Har du en kompis som har tatt ting litt for langt? Av den typen som har hele ECM-katalogen og er intenst opptatt av indisk leirdue-musikk avspilt av rottenikker fra fjellene i Kashmir? Eller som har absolutt alt og litt til som Miles Davis noensinne lagde lyder av, inkl. en pen samling med servietter med noter og tanker av nevnte Miles? Kanskje han har en klassisk samling som nærmer seg 30 000, er i stand til å fortelle deg eksakt hva som er forskjellen i 8 forskjellige innspillinger av en obskur, polsk samtidskomponist? Generelt sett, en venn som i altfor stor grad har tatt inn over seg det store
alvoret og hvor musikk fortolkes i matte, tonearter, skjemaer, takter og fuglene vet hva? Er du redd for at han har mistet det viktigste med musikken, nemlig gleden? Frykt ikke, her er tre forslag til plater som skal være i stand til å få hvem som helst til å glemme alt det og oppdage gleden i musikken - igjen.
Først en advarsel: disse platene vil ikke fungere på anlegg som er over-analytiske. De er fullstendig avhengig av at anlegget de gjengis på klarer å bevare flyten, suget, intensiteten og emosjonaliteten i musiken. Hvis ikke synker det fortere og verre enn Titanic. I så fall: be kompisen din komme hjem til deg, så framt du har et anlegg som klarer å avspille dette. Eller finn en kompis som har det. Just do something.
Første plate ut:
Sam Cooke - Live at the Harlem Square Club
Fordelen med denne plata er at mange audiofile har vært borti fyren og har muligens Night Beat stående i hylla. Det gjør det lettere å selge inn denne, selv om de sannsynligvis ikke aner hva som er i ferd med å treffe dem. Du kan alltids diskret nevne at Sam Cooke har gitt ut andre ting enn Night Beat og at du har noen plater av han og kanskje du skulle ta med en av dem en gang?
Hver klar over at lydkvaliteten på denne plata er heller tvilsom så hvis din venn har kombinert audiophila nervosa med musikknerding så kan det hende du sliter fort. Dog burde det være, på et godt anlegg, mer enn enkelt å høre hva dette handler om og som skinner gjennom uavhengig av lydkvaliteten: nemlig en av soul-musikkens største som er kommet
hjem. Dette er sanger om kjærlighet og håp levert med en sjel, en intensitet, en følelse av viktighet som få, om noen, har kommet i nærheten. Plata er elektrisk fra den starter til den slutter, publikum er med hele veien, Sam Cooke jobber så svetten siler og låtene sitter spikret som påler. Chain Gang har knapt hørtes bedre ut og som mannen selv sier på starten: "Don't fight it, feel it".
Plata er et dokument over en kveld hvor jeg skulle solgt sjela mi, bestemora mi og sokkene mine for å kunne vært tilstede. Det er en nerve, en vilje som er fanget ned i denne platen som er så sjelden å høre at jeg blir tom for ord. Lukk øynene, slipp deg inn i musikken og jeg kan nesten garantere at du ender opp i samme tilstand som meg: sittende alene i sofaen, musikken så høyt som jeg tør og klarer mens jeg vekselsvis roper i lag med publikum mellom låtene og tar meg i å nesten gråte av begeistring over hvor forbanna intenst jævla
bra dette er.
Plate 2:
Parliament - Mothership Connection
Jeg skal ikke engang forsøke å gi et bilde av Parliament/Funkadelic-prosjektet til George Clinton. La meg begynne med å si det slik: Parliament er dypt seriøst useriøs musikk. For de av dere som tror at funk handler om det Herbie Hancock rota med, eller (Gud forby) Jamiroquai, eller for folk som syns Red Hot Chili Peppers sine tidligste greier er "funky"... this is the real deal.
Har du noensinne lurt på hvordan det er å eventuelt skulle fly lavt over landskapet i en liten UFO mens du tygger på noe virkelig rar sopp og verden sakte, men sikkert, mister konturene og noe annet overtar i dets sted, men samtidig tenkt at sterke hallusinogener ikke er greia for deg med tanke på å bevare egen mental helse? Kjøp denne, så får du i hvert fall en ide (tror jeg) om hva det handler om.
Dette er plata hvor funk'en for alvor tar av og knapt nok skulle ha landet igjen, hvis Clinton hadde fått det som han ville. Definisjonen av groovy ligger lagret en plass i rillene på denne plata og dette er musikk det skal være klin umulig å sitte stille å lytte på. Dette er Parliament som er kommet til jorden for å ta tilbake pyramidene, forbedre ditt interplanetariske funk-ego og, vel, som de selv sier det:
Tear the roof of the sucker.
Spill plata høyt, lukk øynene og be. Og ta på deg solbriller før du begynner å høre på plata.
Advarsel: plata kan framstå som for rar hvis kompisen din ikke er vant til denne typen sære rytmer og måten å "tenke" musikk på. Den lar seg garantert analysere, noe annet ville vært rart med tanke på kvaliteten på musikerne og det er en fare for at for intellektuelle mennesker kommer til å forsøke å gjøre akkurat det i møte med den. Til det har jeg et råd: klapp til dem. Be dem skjerpe seg. Dette er ikke musik som er ment for analyse, men som er ment for å sette et stort, fett glis rundt kjeften din og få deg til å huske en ting: hvor fantastisk det er å bare la seg rive med i rytmen og drivet, i brekkene, soloene, alt annet enn det analytiske. Klarer du/han ikke det, er det bare en plate igjen jeg vet om...
Forslag 3:
Larry Levan - Live at the Paradise Garage
Dette er en fryktelig, fryktelig plate. Den står i hylla mi, jeg unngår den. Det er sjelden jeg våger å ta på den. Den burde vært nedlimt med store advarsler - sett i ett perspektiv er det helt sjukt at staten klistrer ned tobakk med advarsler, men lar plater som dette slippe unna. Den er, i mine ører, helt på grensen til hva som burde vært lov å gi ut.
Larry Levan var en av proto-DJ'ene. Han var afro-amerikaner, homofil og døde av AIDS. Han eide, drev og var The Paradise Garage en av de første, største og viktigste klubbene i USA. Sammenlignet med dagens DJ'r var han ikke allverden til å mikse, overgangene mellom låtene er i beste fall akseptabel sammenlignet med hva mange er vant med i dag. Men....
Jeg begynte med å si at plata burde vært omtrent forbudt og at jeg i lange perioder skyr den som pesten. Grunnen er enkel: jeg har aldri spilt plata uten å etter kort tid få et helt, fullstendig og komplett behov for å
danse. For en mann av mitt kaliber er det, mildt sagt, et problem og en utfordring - for det somatiske helsevernet burde det være den store skrekken at folk som meg har slike plater. Jeg er ikke bygd for dans. Jeg kan ikke danse. Jeg kan ikke noe som er i nærheten av noen bevegelser som selv min kjære mor ville definert som dans. Likevel: jeg kan ikke spille denne plata uten å danse. Og jeg har aldri satt den på uten at det har resultert i dans. Eller det patetiske forsøket på det, mer korrekt.
Derfor: plata er
farlig. Den må brukes med omhu og må regnes som et potensielt dødelig våpen. Før du evt. trekker med deg denne til kompisen må du tenke nøye gjennom konsekvensene: vil du se han danse? Vil du se deg selv danse? Vil vennskapet deres overleve å danse i lag til dette? Vil du pådra deg varige strekkskader i forsøket på å bevege deg rytmisk til musikk? Jeg valgte å inkludere plata rett og slett fordi den, sannsynligvis og forhåpentligvis bare en sjelden gang, er det eneste som reelt sett duger. Av og til er audiophile nervosa og musikknerding tatt så langt at det eneste vi har å ty til er denne plata. Litt som atomvåpen. Plater som dette eksisterer fordi det må være en balanse.