Når det "slipper "

[ssm]

Hei ,jeg har lenge "prøvd" meg påKlassisk i små doser , men først i det siste , med en noe annen vinkling på komponister i innstegs-fasen ,merket jeg at det å lytte på klassisk var mere givende enn før , det kan sikkert ha sine grunner til komponering etc , men jeg har ikke svaret på hvorfor.

Denne gangen begynte det med Brahms,J.Strauss , Lizt og Monti.

Jeg har vært der på Jazz også ,men nå funnet min greie der , er det kanskje det det handler om ? for sjangerne har jo mye forskjellig å by på-

Nå sitter jeg her med 8cd boksen til Karajan med Beethoven og Wagener først ut på plate 1. ,og det er svært givende ......


Men hvorfor blir det slik ? at man prøver , og gir opp, prøver igjen og gir opp , og så plutselig er det noe som sitter.....?

flere som har følt det slik ?

Mvh Espen

 

[Zomby_Woof]

Jepp. Jeg fikk plutselig taket på Jeff Beck en gang jeg egentlig skulle jobbe med statistikk og metode, men det gikk sånn noenlunde på eksamen likevel...

Dette er egentlig et godt argument for å kjøpe ansette historiske sjangerrepresentanter selv om de ikke apellerer umiddelbart. Gi dem en sjans en gang i blant, og plutselig sitter det. Det er som regel en grunn til at en bauta er en bauta.

Plutselig en dag kommer for eksempel Eros' til å like In the court of the Crimson King. ;D

 

[erato]

Men hvorfor blir det slik ? at man prøver , og gir opp, prøver igjen og gir opp , og så plutselig er det noe som sitter.....?

flere som har følt det slik ?

Mvh Espen

Jepp, hele tiden, både med klassisk og rock. Musikk er et språk (i hvert fall for artister som har noe å melde) og man må selvsagt jobbe med å komme seg på innsiden av uttrykksmåte, dialekt, tonefall og fortellermetode for å kunne gripe det som meldes.

 

[otare]

Jeg har det sånn hele tiden, jeg. Komponister jeg aldri har forstått i det hele tatt, sitter plutselig.

 

[ssm]

Bra , forda har jeg opplevd noe somogså andre har , med fare for å være helt på bærtur valgte jeg å poste allikevel

Karajan i skuffen på 2. av 8 skiver på cd.

det måjo være rene ranet denne boksenmmed 8 plater og 169kr hos kompaniet.

det biter ikke helt inn i sjela....men allikevel ,det er moroå lytte....

Strauss sine valser ( Johann) det sitter virkelig nå , hadde jeg hatt gyngestol hadde jeg vel gåt på ryggkulen i valsetakt. ;D

Mvh Espen

 

[Ulf-B]

Jeg husker godt at jeg - som så mange andre - slet fælt med Miles Davis og hans ganske progressive Bitches Brew. Heldigvis hadde jeg kjøpt den på LP, og av ren latskap ble den stående der og surre en ukes tid om og om igjen på den ene siden - gadd ikke engang å snu den. Så, helt plutselig "satt" den bare - jeg oppdaget at dette ikke bare var rare lyder, men musikk som den dag i dag hører til mine favoritter. Jeg har opplevd tilsvarende med annen musikk også - men Miles Davis er nok den "seieren" jeg minnes best og kan hende setter mest pris på.

 

[utgatt60135]

Hei ,jeg har lenge "prøvd" meg påKlassisk i små doser , men først i det siste , med en noe annen vinkling på komponister i innstegs-fasen ,merket jeg at det å lytte på klassisk var mere givende enn før , det kan sikkert ha sine grunner til komponering etc , men jeg har ikke svaret på hvorfor.

Det var slik for meg også med klassisk og tror det er helt normal. Man må få "språket" inn under huden for å ble beveget emosjonelt.

Slik er det for eksempel for indierock også. Jeg prøvde meg på Arcade Fire, men det tok en god stund før det "slapp". Tror det vante mønstret i hjernen forteller oss hva som er bra og dårlig musikk. Man må bli vant til "nye baner" i hjernen sagt amatørmessig .

 

[KJ]

Det var slik for meg også med klassisk og tror det er helt normal. Man må få "språket" inn under huden for å ble beveget emosjonelt.
...

Ditto. Av og til er det som et puslespill, hvor mye er gjenngkjennelig men bitene kommer litt uventet og i en rar rekkefølge - hvordan hadde Salvador Dali blitt i et musikalskuttrykk?

...
Tror det vante mønstret i hjernen forteller oss hva som er bra og dårlig musikk. Man må bli vant til "nye baner" i hjernen sagt amatørmessig .

Man behøver ikke å gjøre det vanskeligere (det er ofte vanskelig nok). Daniel Levitin bruker noe plasse på nettopp dette i «This is your brain on music» (£5.38 er løp og kjøp!) - balansen mellom det kjente og forutsigbare vs det nye, rare og uventede.

mvh
KJ

 

[Pink_Panther]

Kjærringa har prøvd å få meg til å skjønne dæinsbandmusikk i 30 år....uten å lykkes. Er det meg det er noe galt med?

 

[otare]

Problemet der er vel kanskje heller at det ikke er noe å skjønne.

 

[ssm]

Kjærringa har prøvd å få meg til å skjønne dæinsbandmusikk i 30 år....uten å lykkes. Er det meg det er noe galt med?

NEI ,definitivt ikke ! ;D

Merker veldig godt nå , hvilken plater jeg må jobbe med og hvem som sklir rett igjennom

så får vi se om det er de som nå er på jobbestadiet , som kan blifavoritter med tiden...

Mvh Espen

 

[Supertramp]

Problemet der er vel kanskje heller at det ikke er noe å skjønne.

Vel - grunnpilarene i dansebandmusikk er svært nær beslektet med det meste av pop, rock, jazz og blues. Det er 3 akkorder og en septim, generelt sett. Og så dette da: vers, vers, refreng, vers, refreng, bridge, modulering, refreng, refreng.

Det er vel mere "settingen" rundt danseband som kan være "ikke noe å skjønne"......

 

[otare]

Det var vel det som var poenget mitt - det er så enkelt at det ikke er noe å skjønne. Det blir for banalt og lite utfordrende. Så enten liker du det umiddelbart, eller så liker du det aldri.

 

[BT]

Da jeg var ung og iikke spesielt lovende gitarist i et rockeband fikk jeg beskjed om at vi måtte spille dainsemusikk for å få spillejobber. Siden har jeg ikke spilt i band, og har aldri angret. Den eneste i bandet som tilpasset seg er nå frontfigur i Nashville.

 

[nb]

Da jeg var ung og iikke spesielt lovende gitarist i et rockeband fikk jeg beskjed om at vi måtte spille dainsemusikk for å få spillejobber. Siden har jeg ikke spilt i band, og har aldri angret. Den eneste i bandet som tilpasset seg er nå frontfigur i Nashville.

Det er mye penger i det visstnok, en god gitarist hjemmenfra var i beit for penger og tok seg en ettårsjobb i et danseband, for det fikk han angivelig 70.000 kroner i måneden, og det er sikkert 15 år siden.

 

[Supertramp]

Det var vel det som var poenget mitt - det er så enkelt at det ikke er noe å skjønne. Det blir for banalt og lite utfordrende. Så enten liker du det umiddelbart, eller så liker du det aldri.

Det meste av bluesmusikken er faktisk enda enklere, men da betydelig mere akseptert enn dansebandmusikk - pussig nok

 

[otare]

Ja, blues er veldig enkelt. Men der får du en følelse av at det betyr noe for utøveren (med mindre det er veldig kommersiell blues som f.eks. B.B. King eller Eric Clapton). Uten den følelsen blir blues kjedelig (for meg). Men noen ganger imponeres man av artistenes evner - jeg har f.eks. veldig sansen for gitarspillet til Peter Green og Mick Taylor - hør på det elegante spillet Taylor varter opp med på "Blues from Laurel Canyon". For ikke å snakke om "Tears in my eyes" på "Crusade". Eric Clapton? Not so much.

 

[BT]

Da jeg var ung og iikke spesielt lovende gitarist i et rockeband fikk jeg beskjed om at vi måtte spille dainsemusikk for å få spillejobber. Siden har jeg ikke spilt i band, og har aldri angret. Den eneste i bandet som tilpasset seg er nå frontfigur i Nashville.

Det er mye penger i det visstnok, en god gitarist hjemmenfra var i beit for penger og tok seg en ettårsjobb i et danseband, for det fikk han angivelig 70.000 kroner i måneden, og det er sikkert 15 år siden.

Selge sjela for penger? Nei takk!

Kroppen kanskje, men ikke sjela...

 

[Runesande]

Ja, blues er veldig enkelt. Men der får du en følelse av at det betyr noe for utøveren (med mindre det er veldig kommersiell blues som f.eks. B.B. King eller Eric Clapton). Uten den følelsen blir blues kjedelig (for meg). Men noen ganger imponeres man av artistenes evner - jeg har f.eks. veldig sansen for gitarspillet til Peter Green og Mick Taylor - hør på det elegante spillet Taylor varter opp med på "Blues from Laurel Canyon". Eric Clapton? Not so much.

Blues med mening - da kan jeg anbefale Chris Rea Blue Guitars fra 2005. Rea er da tilbake etter en langvarig kreftbehandling. Han produserer 11CD'er med nytt materiale (og en DVD) og tar for seg blues fra ulike tidsepoker, stilarter og geografiske områder. Dette er kun blues - ikke noe 80-talls pop. Rea regnes som en mester med "bottleneck'en".

Det følger med en bok som forteller om hver enkelt CD og Rea's egne smørerier æhhh.... malerier.

Rune

 

[BT]

For audiofil blues - sjekk Hans Theessink.

 

[baluba]

Det var vel det som var poenget mitt - det er så enkelt at det ikke er noe å skjønne. Det blir for banalt og lite utfordrende. Så enten liker du det umiddelbart, eller så liker du det aldri.

Det meste av bluesmusikken er faktisk enda enklere, men da betydelig mere akseptert enn dansebandmusikk - pussig nok

;D

Det er gode penger i danseband, men ikke like gode som for femten år siden. Siden det har kravet til trio-besetning og bulgarsk konkurranse blitt for stort, men for de som klarer å ta seg opp i elitedivisjonen er det fortsatt høy sigarføring og svær MB i dobbeltgarasjen. Men det går fint an å leve av å være i lavere divisjoner også, bare ikke like fett. Og enkelte danseband har jo integritet også. Selv om de er milevis fra mine spillelister...

Personlig slet jeg lenge med Mozart, men det løsnet etter noen år. Det var pianomusikken som til slutt ble porten inn i det universet, som fortsatt har fryktelig mye som må utforskes. Litt pinlig, egentlig. Snobberi?

 

[Zomby_Woof]

Kjærringa har prøvd å få meg til å skjønne dæinsbandmusikk i 30 år....uten å lykkes. Er det meg det er noe galt med?

Nei. Kjærringa di, derimot. 8)

 

[ssm]

Her går det i Lakatos i kveld , mannen har dreis på violinen får jeg si .....

Neste ut på hendlelista tror jeg blir Vengerov

Jeg venter 100 klassiske titler på LP i slutten av juli , omtrent sammen med riaatrinnet ankommer.....

da tror jeg cd spillern skal få ferie en liten stund.... ;D

Mvh Espen