Takk for interessante tanker.
Selv takk, det var du som stod for inspirasjonen til det tankesporet.
For de som kun ser på målinger/ytelse kan jeg se at det kan virke litt sprøtt å investere store summer i ny Hifi kun ut fra en subjektiv bedømmelse.
Dette er jeg usikker på om egentlig er en gruppe som faktisk eksisterer. Det er mange som er opptatt av målinger, men som kun ser på det? Der blir jeg usikker. Jeg tror folk flest kjøper det de har lyst på. Ofte kan vi finne svarene i DISC-modellen, altså den med personlighetstypene.
Om vi lar seriøsiteten ligge et øyeblikk kan vi kanskje bruke noen stereotyper inspirert av DISC-modellen og tillegge erketypene en form for prioritering når det kommer til hifi?
Rød: Anlegget reflekterer min dyktighet.
Gul: Anlegget reflekterer at jeg er en kul fyr.
Grønn: Anlegget mitt er godt nok for meg.
Blå: Anlegget mitt yter objektivt bra.
Av disse tror jeg de blå havnet nærmest den kategorien du nevner. Samtidig er det mest sannsynlig de som har brukt mest tid og grublet lengst på hva som måtte være det absolutt riktige valget. Ikke bare det, men dette er også den gruppen som er mest tilbøyelig til å i ettertid ligge våken og gruble over om det var det optimale valget. Men basert på vitenskapen om disse personlighetstypene så vet vi også at hele denne beslutningsprosessen er følelsesstyrt selv om de er saksorienterte av natur.
Slik sett synes jeg den motreaksjonen vi har fått innen Hifi miljøet med en dreining over mot målebasert ytelse har vært sunn for hobbyen. Så kan man jo diskutere om pilen har snudd for langt i den andre retningen.
Jeg startet å bygge høyttalere på 80-tallet, og utover mot slutten av 90-tallet fikk jeg fryktelig lyst til å gjøre business av å konstruere høyttalere. Jeg husker spesielt at jeg var veldig satt ut av at det tilsynelatende ikke var noen som klarte å gi en høyttaler nok baffelstepkompensasjon, og heller ikke tune en diskant skikkelig. Jeg må si at i løpet av de 20 årene som fulgte etter dette ble høyttalere dramatisk mye bedre. Plutselig kunne man få skikkelig trøkk i mellomtonen, og ørene behøvde ikke å blø etter en lytteøkt, selv med solid state utstyr som faktisk hadde kontroll i bassen.
Ca 2004 begynte jeg å bygge ekkofritt kammer for måling. Jeg hadde skaffet meg Clio målerigg og brukte dette til å finne ut mer om lydutbredelse fra høyttalere. Jeg ble raskt klar over at dette var noe man hadde begynt å få forståelse av innen PA, men denne kunnskapen hadde ikke smittet over på hifi i særlig grad. L'Acoustic hadde nylig patentert sin diskant-waveguide som ble benyttet i de første kommersielle line array PA-kassene. I 2004 hadde mange av de større konkurrentene fulgt i dette sporet. Allikevel hadde vi en del ting fra helt tilbake på 60-tallet som var basert på såkalt constant directivity horn. Men fortsatt, tankene rundt dette glimret i stor grad med sitt fravær i hifiverdenen.
Det var det som ble inspirasjonen til Gaia som ble bygget i 2007. Jeg kalte det ublygt for verdens første høyttaler med spredningskontroll ved alle frekvenser. Dette kan godt utfordres ved å hevde at høyttalere som var full range dipol i det minste delvis kunne påberope seg det samme om vi så bort fra at de krysset dipolpeaken i arbeidsområdet til driverne. Men det gikk ikke lenge før man tydelig kunne se at spredning var noe mange produsenter så på som viktig. Selvsagt ikke på grunn av Gaia som var temmelig usynelige i det store bildet, men det var en trend som befant seg i startfasen på denne tiden. Spor av dette kunne vi se allerede tidlig på 2000-tallet fra en del av de kjente monitor-merkene, noen av dem enda tidligere, men i stor grad handlet det om å bruke en dome mellomtone i kombinasjon med en mindre diskant og en større cone mellomtone eller bass. Dette fjernet noe av rufset på spredningskurvene, men skikkelig direktivitetskontroll var virkelig mangelvare. Det er først ganske nylig at vi har sett noe særlig til høyttalere som har betydelig spredningskontroll under ca 800Hz, med noen få unntak.
Men i dag ser vi at flere produsenter holder på med dette. Så vidt jeg vet kom CEA 2034-standarden i 2015, altså den som er kjent som Spinorama. Den brukes i dag til å lage målinger som gjør det lettere å sammenlikne høyttalere. Den prioriterer frekvensrespons og spredning som kvalitetsparametere. Det betyr ikke at Spinorama påberoper seg at forvrengning og annet ikke betyr noe, men standarden er bare et mål på spredning. Hele poenget er at vi hadde ikke noe slikt verktøy før 2015, selv om jeg mener Outline sin measurement turntable (for å måle høyttalerspredning) er nevnt i min 1991-utgave av "The Loudspeaker Design Cookbook". Der kan man også finne piezoakselerator og mekanisk Bl-meter. Førstnevnte brukes til å kartlegge kabinettvibrasjoner, og sistnevnte brukes til å kartlegge driverens kraftfaktor nøyaktig. Men også på disse områdene har vi fått mye bedre verktøy. Det samme gjelder simulering der vi i dag kan støtte oss på primært FEM, BEM og LEM-metoder som er egnet for høyttalerkonstruksjon og glatt kjører på en helt vanlig PC.
Så det bildet jeg forsøker å tegne er altså at om vi tar en håndfull høyttalere fra 1990, og en håndfull høyttalere fra 2025, så finner vi ekstremt mye mer kvalitet i alle ledd i 2025. Det trenger ikke nødvendigvis bety at vi ikke hadde vellydende høyttalere i 1990, men når vi først utnytter teknologien i 2025 så ser vi at vi får mer lettplasserte høyttalere som kan spille ufattelig mye høyere, har mye lavere forvrengning, har langt mer kontroll på spredningen og dermed ambience fra rommet osv.
Jeg håper inderlig ikke pilen snur, for dette har gitt alle oss som er glade i musikk mer å glede oss over.
Nylig gjorde jeg en oppgradering med innkjøp av en ekstra effektforsterker i form av en Gold Note PA-1175 MK II.Disse kan brokobles og nå begynner ting å falle på plass i lydbildet for meg. Hadde det blitt det samme hvis sjonglering med en software innstilling hadde gitt en tilsvarende økning i opplevd ytelse? Objektivt sett burde det vært tilfelle. Så det er nok noe psykologisk som gjør at noen av oss knytter oss til opplevelsen av en fysisk representasjon versus en digital.
Jeg tror jo det har noe å si hvordan ting ser ut og føles i bruk også. At man har mulighet for å koble seg til med en PC via en RS232 ved å skru av lokket på kabinettet som er av 0,4mm stålplate fordi det viste seg å faktisk være godt nok, for så å bruke en tungvint software, og noen drivere som man må google etter og som forhåpentligvis er kompatible med noe nyere enn Windows Vista... Det er pokker så usexy!
Hva med noen lettfattelige og responsive tonekontroller med dreide aluminiumshjul for å styre noen brukervennlige funksjoner i et forståelig display?
