Denne tråden har jo alle forutsetninger for å bli både lang og underholdende. Her er mitt (innledende) bidrag til at folk skal kunne finne frem popcornet.....
Selv jobber jeg dagene til endes med våre håpefulle små, og jeg er også engasjert på fritiden, både ifbm fotball, håndball og korps.
Det innebærer at jeg daglig og ukentlig har mye kontakt med barn og unge. Og jeg vil jo gjerne like å tro at jeg har en viss peiling både på det jeg arbeider med og på det jeg bidrar med og registrerer rundt meg.
Det finnes helt klart mange herlige skapninger, som besitter mange gode egenskaper. Og det faktum at gjerne flere av dagens unge i større grad enn tidligere er mer direkte og selvhevdende, trenger ikke bare å være negativt. Men, og det er gjerne ofte eller alltid et men;
Noen kaller dagens oppvoksende generasjon for generasjon perfekt - og jeg vetta søren hvor glad jeg er for at det i det hele tatt har blitt tema.
Det legger helt klart et rimelig stort press på dagens unge, på mange arenaer.
Jeg leser at der er noen som mener at flere av dagens unge presterer bedre f eks på skolen enn tidligere - men da har man kanskje sett bort fra at de reelle kravene ifht "før i tiden" er senket ganske mye på flere områder. Samtidig møter dagens unge krav på områder som ikke eksisterte tidligere.
En faktor som i lang tid og i stor grad har påvirket utviklingen i samfunnnet vårt, er velferdssamfunnnet som har vokst frem etter siste verdenskrig, og i særdeleshet etter at Norge ble en oljenasjon. Både jeg og folk som er yngre enn meg har på mange måter vokst opp med sølvskje i munnnen, og den store majoriteten har det så godt at vi egentlig og kanskje ikke er klare over det. Det "bare er sånn", og vi kjenner ikke til annet. Dermed trenger vi heller ikke å bruke tid eller energi på å tenke på det - selv om vi kanskje burde gjøre nettopp dette. Og da er det kanskje fort gjort å glemme viktigheten og betydningen av ordet takknemlighet. Er vi takknemlige nok for at vi har trukket vinnerloddet det faktisk er å bo her i landet? Eller har det blitt slik at vi tar ting som en selvfølge? Det kan være ting som tyder på at stadig flere glemmer å være "takknemlig nok", og som av den grunn opptrer på måter som kanskje ikke er helt "spiselige". Det er gjerne da man opplever (unge) mennesker som er såkalt "vanskelige", som krangler, kjefter, blir sure og ufine - og det ofte over "bagateller". Sånn sett har man gjerne litt å arbeide med mtp det som kalles for folkeskikk.
Sosiale medier spiller i dag en stadig større og imho alt for "viktig" rolle i unge menneskers liv. Og hvis der sitter noen som tenker at "så lenge jeg har kontroll og oversikt over hva min håpefulle driver med på fb", ja da sier jeg bare stakkars deg.... Fb er jo så 2012.... Nei, arenaene dagens unge benytter seg av, er så mange og så "utilgjengelige" for oss gæmliser, at vi rett og slett i mange tilfeller ikke har kontroll i det hele tatt. Og da åpner det seg muligheter for dagens unge til å bedrive aktiviteter som overhodet ikke er romsrene. Folkeskikk? Ikke så veldig mye, på mange av disse arenaene........ Og en gyllen mulighet til å tråkke på andre! Bonusen blir da ofte at man selv kan profitere på det!
En annen betegnelse på dagens oppvoksende generasjon, er curlinggenerasjonen og/eller dessertgenerasjonen. Veldig mye i livet er (for=)lett og svært sutalaust. Det er mye dagens unge ikke trenger å anstrenge seg veldig for å få eller oppnå. Dermed møter de heller ikke mye friksjon, eller motstand, om du vil. Og det er litt skummelt, imho. For min erfaring og min mening er at; å ikke møte, og kjenne igjen, motstand, gir en del, og kanskje også i økende grad, flere, sjokkartede og "traumatiske" opplevelser den dagen ting ikke går helt etter planen og de faktisk får kjenne på litt av hverdagens "brutalitet". Og det igjen skyldes i vesentlig grad at de ikke har vært nødt til å etablere og utvikle kompetansen som skal til for å face slik friksjon. Og jeg tror at KOMBINASJONEN AV DETTE SISTE OG DET Å IKKE HA "LÆRT" SEG BETYDNINGEN AV TAKKNEMLIGHET fort kan bli en heidundrande svingdør.
RESPEKT? Ser at noen også har skrevet litt om dette. Og, ja, respekt er viktig, men forutsetter også gjensidighet. Ja, det å være høflig og reise seg for eldre på buss, t-bane osv er noe de aller fleste av oss ønsker å bevare. Og, ja, man ønsker gjerne at dagens unge skal ha og vise eldre respekt, både i måten å opptre på og i måten å kommunisere på. Da blir det viktig å vise respekt andre veien og, noe man enkelt og greit kan og bør gjøre - det er ikke supervanskelig. Glemmer vi som er eldre dette av og til? Tenker vi at vi kanskje rent av fortjener respekt i kraft av å være nettopp eldre? Jeg tror det..... Og jeg gjør det sikkert selv i blant, men jeg håper for guds skyld at jeg ikke gjør det med viten og vilje.
Jeg mistenker også at noen av oss til tider forveksler mangel på respekt med panikken og ageringsmåten som oppstår i skjæringspunktet curlinggenerasjon og takknemlighetsmangel - rett og slett fordi en økende grad av dagens unge ikke har blitt utstyrt med de nødvendige redskapene og den nødvendige kompetansen. Kort sagt handler det om at en økende grad av den oppvoksende generasjon rett og slett ikke har lært, ikke lærer og litt for seint lærer at det er noe som heter "nok er nok"!
Krydrer man så denne herlige "røren" med det faktum at landets innbyggere i stadig større grad her fått muligheten til å utvikle egoisme og egosentrering - karaktertrekk som garantert ligger i oss fra barnsbein av - ja, da er det ikke rart at man kanskje av og til hever på et øyebryn. Og denne utviklingen er ikke primært knyttet til dagens ungdom, den har vokst seg stor, sterk og kanskje litt "stygg", over lang tid. Min far er lik sin far, er det noe som heter. Det kan man snu på. Mitt barn er lik sine foreldre, blir det da. Og dersom man tenker på dette som en ball som først har begynt å rulle, vil egoismen og egosentreringen både fortsette og øke, så lenge ingen griper fatt i fenomenet og gjør noe med det - noe som gjerne ikke er så enkelt, men likevel så enkelt. Det handler kanskje mest av alt om å "begynne med seg sjæl" - før man kaster egg i glasshuset..... Så blir kanskje spørsmålet om dette er noe man er villig til - eller om det er noe man føler at man BØR gjøre - selv om man har det som plommen i egget i velferdssamfunnet vårt......? Eller bør man kanskje i større grad være våken for og arbeide aktivt ifht betydningen og viktigheten av å mane frem den indre pekefingeren?
Puh, kjenner at jeg ble litt engasjert her. Kunne lett ha skrevet et helt essay om dette, jeg. Og ifht det jeg har skrevet ovenfor, velger jeg å se på det som et sunnhetstegn. You may disagree, men da vil jeg gjerne høre/lese dine beveggrunner for ditt ståsted.
mvh
Proffen