H
Hardingfele
Gjest
Alf Jacobsen:
Eriksen lot seg ikke narre. Bare noen minutter tidligere var han blitt utfordret av kommandørkaptein Andersen, som forlangte kategorisk beskjed om hva han skulle gjøre. Skyte med skarpt eller ikke?
Det var et uhørt krav fra en underordnet så nær en avgjørende strid og ga nærmest uttrykk for at torpedobatteriets sjef ikke hadde tillit til fortsjefen og ville ha ryggen fri - om noe gikk galt. Nøytralitetsvaktens reglement slo fast at det skulle innhentes tillatelse fra kommanderende admiral før det ble skutt med skarpt, men det fantes ikke tid til å konsultere Oslo. Det var heller ikke tid til å formulere en skriftlig ordre, og Eriksen må ha kjent skuffelsens klo. Frontalsperren og Karljohansvern hadde sviktet. Om han fulgte regelboken og skjøt varselskudd, ville han ikke greie å lade om før inntrengerne var forbi. Også han ville ha sviktet og det var en utålelig tanke. Ansvaret var hans, oppsetsighet og defaitistisk prat ville ikke bli tålt. Da han snudde seg mot ordonnansen, falt ordene som piskeslag:
"Visst fanden skal der skytes med skarpt!"
Innlegget i Aftenposten dikter en situasjon som slett ikke rådet på fortet. Andersen var ikke den eneste som var redd for å få problemer, fordi Eriksen ønsket å skyte med skarpt med en gang. Så dette i Aftenposten er en omskrivning:
Oberst Eriksen visste at det var avgitt protest da de tyske fartøyene passerte grensen til Oslofjorden krigshavn. Det var skutt varselskudd mot fremmede fartøyer fra fortene Rauøy og Bolærne, som lå lenger ute i Oslofjorden. Oscarsborg, Rauøy og Bolærne var en del av Oslofjorden krigshavn, og fra Oscarsborg skulle derfor ikke skytes varselskudd nok en gang.
===
Jacobsen om Undersøkelseskommisjonen:
Vurderingen inneholdt ikke en eneste rosende omtale av oberst Eriksens unike innsats - på et tidspunkt da han som øverste sjef sto absolutt alene og holdt landets skjebne i sine hender.
Tvert imot valgte kommisjonen få dager seinere å offentliggjøre argumentasjonen i en av sine meget sjeldne pressemeldinger - med følgende konklusjon: "Om Oscarsborg uttaler kommisjonen at den etter alt det som foreligger om kampene ved Oscarsborg finner at det ikke er grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldende i anledning av overgivelsen av festningen på det tidspunkt den fant sted."
Ikke en stavelse om Eriksens heltemot, ikke et ord om hans helt avgjørende betydning - kun mistenkeliggjøring og bakvaskelse, bygd på syltynne undersøkelser. Ikke grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldende. Kommisjonen hadde talt. Landets første og største motstandshelt var blitt offentlig henrettet.
Eriksen lot seg ikke narre. Bare noen minutter tidligere var han blitt utfordret av kommandørkaptein Andersen, som forlangte kategorisk beskjed om hva han skulle gjøre. Skyte med skarpt eller ikke?
Det var et uhørt krav fra en underordnet så nær en avgjørende strid og ga nærmest uttrykk for at torpedobatteriets sjef ikke hadde tillit til fortsjefen og ville ha ryggen fri - om noe gikk galt. Nøytralitetsvaktens reglement slo fast at det skulle innhentes tillatelse fra kommanderende admiral før det ble skutt med skarpt, men det fantes ikke tid til å konsultere Oslo. Det var heller ikke tid til å formulere en skriftlig ordre, og Eriksen må ha kjent skuffelsens klo. Frontalsperren og Karljohansvern hadde sviktet. Om han fulgte regelboken og skjøt varselskudd, ville han ikke greie å lade om før inntrengerne var forbi. Også han ville ha sviktet og det var en utålelig tanke. Ansvaret var hans, oppsetsighet og defaitistisk prat ville ikke bli tålt. Da han snudde seg mot ordonnansen, falt ordene som piskeslag:
"Visst fanden skal der skytes med skarpt!"
Innlegget i Aftenposten dikter en situasjon som slett ikke rådet på fortet. Andersen var ikke den eneste som var redd for å få problemer, fordi Eriksen ønsket å skyte med skarpt med en gang. Så dette i Aftenposten er en omskrivning:
Oberst Eriksen visste at det var avgitt protest da de tyske fartøyene passerte grensen til Oslofjorden krigshavn. Det var skutt varselskudd mot fremmede fartøyer fra fortene Rauøy og Bolærne, som lå lenger ute i Oslofjorden. Oscarsborg, Rauøy og Bolærne var en del av Oslofjorden krigshavn, og fra Oscarsborg skulle derfor ikke skytes varselskudd nok en gang.
===
Jacobsen om Undersøkelseskommisjonen:
Vurderingen inneholdt ikke en eneste rosende omtale av oberst Eriksens unike innsats - på et tidspunkt da han som øverste sjef sto absolutt alene og holdt landets skjebne i sine hender.
Tvert imot valgte kommisjonen få dager seinere å offentliggjøre argumentasjonen i en av sine meget sjeldne pressemeldinger - med følgende konklusjon: "Om Oscarsborg uttaler kommisjonen at den etter alt det som foreligger om kampene ved Oscarsborg finner at det ikke er grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldende i anledning av overgivelsen av festningen på det tidspunkt den fant sted."
Ikke en stavelse om Eriksens heltemot, ikke et ord om hans helt avgjørende betydning - kun mistenkeliggjøring og bakvaskelse, bygd på syltynne undersøkelser. Ikke grunn til å gjøre rettslig ansvar gjeldende. Kommisjonen hadde talt. Landets første og største motstandshelt var blitt offentlig henrettet.
Sist redigert av en moderator: