Medisin og helse Mobbing - hva er det og hvorfor virker det?

[Proffen]

En ny bit i puslespillet.

Tilbake til klasserommet (som vi alle kan forholde oss til)

Når elevene skal finne ut av hvor de skal sitte og det er la oss si 30 av dem, hvordan fordeler de seg?

Hvem sitter på bakerste rad og vipper på stolen, hvem sitter på første rad og lytter oppmerksomt, hvem sitter ved vinduet og hvem liker å sitte i midte, hvem vil være nærmest mulig døren og hvem sitter på andre rad og betrakter, hvem sitter på tredje rad der ingen legger merke til dem ..osv

På skolebussen likeså. (jeg kjører litt buss av og til så dette er ikke helt ut av det blå). En episode som var litt artig var når en barneskoleelev kom å sa til meg at han ikke fikk sitte der han ville fordi noen ikke ville la ham sitte der. Jeg hadde ikke noe godt svar til ham og ba ham bare ta det opp med læreren. Kjører du buss så har noen laget et skjema for deg som du må følge. To minutter for sen på terminalen så må de andre vente på deg. Hvordan skal du da forholde deg til hvorfor ikke et barn får det setet han mest ønsket?

En digresjon men ikke uten mening.

Det er stor forskjell på "hvem sitter hvor", vs "hvem setter seg hvor"!
Hvis elevene får styre slikt selv, er resultatet usikkert. Da vil Darwinismen og jungelloven raskt gjøre seg gjeldende, i samspill med mer eller mindre allerede etablerte sosiale relasjoner....
Hvis læreren bruker litt tid på å finne ut hva som kan fungere, blir resultatet sikrere. Da er det ikke sikkert at det er lagkapteinen som sitter bakerst og vipper på stolen. Det er heller gjerne en s.k ADHD`er..... Så skal man ta hensyn til enkeltelevers spesielle behov, f eks syn, hørsel.... Dessuten er det riiimelig normalt i dag at man med jevne mellomrom stokker om, ommøblerer og varierer på hvem som sitter hvor! Og sånn går nu dagan....

Ad bussturen: Var det hakkekyllingen/mobbeofferet eller den superbortskjemte breleungen som kom frem til deg og klaget....?

mvh
Proffen

 

[Gjestemedlem]

Man kan observere og analysere mye omkring enkeltindivider når man snakker om mobbing, men jeg får best forståelse og mest målrettet innsats ut av å forstå det som et sosialt fenomen.
Vi mennesker, og da spesielt barn, tilpasser oss til det miljøet vi er i. En gruppe av individer er i stand til å danne det mest empatiske, prososiale, inkluderende, rause og hjertelige fellesskapet man kan tenke seg.
Den samme gruppen kan danne det mest hjerteløse, kyniske og ødeleggende samvær man kan tenke seg.
Det handler ikke om individene, det handler om omstendighetene.

Jeg synes Ingrid Lund setter gode ord på det: https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/nasjonale-satsinger/tilbud-om-kompetanseutvikling-miljo-og-mobbing/nettkurs-om-miljo-og-mobbing/film-om-barnehagemiljo--mobbing-som-sosialt-fenomen/

Veldig bra!

Skal vi prøve å forstå mekanismene så er dette en god innfallsvinkel.

Hvis vi ikke forstår hva mobbing er, ikke overfladisk men forstå det og hvorfor og hvordan det brukes blir det bare tomme ord når snille mennesker skal prøve å gjøre noe med det... i skolen, på arbeidsplassen, i vennegjengen, der hvor man trener etc.

Kanskje tråden ikke var bortkastet tross alt. Men det blir vanskelig å holde fokus for det er et vanskelig tema. Jeg har ikke svarene men jeg søker dem.

Legg kjepphestene i paraplystativet så har vi et bedre utgangspunkt. Det regner ikke innendørs.

Hvis man ser på det fra en litt annen synsvinkel:
De aller fleste er kjent med uttrykket "han eide rommet".
Noen mennesker har den egenskapen. De eier rommet de befinner seg i.
Salig Ari Behn var en slik person. Majoriteten evner å bruke en slik evne på en god måte, noen not so much.
Andre slike personer kan også være mobbere, den som fryktes - eller lagkapteinen som styrer mobbingen, og som i kraft av sin rolle og sine egenskaper blir den som fryktes.
Jeg står derfor på at mobbing ikke bare må ses på som systemisk - den er også i aller høyeste grad person- og egenskapsavhengig!

mvh
Proffen

Ja det er det, jeg har aldri møtt Ari Behn og har egentlig ikke tenkt så mye på ham før selvmordet.

Kan mobbing føre til selvmord? Ja. Ikke direkte, men gjennom selvdestruktiv adferd med høy risiko. Jeg tenker at en del trafikkulykker blant ungdom i raske biler ikke er ulykker i vanlig forstand.

Når det kommer til Ari vet jeg ikke helt.. man han fikk jo prinsessen og halve kongedømmet bare for å få det fratatt av bongo fra kongo. Det er en fortelling som er vanskelig å skive videre på og kunsten lever jo sitt eget liv.

Men tilbake til livet og ikke de destruktive tankene.

..

Det asymetriske. Alle barna i klassen er "like", så hvorfor og hvordan oppstår disse maktrelasjonene?

Eller for å se det fra en annen vinkel?

Dette er imaginær makt. I et klasserom er jo alle barna like..

Hvis noen har dette imaginære makten hvorfor da bruke den mot de letteste målene. Lite XP derfra..

 

[noruego]

Det kunne jo ellers ha vært interessant å studere en mobbers nære omgivelser - ikke minst de familiære.
Kan det hende, slik det ofte er, at mobberen langt på vei "bare" speiler det de har lært gjennom sine signifikante andre, dvs familien?
At vedkommede i bunn og grunn "bare" på sin måte kopierer det mor, far og/eller søsken bruker mye tid på.....

Kombiner dette med fraværet av noen som kan rette en moralsk pekefinger til både mobber, utsagn og handlinger - og vipps, så har du en "vinneroppskrift" - dessverre!

mvh
Proffen

Ok.. jeg skal ta på den hatten og være mobberen en stund. (noen vil si hvilken hatt .. men det får nå være som det er). Ja jeg kan være en mobber og jeg er flink til det, og mange her hater meg for det. Men fortsett med det! Hvis jeg inntok offerrollen ville jeg vært død og begravet for lenge siden. Jeg har lært meg å like at det finnes noen som hater, det kan brukes som en energikilde... så rart det enn måtte høres.

Jeg likte hvordan du sa "lært gjennom" og ikke "lært av".

Men hvor kommer det fra er litt avhengig og det er ikke åpenbart at det er familien. For noen er det men ikke for alle.

Om du tar noe med deg fra dette så er det at ikke er helt som du tror. Det kan ikke forenkles og vippses så lett. Den moralske pekefingeren har ingen verdi. den kan til og med snus mot deg og manipuleres på måter du ikke har kontroll over. Hvordan vet du at din pekefinger er din og ikke bare har lært seg å spille piano?

Vil tro de fleste som har opplevd mobbing har kjent på behovet for hevn og revansje. Hevn mot sine mobbere for deres handlinger, og revansje for den sosiale fornedring man har erfart og følt. Det siste er det viktigste fordi det handler om et id, ego og superego (i følge Freud) under stress, og hvordan man forholder seg til det i ettertid og som voksen borger.

Har jobbet mye med Balkan tidligere. Fra tidlig 90-tall var noe av det som gjorde mest inntrykk på meg det at minoriteter som hadde vært utsatt for intoleranse og diskriminering fra deres majoritetsbefolkning om mulig var enda mer intolerante overfor minoriteter i egen midte.

Med andre ord, man brukte like mye energi på de som var over en som de under som del av å styrke egen posisjon i hakkeorden.

Noen tiår senere, så kan jeg bare spekulere hvorvidt vår nye medievirkelighet er preget av den samme «balkanisering» og deres kamp for å endre de asymmetriske maktrelasjonene de opplevde de plassert i.

Er det mulig at tidligere norske mobbeofre er overrepresentert blant de mest aggressive innvandringsmotstandere av ikke-vestlige flyktninger fordi det ikke handler så mye om disse flyktningene som innvandringsmotstandernes frykt for egen status?

 

[Proffen]

Man kan observere og analysere mye omkring enkeltindivider når man snakker om mobbing, men jeg får best forståelse og mest målrettet innsats ut av å forstå det som et sosialt fenomen.
Vi mennesker, og da spesielt barn, tilpasser oss til det miljøet vi er i. En gruppe av individer er i stand til å danne det mest empatiske, prososiale, inkluderende, rause og hjertelige fellesskapet man kan tenke seg.
Den samme gruppen kan danne det mest hjerteløse, kyniske og ødeleggende samvær man kan tenke seg.
Det handler ikke om individene, det handler om omstendighetene.

Jeg synes Ingrid Lund setter gode ord på det: https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/nasjonale-satsinger/tilbud-om-kompetanseutvikling-miljo-og-mobbing/nettkurs-om-miljo-og-mobbing/film-om-barnehagemiljo--mobbing-som-sosialt-fenomen/

Veldig bra!

Skal vi prøve å forstå mekanismene så er dette en god innfallsvinkel.

Hvis vi ikke forstår hva mobbing er, ikke overfladisk men forstå det og hvorfor og hvordan det brukes blir det bare tomme ord når snille mennesker skal prøve å gjøre noe med det... i skolen, på arbeidsplassen, i vennegjengen, der hvor man trener etc.

Kanskje tråden ikke var bortkastet tross alt. Men det blir vanskelig å holde fokus for det er et vanskelig tema. Jeg har ikke svarene men jeg søker dem.

Legg kjepphestene i paraplystativet så har vi et bedre utgangspunkt. Det regner ikke innendørs.

Hvis man ser på det fra en litt annen synsvinkel:
De aller fleste er kjent med uttrykket "han eide rommet".
Noen mennesker har den egenskapen. De eier rommet de befinner seg i.
Salig Ari Behn var en slik person. Majoriteten evner å bruke en slik evne på en god måte, noen not so much.
Andre slike personer kan også være mobbere, den som fryktes - eller lagkapteinen som styrer mobbingen, og som i kraft av sin rolle og sine egenskaper blir den som fryktes.
Jeg står derfor på at mobbing ikke bare må ses på som systemisk - den er også i aller høyeste grad person- og egenskapsavhengig!

mvh
Proffen

Ja det er det, jeg har aldri møtt Ari Behn og har egentlig ikke tenkt så mye på ham før selvmordet.

Kan mobbing føre til selvmord? Ja. Ikke direkte, men gjennom selvdestruktiv adferd med høy risiko. Jeg tenker at en del trafikkulykker blant ungdom i raske biler ikke er ulykker i vanlig forstand.

Når det kommer til Ari vet jeg ikke helt.. man han fikk jo prinsessen og halve kongedømmet bare for å få det fratatt av bongo fra kongo. Det er en fortelling som er vanskelig å skive videre på og kunsten lever jo sitt eget liv.

Men tilbake til livet og ikke de destruktive tankene.

..

Det asymetriske. Alle barna i klassen er "like", så hvorfor og hvordan oppstår disse maktrelasjonene?

Eller for å se det fra en annen vinkel?

Dette er imaginær makt. I et klasserom er jo alle barna like..

Hvis noen har dette imaginære makten hvorfor da bruke den mot de letteste målene. Lite XP derfra..

Mobbing vs selvmord? Ikke uvanlig, men heller ikke høyfrekvent!
Anbefaler en titt på filmen "Bully" om temaet - sterke historier......

Hvor har du det fra at noen går rundt og tenker at alle barna er like i et klasserom? Ikke i den skolen jeg kjenner og jobber i, og ikke i det/de klasserom jeg har ansvar for og leder. Slik tenkning hører ikke hjemme noe sted. De kommer fra ulike familier, har med seg ulik ballast og ulike kompetanser, ferdigheter og egenskaper....noe annet ville jo vært merksnodig!
At de har samme verd, derimot, burde være en selvfølge!..........

mvh
Proffen

 

[Proffen]

Det kunne jo ellers ha vært interessant å studere en mobbers nære omgivelser - ikke minst de familiære.
Kan det hende, slik det ofte er, at mobberen langt på vei "bare" speiler det de har lært gjennom sine signifikante andre, dvs familien?
At vedkommede i bunn og grunn "bare" på sin måte kopierer det mor, far og/eller søsken bruker mye tid på.....

Kombiner dette med fraværet av noen som kan rette en moralsk pekefinger til både mobber, utsagn og handlinger - og vipps, så har du en "vinneroppskrift" - dessverre!

mvh
Proffen

Ok.. jeg skal ta på den hatten og være mobberen en stund. (noen vil si hvilken hatt .. men det får nå være som det er). Ja jeg kan være en mobber og jeg er flink til det, og mange her hater meg for det. Men fortsett med det! Hvis jeg inntok offerrollen ville jeg vært død og begravet for lenge siden. Jeg har lært meg å like at det finnes noen som hater, det kan brukes som en energikilde... så rart det enn måtte høres.

Jeg likte hvordan du sa "lært gjennom" og ikke "lært av".

Men hvor kommer det fra er litt avhengig og det er ikke åpenbart at det er familien. For noen er det men ikke for alle.

Om du tar noe med deg fra dette så er det at ikke er helt som du tror. Det kan ikke forenkles og vippses så lett. Den moralske pekefingeren har ingen verdi. den kan til og med snus mot deg og manipuleres på måter du ikke har kontroll over. Hvordan vet du at din pekefinger er din og ikke bare har lært seg å spille piano?

Vil tro de fleste som har opplevd mobbing har kjent på behovet for hevn og revansje. Hevn mot sine mobbere for deres handlinger, og revansje for den sosiale fornedring man har erfart og følt. Det siste er det viktigste fordi det handler om et id, ego og superego (i følge Freud) under stress, og hvordan man forholder seg til det i ettertid og som voksen borger.

Har jobbet mye med Balkan tidligere. Fra tidlig 90-tall var noe av det som gjorde mest inntrykk på meg det at minoriteter som hadde vært utsatt for intoleranse og diskriminering fra deres majoritetsbefolkning om mulig var enda mer intolerante overfor minoriteter i egen midte.

Med andre ord, man brukte like mye energi på de som var over en som de under som del av å styrke egen posisjon i hakkeorden.

Noen tiår senere, så kan jeg bare spekulere hvorvidt vår nye medievirkelighet er preget av den samme «balkanisering» og deres kamp for å endre de asymmetriske maktrelasjonene de opplevde de plassert i.

Er det mulig at tidligere norske mobbeofre er overrepresentert blant de mest aggressive innvandringsmotstandere av ikke-vestlige flyktninger fordi det ikke handler så mye om disse flyktningene som innvandringsmotstandernes frykt for egen status?

Darwinisme i realitet, Darwinisme i praksis?

mvh
Proffen

 

[Proffen]

Et ord som har kommet snikende og meldt sin ankomst, er ordet KULTUR.
Dette ordet kan nok diskuteres på flere måter, f x:
-Hvilken kultur vokser barn opp i, med særlig fokus på familie?
-Hvilken kultur har barnehager, SFO, skole ifht mobbing?
-Hvilken kultur legges det til rette for/oppstår i barnehage, SFO, på skolen, i klasserommet, på treninger og i fritidsaktiveter?
-Hvilken kultur har ditto 3 for håndtering og ivaretakelse av mobbing, mobbere, ofre?
-Hvilken kultur preger samfunnet rundt barn, familie, barnehage, SFO, skole, treninger, fritidsaktiveter osv?

Det er sikkert mulig å koble begrepet til mobbing på enda flere måter - feel free....

mvh
Proffen

 

[Gjestemedlem]

Vil tro de fleste som har opplevd mobbing har kjent på behovet for hevn og revansje. Hevn mot sine mobbere for deres handlinger, og revansje for den sosiale fornedring man har erfart og følt. Det siste er det viktigste fordi det handler om et id, ego og superego (i følge Freud) under stress, og hvordan man forholder seg til det i ettertid og som voksen borger.

Nei det er ikke det, hvorfor da hakke på noen som ikke har gjort deg noe vondt. Hva har jeg gjort galt mot deg da er et vanlig spørsmål,

Har jobbet mye med Balkan tidligere. Fra tidlig 90-tall var noe av det som gjorde mest inntrykk på meg det at minoriteter som hadde vært utsatt for intoleranse og diskriminering fra deres majoritetsbefolkning om mulig var enda mer intolerante overfor minoriteter i egen midte.

Det er noe som skjer der som jeg ikke har har fått tak i.

Hellas og Makedonia har tilsynelatende kommet til en enighet slik at ikke førstnevnte skulle bruke veto i NATO og EU
Tyrkia og Hellas ... NATO flytter seg.
Det er ikke så viktig hvem som kontroller Kosovo som hvem som kontroller Kotor.

Med andre ord, man brukte like mye energi på de som var over en som de under som del av å styrke egen posisjon i hakkeorden.

Litt fysikk. Hvis du slår ned så får du kraft i den motsatte retningen.

Noen tiår senere, så kan jeg bare spekulere hvorvidt vår nye medievirkelighet er preget av den samme «balkanisering» og deres kamp for å endre de asymmetriske maktrelasjonene de opplevde de plassert i. Newton og alt det der.

Er det mulig at tidligere norske mobbeofre er overrepresentert blant de mest aggressive innvandringsmotstandere av ikke-vestlige flyktninger fordi det ikke handler så mye om disse flyktningene som innvandringsmotstandernes frykt for egen status?

Ja du er inne på noe.. Du er inne på noe vesentlig her. Det er også derfor alle påstander om brunhet preller av som vann på en badeand. Det er også denne mekanismen som var medvirkende til at Trump vant.

Alt handler om status.

Men hva er status da annet enn et konsept? Men status gir heller ikke mening med mindre det definerer en posisjon i et system, og hva da om man søker å forandre systemet ... da kommer all status i ubalanse.

Så forandringen som truer status kan komme fra både oppe og nede.

Litt tilbake til Balkan.. og innvandrigsmotstand.

Hvis du var en trollmann og kunne tryllet Skanderbeg tilbake i livet. Hva ville du sagt til ham?

 

[Nightpuma]

Man kan observere og analysere mye omkring enkeltindivider når man snakker om mobbing, men jeg får best forståelse og mest målrettet innsats ut av å forstå det som et sosialt fenomen.
Vi mennesker, og da spesielt barn, tilpasser oss til det miljøet vi er i. En gruppe av individer er i stand til å danne det mest empatiske, prososiale, inkluderende, rause og hjertelige fellesskapet man kan tenke seg.
Den samme gruppen kan danne det mest hjerteløse, kyniske og ødeleggende samvær man kan tenke seg.
Det handler ikke om individene, det handler om omstendighetene.

Jeg synes Ingrid Lund setter gode ord på det: https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/nasjonale-satsinger/tilbud-om-kompetanseutvikling-miljo-og-mobbing/nettkurs-om-miljo-og-mobbing/film-om-barnehagemiljo--mobbing-som-sosialt-fenomen/

Veldig bra!

Skal vi prøve å forstå mekanismene så er dette en god innfallsvinkel.

Hvis vi ikke forstår hva mobbing er, ikke overfladisk men forstå det og hvorfor og hvordan det brukes blir det bare tomme ord når snille mennesker skal prøve å gjøre noe med det... i skolen, på arbeidsplassen, i vennegjengen, der hvor man trener etc.

Kanskje tråden ikke var bortkastet tross alt. Men det blir vanskelig å holde fokus for det er et vanskelig tema. Jeg har ikke svarene men jeg søker dem.

Legg kjepphestene i paraplystativet så har vi et bedre utgangspunkt. Det regner ikke innendørs.

Ja jeg synes det gir mening å forstå mobbing som er type strategi for å prøve å regulere seg i et utrygt miljø.

Hvis man har lyst, kan man gjerne observere og lage analyser av de forskjellige aktørene som blir rollefigurene i det utrygge miljøet. Vi kan se på tilknytningsprofiler, mentaliseringsevne, IQ, empati etc, og finne ut mye om enkeltindividene.

Jeg tenker vi kommer lenger med å legge det stigmatiserende individfokuset bak oss, og velge å fokusere på hva det er som skaper et trygt/utrygt miljø. Jeg tenker alle barn gjør sitt beste for å ivareta seg selv, uansett hvilken rolle man tar.

Det er alltid de voksne som har ansvaret for atmosfæren. Uansett om det gjelder i familien, i barnehagen, på skolen eller i idrettsklubben. Har man evne og vilje til å ivareta atmosfæren, får alle det man trenger for å utvikle seg til den beste versjonen av seg selv. Så tiltak bør etter min oppfatning ikke settes inn mot individene, men mot de voksne som er satt til å ivareta miljøet i gruppen.

 

[Proffen]

"DET BANKER PÅ klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

– Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

– Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

– Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

– Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

– Vi? Men ingen av oss har da noen gang ... prøver Lise seg.


– Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

– Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet."

mvh
Proffen

 

[Proffen]

Man kan observere og analysere mye omkring enkeltindivider når man snakker om mobbing, men jeg får best forståelse og mest målrettet innsats ut av å forstå det som et sosialt fenomen.
Vi mennesker, og da spesielt barn, tilpasser oss til det miljøet vi er i. En gruppe av individer er i stand til å danne det mest empatiske, prososiale, inkluderende, rause og hjertelige fellesskapet man kan tenke seg.
Den samme gruppen kan danne det mest hjerteløse, kyniske og ødeleggende samvær man kan tenke seg.
Det handler ikke om individene, det handler om omstendighetene.

Jeg synes Ingrid Lund setter gode ord på det: https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/nasjonale-satsinger/tilbud-om-kompetanseutvikling-miljo-og-mobbing/nettkurs-om-miljo-og-mobbing/film-om-barnehagemiljo--mobbing-som-sosialt-fenomen/

Veldig bra!

Skal vi prøve å forstå mekanismene så er dette en god innfallsvinkel.

Hvis vi ikke forstår hva mobbing er, ikke overfladisk men forstå det og hvorfor og hvordan det brukes blir det bare tomme ord når snille mennesker skal prøve å gjøre noe med det... i skolen, på arbeidsplassen, i vennegjengen, der hvor man trener etc.

Kanskje tråden ikke var bortkastet tross alt. Men det blir vanskelig å holde fokus for det er et vanskelig tema. Jeg har ikke svarene men jeg søker dem.

Legg kjepphestene i paraplystativet så har vi et bedre utgangspunkt. Det regner ikke innendørs.

Ja jeg synes det gir mening å forstå mobbing som er type strategi for å prøve å regulere seg i et utrygt miljø.

Hvis man har lyst, kan man gjerne observere og lage analyser av de forskjellige aktørene som blir rollefigurene i det utrygge miljøet. Vi kan se på tilknytningsprofiler, mentaliseringsevne, IQ, empati etc, og finne ut mye om enkeltindividene.

Jeg tenker vi kommer lenger med å legge det stigmatiserende individfokuset bak oss, og velge å fokusere på hva det er som skaper et trygt/utrygt miljø. Jeg tenker alle barn gjør sitt beste for å ivareta seg selv, uansett hvilken rolle man tar.

Det er alltid de voksne som har ansvaret for atmosfæren. Uansett om det gjelder i familien, i barnehagen, på skolen eller i idrettsklubben. Har man evne og vilje til å ivareta atmosfæren, får alle det man trenger for å utvikle seg til den beste versjonen av seg selv. Så tiltak bør etter min oppfatning ikke settes inn mot individene, men mot de voksne som er satt til å ivareta miljøet i gruppen.

For å ha en sjanse til å få bukt med mobbing, må man alltid ha fokus på både gruppen, gruppedynamikken og på enkeltindivider. Ikke det ene eller det andre, men ALT!

mvh
Proffen

 

[Proffen]

Man kan observere og analysere mye omkring enkeltindivider når man snakker om mobbing, men jeg får best forståelse og mest målrettet innsats ut av å forstå det som et sosialt fenomen.
Vi mennesker, og da spesielt barn, tilpasser oss til det miljøet vi er i. En gruppe av individer er i stand til å danne det mest empatiske, prososiale, inkluderende, rause og hjertelige fellesskapet man kan tenke seg.
Den samme gruppen kan danne det mest hjerteløse, kyniske og ødeleggende samvær man kan tenke seg.
Det handler ikke om individene, det handler om omstendighetene.

Jeg synes Ingrid Lund setter gode ord på det: https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/nasjonale-satsinger/tilbud-om-kompetanseutvikling-miljo-og-mobbing/nettkurs-om-miljo-og-mobbing/film-om-barnehagemiljo--mobbing-som-sosialt-fenomen/

Veldig bra!

Skal vi prøve å forstå mekanismene så er dette en god innfallsvinkel.

Hvis vi ikke forstår hva mobbing er, ikke overfladisk men forstå det og hvorfor og hvordan det brukes blir det bare tomme ord når snille mennesker skal prøve å gjøre noe med det... i skolen, på arbeidsplassen, i vennegjengen, der hvor man trener etc.

Kanskje tråden ikke var bortkastet tross alt. Men det blir vanskelig å holde fokus for det er et vanskelig tema. Jeg har ikke svarene men jeg søker dem.

Legg kjepphestene i paraplystativet så har vi et bedre utgangspunkt. Det regner ikke innendørs.

Ja jeg synes det gir mening å forstå mobbing som er type strategi for å prøve å regulere seg i et utrygt miljø.

Hvis man har lyst, kan man gjerne observere og lage analyser av de forskjellige aktørene som blir rollefigurene i det utrygge miljøet. Vi kan se på tilknytningsprofiler, mentaliseringsevne, IQ, empati etc, og finne ut mye om enkeltindividene.

Jeg tenker vi kommer lenger med å legge det stigmatiserende individfokuset bak oss, og velge å fokusere på hva det er som skaper et trygt/utrygt miljø. Jeg tenker alle barn gjør sitt beste for å ivareta seg selv, uansett hvilken rolle man tar.

Det er alltid de voksne som har ansvaret for atmosfæren. Uansett om det gjelder i familien, i barnehagen, på skolen eller i idrettsklubben. Har man evne og vilje til å ivareta atmosfæren, får alle det man trenger for å utvikle seg til den beste versjonen av seg selv. Så tiltak bør etter min oppfatning ikke settes inn mot individene, men mot de voksne som er satt til å ivareta miljøet i gruppen.

Hvem har du i tankene ifht det jeg har markert i teksten?

mvh
Proffen

 

[bambi]

Stygt, men ikke umulig at det ville vært effektivt.

 

[Proffen]

Tja, ondt skal ondt fordrive, lissom....Banke vett inn i folk....? At det kan ha effekt på noen, det er meget mulig. Men er det "innafor"....?
Gjør man noe sånt her til lands, blir det gjerne vann og brød i noen uker....
Du har ikke tenkt på at mange mobbere er oppdratt til akkurat den som foregår, nemlig å ty til en eller annen form for vold for å nå målet sitt....

For noen år siden satt jeg på et møte med foreldre til en gutt som ble mobbet, samt rektor.
Da sier faren: "Jeg forventer at du ordner opp i dette. Og hvis ikke du gjør det, kommer jeg til å gjøre det - men det er du som er ansvarlig...." Det var ganske tydelig at denne faren var villig til å gå ganske langt, hvis det kom til stykket. Nå ordnet dette seg ganske raskt, heldigvis. Men spørsmålet er jo hvordan man går frem for å ordne slikt. I dette tilfellet fikk foreldrene til mobberen et ganske enkelt ultimatum; "Enten melder dere barnet deres opp til PPT (hvilket de tidligere hadde nektet å være med på) - ellers kommer skolen til å melde dere til barnevernet". Gjett hva som skjedde?

Selv har jeg sendt barn hjem fra håndballtrening med beskjed om at de kunne komme tilbake når de hadde lært seg å oppføre seg.
En slik måte å sette hardt mot hardt på, kunne lett ha ført til konflikt mellom meg og foreldrene til barnet - men det hadde jeg håndtert.

mvh
Proffen

 

[Anonym]

Om ikke banke vett inn i folk så tror jeg det er viktig med klar tale/tydelige føringer.

 

[noruego]

Svært anekdotisk fra egen erfaring, men dog. Om jeg sammenlikner egen barneskole med mine barns så fremstår det litt som at mens mine lærere hadde autoritet men gjorde lite for å forhindre mobbing prøver dagens lærere å gjøre mye uten autoritet. Med autoritet mener jeg i relasjon til elever, men viktigere; deres foreldre.

 

[Proffen]

Om ikke banke vett inn i folk så tror jeg det er viktig med klar tale/tydelige føringer.

Helt enig.
En samtale med mobber, dennes foreldre - hvor de får klar beskjed og blir informert om at skolebytte blir det neste som skjer for mobberen, dersom det ikke stopper!
Så skal man ha en like tydelig samtale med offeret og dennes foreldre, hvor de forsikres om at ting skal opphøre, samt at de vet hva som skjer med mobberen hvis ikke.
Det pleier ikke å være så vanskelig å få stopp på det da - men skoleledere bør nok tøffes opp litt ifht understrekingen av at skolebytte for mobber ikke bare er tomt snakk.....

Dette er imidlertid "bare" hva som kan gjøres i og fra skolens side. Hva med all mobbing som foregår i gaten, på fritidsaktiviteter osv....? Der er det gjerne ikke like "enkelt", all den tid sanksjonsmidlene er ganske annerledes og færre....

mvh
Proffen

 

[Proffen]

Svært anekdotisk fra egen erfaring, men dog. Om jeg sammenlikner egen barneskole med mine barns så fremstår det litt som at mens mine lærere hadde autoritet men gjorde lite for å forhindre mobbing prøver dagens lærere å gjøre mye uten autoritet. Med autoritet mener jeg i relasjon til elever, men viktigere; deres foreldre.

Veldig riktig!
I dag kan man jo knapt si noe, før noen heiser "Krenke-banneret"....

mvh
Proffen

 

[Anonym]

Om ikke banke vett inn i folk så tror jeg det er viktig med klar tale/tydelige føringer.

Helt enig.
En samtale med mobber, dennes foreldre - hvor de får klar beskjed og blir informert om at skolebytte blir det neste som skjer for mobberen, dersom det ikke stopper!
Så skal man ha en like tydelig samtale med offeret og dennes foreldre, hvor de forsikres om at ting skal opphøre, samt at de vet hva som skjer med mobberen hvis ikke.
Det pleier ikke å være så vanskelig å få stopp på det da - men skoleledere bør nok tøffes opp litt ifht understrekingen av at skolebytte for mobber ikke bare er tomt snakk.....

Dette er imidlertid "bare" hva som kan gjøres i og fra skolens side. Hva med all mobbing som foregår i gaten, på fritidsaktiviteter osv....? Der er det gjerne ikke like "enkelt", all den tid sanksjonsmidlene er ganske annerledes og færre....

mvh
Proffen

Var på juleverksted i DNT regi for 4 måneder siden og der var det en gutt som hele tiden skulle plage min 4 år yngre gutt. Mora slo knapt ned på noe som helst og etter en dag gikk jeg lei og sa til plageånden at jeg skulle kaste han ut i snøen hvis han fortsatte å plage min gutt. Alle voksne overhørte dialogen og ingen sa noe som helst, selv mora holdt kjeft. Tenk om foreldrene hadde vært tydelige på hva som er akseptabelt og ikke.

Jeg tenker litt sånn at med foreldre med skylapper så får de ikke med seg realitetene enten barna deres mobber eller blir mobbet.

 

[Proffen]

Om ikke banke vett inn i folk så tror jeg det er viktig med klar tale/tydelige føringer.

Helt enig.
En samtale med mobber, dennes foreldre - hvor de får klar beskjed og blir informert om at skolebytte blir det neste som skjer for mobberen, dersom det ikke stopper!
Så skal man ha en like tydelig samtale med offeret og dennes foreldre, hvor de forsikres om at ting skal opphøre, samt at de vet hva som skjer med mobberen hvis ikke.
Det pleier ikke å være så vanskelig å få stopp på det da - men skoleledere bør nok tøffes opp litt ifht understrekingen av at skolebytte for mobber ikke bare er tomt snakk.....

Dette er imidlertid "bare" hva som kan gjøres i og fra skolens side. Hva med all mobbing som foregår i gaten, på fritidsaktiviteter osv....? Der er det gjerne ikke like "enkelt", all den tid sanksjonsmidlene er ganske annerledes og færre....

mvh
Proffen

Var på juleverksted i DNT regi for 4 måneder siden og der var det en gutt som hele tiden skulle plage min 4 år yngre gutt. Mora slo knapt ned på noe som helst og etter en dag gikk jeg lei og sa til plageånden at jeg skulle kaste han ut i snøen hvis han fortsatte å plage min gutt. Alle voksne overhørte dialogen og ingen sa noe som helst, selv mora holdt kjeft. Tenk om foreldrene hadde vært tydelige på hva som er akseptabelt og ikke.

Jeg tenker litt sånn at med foreldre med skylapper så får de ikke med seg realitetene enten barna deres mobber eller blir mobbet.

Litt for mange foreldre som lar kidsa styre på, så lenge de ikke plager/forstyrrer foreldrene........
Usikker på om det skyldes skylapper eller en merkelig form for egoisme, hvor krav til kvaliatativ egentid er pri 1.
Kompisen min ga klar beskjed til kidsa til en felles bekjent en gang i tiden: Dere kler på dere og går ut, og dere kommer fan meg ikke inn igjen.....

mvh
Proffen

 

[Auditor]

Mobbing kan være som nevnt her oppe. Men det innbefatter også netttrolling, personangrep, diskreditt, disrespekt for kunnskap/stil++ . Alt er aktiviteter som altfor ofte foregår her inne..Gjerne initiert av den som egentlig ikke forstår andres tilnærminger til det vi alle er så glad i. Respekt for annerledeshet er en nøkkel til den forståelsen, og det er ikke særlig kos å være på mottaksenden av noe slikt...Faktisk kan det koste en mann hele interessen for musikk. Den som ikke forstår, angriper oftest. Og enkelte mobbere får et kick derav. Fordi det kan gi dem en følelse av makt over andre. Historien har vist at de som sitter på makt- eller rettere OPPLEVD mekt- ikke ønsker å dele den med andre. Og mobbing virker kun på det sinn som er mottagelig. Pga av at mobbing faktisk er en måte å undertrykke andre meninger, basert på dominansprinsippet. Det kan eskalere til trusler ++..men er i bunn og grunn den svakeste personligheten- mobberen- mot den som ikke enda har funnet en måte å sette vedkommende til veggs- mobbeofferet, altså. Lar man seg derimot ikke mobbe, men nagler mobberen til veggen med venner, kunnskap, forståelse og tilogmed psykologisk hjelp..da mister vedkommende sin makt, begynner selv å forstå og- i siste instans- lærer mobberen av sine feil.

 

[Nightpuma]

"DET BANKER PÅ klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

– Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

– Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

– Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

– Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

– Vi? Men ingen av oss har da noen gang ... prøver Lise seg.


– Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

– Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet."

mvh
Proffen

Det er en feel good røverhistorie and typen vi elsker å høre, men som kun er en røverhistorie og ikke har langsiktig god effekt på klassemiljøet i virkeligheten.
Den bygger på oppfatningen om at når vi skal løse utfordringene knyttet til destruktivt sosialt miljø, så skal vi slå ned på de tydeligste symptomene.

 

[Proffen]

"DET BANKER PÅ klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

– Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

– Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

– Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

– Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

– Vi? Men ingen av oss har da noen gang ... prøver Lise seg.


– Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

– Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet."

mvh
Proffen

Det er en feel good røverhistorie and typen vi elsker å høre, men som kun er en røverhistorie og ikke har langsiktig god effekt på klassemiljøet i virkeligheten.
Den bygger på oppfatningen om at når vi skal løse utfordringene knyttet til destruktivt sosialt miljø, så skal vi slå ned på de tydeligste symptomene.

Da er det noe som tyder på at du ikke helt har fått med deg essensen i "røver"historien - hvis det nå er det det er....
Hvis den er sann, blir den ikke desto mindre viktig, og det er fullt mulig å lære noe av den.
F eks at den tar utgangspunkt i at tilskuermassen, a.k.a "gruppen", spiller en vesentlig rolle, og at man, ved å konfrontere individene i denne kan oppnå resultatet.
Og enda en gang er det BÅDE individ- og gruppefokus! Noe som er viktig i et systemendringsarbeid. Særlig viktig blir det å mobilisere de tause/passive tilskuerne, slik lærer Bjørndal gjorde.

Ser man på nyere forskning om forebygging, avdekking og det å få mobbing til å opphøre, kjenner man lett igjen måtene å arbeide på.
Og da stiller jeg spørsmål ved din påstand om at den ikke vil ha "langsiktig god effekt på klassemiljøet i virkeligheten"

mvh
Proffen

 

[Nightpuma]

"DET BANKER PÅ klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

– Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

– Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

– Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

– Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

– Vi? Men ingen av oss har da noen gang ... prøver Lise seg.


– Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

– Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet."

mvh
Proffen

Det er en feel good røverhistorie and typen vi elsker å høre, men som kun er en røverhistorie og ikke har langsiktig god effekt på klassemiljøet i virkeligheten.
Den bygger på oppfatningen om at når vi skal løse utfordringene knyttet til destruktivt sosialt miljø, så skal vi slå ned på de tydeligste symptomene.

Da er det noe som tyder på at du ikke helt har fått med deg essensen i "røver"historien - hvis det nå er det det er....
Hvis den er sann, blir den ikke desto mindre viktig, og det er fullt mulig å lære noe av den.
F eks at den tar utgangspunkt i at tilskuermassen, a.k.a "gruppen", spiller en vesentlig rolle, og at man, ved å konfrontere individene i denne kan oppnå resultatet.
Og enda en gang er det BÅDE individ- og gruppefokus! Noe som er viktig i et systemendringsarbeid. Særlig viktig blir det å mobilisere de tause/passive tilskuerne, slik lærer Bjørndal gjorde.

Ser man på nyere forskning om forebygging, avdekking og det å få mobbing til å opphøre, kjenner man lett igjen måtene å arbeide på.
Og da stiller jeg spørsmål ved din påstand om at den ikke vil ha "langsiktig god effekt på klassemiljøet i virkeligheten"

mvh
Proffen

OK. Erfaringen min fra tidligere diskusjoner med deg, er at det bare blir en endeløs kverulering uten forflytning Derfor ønsker jeg ikke å diskutere med deg. Det er ikke for å bære uforskammet, jeg irker bare ikke.

Hvis du ønsker å sette deg inn i den nyeste forståelse av mobbing, har jeg lagt ut linker tidligere.

 

[Gjestemedlem]

Jeg ser den "DET BANKER PÅ klasseromsdøren til klasse 9B."-historien som forsøk på teaterregi. Det kan tilsynelatende gi litt ro en stund men det løser lite. Det er slett ikke sikkert at den som blir mobbet ønsker å bli endel av en ny gruppe, bare med andre ledere som de er avhengig av for å få være i fred. Da lager man bare en avhengighetsforhold som ikke behøver å være sunt og som fort kan føre til problemer utenfor skolen. Utpeker man en verge for noen som blir mobbet så kan det fort gjøre vond verre selv om læreren klarer å skubbe problemet ut av syne. Da har du ikke endret en døyt på asymmetrien.

 

[Gjestemedlem]

Ja jeg synes det gir mening å forstå mobbing som er type strategi for å prøve å regulere seg i et utrygt miljø.

Hvis man har lyst, kan man gjerne observere og lage analyser av de forskjellige aktørene som blir rollefigurene i det utrygge miljøet. Vi kan se på tilknytningsprofiler, mentaliseringsevne, IQ, empati etc, og finne ut mye om enkeltindividene.

Jeg tenker vi kommer lenger med å legge det stigmatiserende individfokuset bak oss, og velge å fokusere på hva det er som skaper et trygt/utrygt miljø. Jeg tenker alle barn gjør sitt beste for å ivareta seg selv, uansett hvilken rolle man tar.

Det er alltid de voksne som har ansvaret for atmosfæren. Uansett om det gjelder i familien, i barnehagen, på skolen eller i idrettsklubben. Har man evne og vilje til å ivareta atmosfæren, får alle det man trenger for å utvikle seg til den beste versjonen av seg selv. Så tiltak bør etter min oppfatning ikke settes inn mot individene, men mot de voksne som er satt til å ivareta miljøet i gruppen.

Jeg er helt enig i at det viktigste de voksne kan gjøre i situasjoner der de er involvert og har innflytelse er å skape god stemning. Det oppnår man ikke med å lage nye konflikter.

Men .. det er ikke alle situasjoner der det er voksne involvert. En gjeng med med 12-åringer er ikke nødvendigvis lydige og snille når de er ute av syne, de kan finne på mye rart og de er ikke alltid like snille med hverandre heller, eller mot de de treffer på som står utenfor deres boble/sirkel/klikk på et eller annet vis.

Jeg tror at vi ikke skal vi helt slipp på personfokuset (selv om vi kanskje ikke mener det samme med ordet). Hvis noen blir mobbet så er det fordi mobben/gruppen definerer dem som utenfor og annerledes. Det kan være noe helt tilsynelatende helt vilkårlig og virke absurd om man ser det fra utsiden. For det er ikke om noen har rødt hår, fretexklær, briller, ... alt slikt, det blir bare fokuspunkter. Det kan nok virke rart og urettferdig om man ikke ser at det kanskje var noe annet det handlet om.

Mobbing handler om grupperelasjoner, og de er slett ikke alltid lett å forstå seg på. Vi er også inne på et viktig område i dag som handler om politikk og identitet (deler det opp siden folk ikke er helt klar for agglutinerende språk).

 

[komfort]

Noen ganger skyter mobbeofferet mobberen, hvordan klarer mobbeofferet seg etter en sånn episode ? Tenk stressnivået personen står i da det har gått så langt at "det er enten han eller meg"

 

[Proffen]

Ja jeg synes det gir mening å forstå mobbing som er type strategi for å prøve å regulere seg i et utrygt miljø.

Hvis man har lyst, kan man gjerne observere og lage analyser av de forskjellige aktørene som blir rollefigurene i det utrygge miljøet. Vi kan se på tilknytningsprofiler, mentaliseringsevne, IQ, empati etc, og finne ut mye om enkeltindividene.

Jeg tenker vi kommer lenger med å legge det stigmatiserende individfokuset bak oss, og velge å fokusere på hva det er som skaper et trygt/utrygt miljø. Jeg tenker alle barn gjør sitt beste for å ivareta seg selv, uansett hvilken rolle man tar.

Det er alltid de voksne som har ansvaret for atmosfæren. Uansett om det gjelder i familien, i barnehagen, på skolen eller i idrettsklubben. Har man evne og vilje til å ivareta atmosfæren, får alle det man trenger for å utvikle seg til den beste versjonen av seg selv. Så tiltak bør etter min oppfatning ikke settes inn mot individene, men mot de voksne som er satt til å ivareta miljøet i gruppen.

Jeg er helt enig i at det viktigste de voksne kan gjøre i situasjoner der de er involvert og har innflytelse er å skape god stemning. Det oppnår man ikke med å lage nye konflikter.

Men .. det er ikke alle situasjoner der det er voksne involvert. En gjeng med med 12-åringer er ikke nødvendigvis lydige og snille når de er ute av syne, de kan finne på mye rart og de er ikke alltid like snille med hverandre heller, eller mot de de treffer på som står utenfor deres boble/sirkel/klikk på et eller annet vis.

Jeg tror at vi ikke skal vi helt slipp på personfokuset (selv om vi kanskje ikke mener det samme med ordet). Hvis noen blir mobbet så er det fordi mobben/gruppen definerer dem som utenfor og annerledes. Det kan være noe helt tilsynelatende helt vilkårlig og virke absurd om man ser det fra utsiden. For det er ikke om noen har rødt hår, fretexklær, briller, ... alt slikt, det blir bare fokuspunkter. Det kan nok virke rart og urettferdig om man ikke ser at det kanskje var noe annet det handlet om.

Mobbing handler om grupperelasjoner, og de er slett ikke alltid lett å forstå seg på. Vi er også inne på et viktig område i dag som handler om politikk og identitet (deler det opp siden folk ikke er helt klar for agglutinerende språk).

Jeg vet ikke om jeg er heeelt enig med deg ifht den uthevede setningen.
Tilskuerne trenger ikke nødvendigvis å DEFINERE offeret som noe som helst. Mange ganger har de kanskje ikke engang et forhold til offeret, utover å gå i samme klasse som vedkommede, og de kan rett og slett forholde seg tause og passive (noe de fleste gjør, i frykt for å bli nestemann ut i kulden). Det vil da i stedet være en, to eller kanskje tre som står bak, som setter standardene og som dermed regisserer hele scenarioet. At tilskuerne forholder seg tause/passive, kan da mest ses på som et aksept for mobbesjefenes agenda og atferd. Det er jo nettopp derfor det er så viktig å mobilisere tilskuerne, for de kan være med på å opprette en indre justis i en gruppe, og den er mange ganger mer effektiv enn noe annet.

mvh
Proffen

 

[Proffen]

"DET BANKER PÅ klasseromsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

– Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

– Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

– Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

– Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

– Vi? Men ingen av oss har da noen gang ... prøver Lise seg.


– Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.

ELEVENE STIRRER PÅ ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

– Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

NOEN DAGER SENERE sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

DEN LILLE GRUPPEN elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

DET VET JEG, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

JEG HAR TENKT på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet."

mvh
Proffen

Det er en feel good røverhistorie and typen vi elsker å høre, men som kun er en røverhistorie og ikke har langsiktig god effekt på klassemiljøet i virkeligheten.
Den bygger på oppfatningen om at når vi skal løse utfordringene knyttet til destruktivt sosialt miljø, så skal vi slå ned på de tydeligste symptomene.

Da er det noe som tyder på at du ikke helt har fått med deg essensen i "røver"historien - hvis det nå er det det er....
Hvis den er sann, blir den ikke desto mindre viktig, og det er fullt mulig å lære noe av den.
F eks at den tar utgangspunkt i at tilskuermassen, a.k.a "gruppen", spiller en vesentlig rolle, og at man, ved å konfrontere individene i denne kan oppnå resultatet.
Og enda en gang er det BÅDE individ- og gruppefokus! Noe som er viktig i et systemendringsarbeid. Særlig viktig blir det å mobilisere de tause/passive tilskuerne, slik lærer Bjørndal gjorde.

Ser man på nyere forskning om forebygging, avdekking og det å få mobbing til å opphøre, kjenner man lett igjen måtene å arbeide på.
Og da stiller jeg spørsmål ved din påstand om at den ikke vil ha "langsiktig god effekt på klassemiljøet i virkeligheten"

mvh
Proffen

OK. Erfaringen min fra tidligere diskusjoner med deg, er at det bare blir en endeløs kverulering uten forflytning Derfor ønsker jeg ikke å diskutere med deg. Det er ikke for å bære uforskammet, jeg irker bare ikke.

Hvis du ønsker å sette deg inn i den nyeste forståelse av mobbing, har jeg lagt ut linker tidligere.

Hva du "orker" eller ikke, kan jeg ikke gjøre så mye med, annet enn å si at litt friksjon bør alle tåle!

Og joda, har sjekket ut lenkene dine. BTW: fikk du med deg at jeg senest forrige uke var på foredrag om AKKURAT DET SAMME!?
Akkurat ferdig med å se videosnutten med damen fra UIA. Hun snakker jo egentlig om mye av det samme som jeg har vært inne på, men hun er "mer opptatt" av å bruke egne ord på ting.
Relasjonelle prosesser er vel langt på vei det samme som sosialt avansement.....for man oppnår ikke sistnevnte uten førstnevnte. Og mobbere velger da "feil verktøy" sine tilnærminger til de relasjonelle prosessene og andre individer, slik at noen kommer skadelidende ut av det........

mvh
Proffen

 

[Proffen]

Man kan observere og analysere mye omkring enkeltindivider når man snakker om mobbing, men jeg får best forståelse og mest målrettet innsats ut av å forstå det som et sosialt fenomen.
Vi mennesker, og da spesielt barn, tilpasser oss til det miljøet vi er i. En gruppe av individer er i stand til å danne det mest empatiske, prososiale, inkluderende, rause og hjertelige fellesskapet man kan tenke seg.
Den samme gruppen kan danne det mest hjerteløse, kyniske og ødeleggende samvær man kan tenke seg.
Det handler ikke om individene, det handler om omstendighetene.

Jeg synes Ingrid Lund setter gode ord på det: https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/nasjonale-satsinger/tilbud-om-kompetanseutvikling-miljo-og-mobbing/nettkurs-om-miljo-og-mobbing/film-om-barnehagemiljo--mobbing-som-sosialt-fenomen/

Veldig bra!

Skal vi prøve å forstå mekanismene så er dette en god innfallsvinkel.

Hvis vi ikke forstår hva mobbing er, ikke overfladisk men forstå det og hvorfor og hvordan det brukes blir det bare tomme ord når snille mennesker skal prøve å gjøre noe med det... i skolen, på arbeidsplassen, i vennegjengen, der hvor man trener etc.

Kanskje tråden ikke var bortkastet tross alt. Men det blir vanskelig å holde fokus for det er et vanskelig tema. Jeg har ikke svarene men jeg søker dem.

Legg kjepphestene i paraplystativet så har vi et bedre utgangspunkt. Det regner ikke innendørs.

Ja jeg synes det gir mening å forstå mobbing som er type strategi for å prøve å regulere seg i et utrygt miljø.

Hvis man har lyst, kan man gjerne observere og lage analyser av de forskjellige aktørene som blir rollefigurene i det utrygge miljøet. Vi kan se på tilknytningsprofiler, mentaliseringsevne, IQ, empati etc, og finne ut mye om enkeltindividene.

Jeg tenker vi kommer lenger med å legge det stigmatiserende individfokuset bak oss, og velge å fokusere på hva det er som skaper et trygt/utrygt miljø. Jeg tenker alle barn gjør sitt beste for å ivareta seg selv, uansett hvilken rolle man tar.

Det er alltid de voksne som har ansvaret for atmosfæren. Uansett om det gjelder i familien, i barnehagen, på skolen eller i idrettsklubben. Har man evne og vilje til å ivareta atmosfæren, får alle det man trenger for å utvikle seg til den beste versjonen av seg selv. Så tiltak bør etter min oppfatning ikke settes inn mot individene, men mot de voksne som er satt til å ivareta miljøet i gruppen.

Hvem har du i tankene ifht det jeg har markert i teksten?

mvh
Proffen

Bumper denne til deg, Nightpuma:

Hvem har du i tankene ifht det jeg har markert i teksten?

EDIT: Og hvilke tiltak har du i tankene?

mvh
Proffen