Min erfaring sier at det beste for offeret er å legge sjiten bak seg og gå videre i livet!
Min første kone ble misbrukt som barn av en voksen ( hybelboer ), feilen som ble gjort var at hun ble "forstått" i hjel for å si det slik. Uansett hva som ble sagt eller gjort så ble det avskrevet på "misbrukskontoen". Til slutt ble det dessverre umulig å leve sammen med henne og vi gikk hver til vårt. Men jeg har fått oppleve senskader av misbruk og dertil hørende selvskading i ulike utgaver og anorexi, samt på plagsomt nært hold sett helsevesenets totale hjelpeløshet og delvis komplette inkompetanse. Kompetansen har nok blitt bedre med årene men likevel!
Det som antakelig berget henne var at hun etter at vi ble skilt fant en egoistisk "drittsekk" som hun flytte sammen med. Han ga "fra dag en" klar beskjed: " Det der skjedde for lenge siden! Det har ikke noe med meg å gjøre! Legg det bak deg! Kom deg videre i livet! Fan ikke plag meg meg med det, gjør du det så kan du flytte ut!" De fleste vil selvsagt se det som en bedriten holdning, MEN hun selv sier nå at det var det som skulle til for at hun skulle klare å takle livet. Det er som kjent ikke alltid enkelt. Forholdet til fyren ble av den kortvarige sorten, men for henne ble det den terapien hun trengte. At jeg "forsto henne i hjel" som hun sa det var ikke det hun trengte.
Så jeg tror Deph er inne på noe veldig vesntlig her. Klientifisering og "stakkars deg" livet ut er IKKE bra! Det er jo stort sett offeret selv som kan gjøre noe med livet sitt. Andre kan gi gode råd, men jobben må den misbrukte selv gjøre.
Og som sagt det kan gjerne være at en tøff, "Reis deg opp jente og ta fatt på livet ditt! Det som har skjedd har skjedd, legg det bak deg!", er rett medisin i stedet for den "følsomme" sosionom tilnærmingen.