Betraktningene til consen er spennende. Når jeg leser litt rundt på nettet om forskjellige forsterkere er det ofte kritikk mot klasse D og halleluja til klasse A og rør.
Har dette noe sammenheng med at klasse D har kontroll på bassen mens klasse A og rør lar bassen leve sitt eget liv og dermed låter det "varmere"?
Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har testet litt forskjellige firmware på min Devialet 120 etter å ha lest på diverse forum at noen eldre firmware låter mer organisk, varmere og generelt bedre enn de nyere.
Forskjellen viste seg å være at de eldre versjonene hadde ingen/begrenset mulighet til å dra nytte av SAM-funksjonen i Devialet (ballekontroll på basselementene). Dette låt mer ukontrollert, pløsete og bløtere som følge.
Det interessante her er at Devialet ikke hevder å ha forandret lydbehandlingen utover SAM-funksjonen i de respektive firmware-versjonene.
Kan årsaken til at mange av fordommene mot forsterkere med høy dempefaktor (klasse D, Hegel o.l) rett og slett har mye med bassen og gjøre?
Dersom innganger med lavere ohm gir høyere dempefaktor og mindre effekt, men ellers ingen lydforskjell, er det ikke da nærliggende å tenke i den retningen jeg har beskrevet over? Tenker da på at consen er del av den befolkningen som liker fast, stram bass mens mange rørforkjempere eksempelvis anbefaler 8 ohms inngangen på McIntosh.
Overgangen fra 8 ohms uttaket på McIntosh til 2 ohm er i mine ører slik:
Bass:
Strammere bass med mer dynamikk. Dette gir ikke fyldigere bass, men mer ryddig bass. Bassen høres somme tider mer mager ut. Det blir som om høyttalerne har mindre kasselyd og mindre fylde mer mer stramhet. Og kicket i stortrommen øker.
Mellomtone:
Mer gjennomsiktig lyd. Klarere, men også varmere i betydningen mindre forvrengning.
Diskant:
Mer overtoner. Dvs. ikke kraftigere diskant men rett og slett mer overtoner og mindre forvrengning.
Og metall høres mer metall ut. Symbaler og hihat f.eks. Dette kan nok gi et hardere inntrykk. For det låter mer som virkeligheten på symbaler. Og virkeligheten er tøff å høre på i så måte. Har prøvd å slått direkte på ekte symbaler og det er ikke behagelig å høre på. Og 2 ohmen får det til å høres mer ut som virkeligheten. Altså ikke noen romantiserting av lyden på 2 ohmen. Altså, ikke en avrundet diskant.
Nylonstrenger på gitar høres mer nylon ut. Dette gir et mykere inntrykk.
Det er mer luft i stemmer, men ikke hardhet. Pustingen høres ekte ut.
Det blir mer luft i hele lydbildet.
Det er ikke noen som helst romantisering ute å gå når en går til 2 ohms uttaket. Stikk motsatt.
Lyden blir mer som om den passerer en god ledning.
Så denne mistanken om pløsete bass og at dette gjør at jeg liker 2 ohmen best, det stemmer ikke.
Forsterker styrer basselementene bedre på 2 ohmen.
Når jeg spiller med 3 watt utgangseffekt, spiller det nok ikke stor rolle omforsterker yter 600 watt eller 150 watt mot mine høyttalere.
Dvs. at jeg liker lyden bedre av at jeg får mindre utgangseffekt. Jeg tror at det egentlig er motsatt her også. At mindre utgangseffekt ofte fører til opplevelsen av mindre dynamikk. Og når jeg opplever at dynamikken øker på 2 ohmen når jeg spiller med 3 watt utgangseffekt, så er det en annen grunn til økt dynamikk.
Du har forøvrig rett i at beskrivelsen varm og kalt lyd blir omtalt svært forskjellig.
For meg er varm lyd fravær av alle typer forvreningning.
Noen kaller det varm lyd når det blir avrundet diskant (for lite diskantnivå)
Men dette kaller jeg heller romantisering av lyden.
