluses inn i norsk økonomi via statsbudsjettet, årlig. Og som en konsekvens av at fondet øker og øker i verdi, er det stadig flere milliarder tilgjengelig. Bare på ett år har oljepengebruken økt med 119 milliarder kroner.
Norge er et paradis, sammenliknet med omtrent alle andre land i verden. Rikt, trygt og likestilt. Med stor privat velstand en stor velferdsstat, samtidig. Norske statsborgere har trukket selve det gullkantede vinnerloddet. Overordnet sett.
Og vi har samtidig økende fattigdom (mest på grunn av flyktninger, men ikke bare), trøbbel i kommuneøkonomien, problemer i helseforetakene, økt ungdomskriminalitet, for mange som står utenfor arbeidslivet og en pågående eksplosjon i antallet eldre med omsorgsbehov. Dessuten er det krig i Europa og en pågående krise i demokratiet i USA.
Oljedoping
Den rituelle kritikken mot regjeringers budsjettforslag er en obligatorisk del av norsk politikk. Opposisjonen vil mene at budsjettet er generelt håpløst, selv om det i realiteten er tverrpolitisk enighet om svært mye. Det som er spesielt denne gangen, er at Ap regjerer alene. Og dermed kjemper en kamp på flere fronter.
De borgerlige partiene kan kritisere både den samlede pengebruken og de enkelte budsjettpostene, og ha gode poenger. Pengebruken kan ikke fortsette på denne måten. Det er et høyst betimelig spørsmål om ikke satsen på maks 3 prosent av fondet bør justeres noe ned, fordi fondet har blitt så enormt. For er det bærekraftig på sikt å dope statsbudsjettene med så mye penger? Blir det for vanskelig å gjøre nødvendige prioriteringer når det renner penger inn i strie strømmer fra utlandet? Erna Solbergs regjeringer klarte det heller ikke, bare så det er sagt.
Vedums vrede
Og de partiene som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister har også reagert med raseri på flere av budsjettforslagene. Noe som jo er et frampek om svært tøffe runder før et endelig budsjett kan ha sjanse til å bli vedtatt, slik min kollega Hilde Øvrebekk
påpekte onsdag.
Særlig
Senterpartiet har blåst i luren. En synlig forbannet partileder Trygve Slagsvold Vedum måtte konstatere at svært mange av gjennomslagene Sp fikk mens de satt i regjering med Ap, blir foreslått fjernet igjen. Uten Sp som regjeringspartner har Ap prioritert sentrum foran periferi.
Dette kan på et vis ha vært ganske snedig av Jonas og Jens. For det første fordi «Oslo-kommentariatet» digger statsbudsjetter som straffer Senterpartiet. Dermed dempes kritikken fra den gjengen. For det andre fordi Sp elsker å spille Oslo-kortet. Inn mot kommunevalget i 2027 kan dette agget bli godt å ha for et parti som trenger å vinne tilbake protestvelgere. Og for det tredje fordi Sp kan forhandle noen av hjertesakene sine inn igjen i budsjettet allerede i høst.
Look to Stavanger
Noen vil tenke at det er pussig at det er Rødt, og partiets nyslåtte finanspolitiske talsmann Mímir Kristjánsson som framstår minst hissig og mest innstilt på kompromisser for å skape budsjettflertall.
Men det er egentlig ikke så rart. I finansdebatten onsdag minnet nemlig Kristjánsson finansministeren om at et nokså umake rødgrønt flertall holdt sammen i fire år i Stavanger, under ledelse av nåværende kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Og Stoltenberg kunne bekrefte at Stavanger-kameratene er en inspirasjon og et eksempel på at det er mulig å snekre kompromisser. Der det er vilje, er det vei.
«Ap-arrogansen»
Hovedmotivasjonen til MDG, Sp, SV og Rødt er jo uansett at alternativet til budsjettflertall med Ap er at de borgerlige partiene får større innflytelse. Skal de små og rødgrønne liksom veksle valgseieren inn i ingenting? Det holder jeg for svært usannsynlig. Dermed er det så godt som sikkert at det blir enighet, til slutt.
Men det er et men her. Den såkalte «Ap-arrogansen», som til tider er mye mer enn en myte. Arbeiderpartiet må vise reell vilje til å komme støttepartiene i møte, og være beredt på ofre noen av egne hjertesaker for å snekre flertall.
Og fordi oljepengebruken allerede ligger tett opp mot grensa på 3 prosent, er det ikke bare å plusse på med nye utgifter. Og skattene skal ikke økes, de skal senkes.
Da må det prioriteres. Det er ikke akkurat en favorittøvelse i Stortinget.
Men det er helt nødvendig.
