Skal vi se. Klientene avbestiller timer i hopetall, så jeg har noe plutselig litt tid på jobb til å skrive også her - i et avbrekk fra annet skrivearbeid.
Nærfeltslytting
Mine erfaringer med nærfeltslytting er begrenset til RoDa og Valentino sine anlegg primært, eksperimenterte noe med det selv når jeg hadde stativ-apekister for et par år siden. Jeg tenkte å si noe om hva jeg opplever som fordeler og ulemper med det prinsippet, da Valentino sitt er et slik anlegg.
Det mest besnærende med nærfeltslytting syns jeg er nærheten du oppnår til musikken. Du sitter, nesten bokstavelig talt, og ser rett på bandet/vokalisten/orkestret og du får dem servert rimelig rett i fanget - på godt og vondt. På en del musikk, syns jeg det fungerer helt ypperlig. F.eks. Roxy Music som jeg spilte i går, der satt det virkelig som ei kule. Jeg sliter mer med nærfeltslytting når det kommer til større orkestrale verker, primært fordi jeg ikke syns jeg får oversikt nok - det blir for... eh... nært.
Et annet aspekt ved nærfeltslytting er at du i stor grad tar rommet ut av ligninga. Du hører mye mer "rett inn i" anlegget, på sett og vis, uten at rommet får lov til å influere i for stor grad. Hos Val og RoDa syns jeg det fungerer ypperlig fordi anleggene deres er såpass nøytrale, frekvensflate og slike ting at det blir ufarget, nøytralt og "korrekt" presentert. Jeg kan tenke meg at å drive nærfeltslytting med mer fargede apekister kan være verre, og jeg aner ikke hvordan det vil være hvis det hadde vært en stor, gulvstående apekiste.
Til sist opplever jeg at nærfeltslytting gjør noe med størrelse på både lydbildet og musikerne. Verken RoDa eller Val sine anlegg gjør denne storheten en del anlegget presterer å få til, spesielt med (igjen) orkestrale verk. Det blir noe miniatyrisert, for å bruke et litt rart ord, med det mener jeg at utøverne i lydbildet ikke er helt "life-size" i størrelse.
Et annet aspekt er også det at selv anelgget til Val, som er et av de anleggene jeg har hørt som går lengst ned i bassen og med størst kontroll og kontanthet, får ikke til det helt ville skyvet som andre apekister jeg har hørt, altså dette trøkket helt nederst når orkestret "tar av". Jeg mistenker at det er fordi du sitter for nært?
Uansett: Er disse momentene et problem? Nei, ikke hvis du prioriterer presisjon i lydbilde, ufarga lyd og en del slike ting som bl.a. går fløyten (i større grad) på f.eks. dipoler (og omnipoler). Det er, først og fremst, snakk om prioritering, hvordan du lytter, sannsynligvis (og til en viss grad) hva du lytter til og de muligheten du har i rommet bl.a. Jeg skjønner veldig, veldig godt hva det er disse nærfeltsgutta prioriterer, jeg kan langt på vei dele synet på det de ønsker å få til (og får til), men for min del er det ikke min prioritering.
Om Valentino sitt anlegg spesifikt
Jeg henger meg på mye av det Roda skrev i sine lytteinntrykk. Jeg var også spent på dette anlegget, spesielt i forhold til om det kom til å låte litt vel klinisk og analyserende (fordommer mot både ICE og nærfeltslytting). Jeg var også letta over at det ikke stemte og positivt overrasket over hvor lett det var å bare digge musikken og gi beng i hi-fi-biten av det. Det er, virkelig, flere veier til Rom.
Som jeg sa noe om tidligere, så er anlegget hans et som ikke stikker seg ut på noen måter. Det er homogent, med en vill trøkk i bassen, flott utkliniging oppover og en flott mellomtone - og igjen, det føles, når jeg skriver det, litt feil å dele det opp på denne måten. Poenget igjen: anlegget hans er svært homogent i hele frekvensspektret og jeg tror det gjorde mye av gleden jeg fikk ut av å høre på musikk hos han.
Jeg syns anlegget spiller godt over det man kan forvente i sin prisklasse, ut i fra lignende anlegg jeg har hørt i den prisklassen. Det er morsomt, det er (så vidt jeg klarte å høre) alt-etende, det ser meget, meget elegant og lekkert ut og jeg skjønner godt at Val er fornøyd med det han har.
For morro skyld og for videre utforskning sin skyld, har jeg laget en liten liste over ting jeg vet jeg har hørt bedre andre steder. Ta da i betraktning at ting som dynamikk, oppløsning, frekvenslinearitet, presisjon og plassering i lydbildet, rekkevidde oppe og nede i frekvensgangen etc. er
ikke med på denne lista og at det, tross alt, inkluderer det aller, aller meste av ting som er relevant for hi-fi og musikk:
- 3-D i den forstand at du får en følese av at musikerne er til stede i rommet, fullstendig og helt som "hele" mennesker. Hvor har jeg hørt det? MBL og Ayra by Raidho.
- Klangfarger - hvor har jeg hørt det? MBL, Quad med Copland rør-elektronikk, Lagga sitt anlegg syns jeg er helt rått på det, dog fyren kjører jo ARC-forforsterker, RIAA og ARC-cd-spiller. Enkelte av disse Klipsch og rør-gutta sine anlegg har også utrolig flotte klangfarger.
- Anslag/transienter - samme som RoDa diskuterte i sin post, gidder ikke skrive så mye mer om det.
- Størrelse på lydbildet og opptegninga av lydbildet (i.e. hvor begynner/slutter "veggene). Hørt bedre, hvor? Primært med mini-monitorer av ulike slag.
- Følelsen av å virkelig, virkelig flytte LUFT når det tar av. Hørt bedre hvor? MBL, Marten, Wilson
Igjen: denne lista er, som dere forhåpentligvis ser, dominert av to ting: jævli dyrt utstyr (og at jeg tydeligvis er forelska i MBL, trist at det kosta sikkert rundt 700k) langt over prisklassen til det Valentino har og anlegg med rør. Det er, således, ting jeg vil mene at er helt urealistisk å forvente, men jeg tenker at kanskje det kan være nyttig for de som evt. lurer på om de skal forsøke seg den veien Val har gått?
Utover det, som når jeg ser på det nå ble ganske så langt, så har jeg lite å si, føler jeg. Det var et jævla bra anlegg, rett og slett, og sannsynligvis mer i RoDa si gate enn i mi gate (som han også skriver selv). Det var lærerikt å få hørt det og å få en ide om hva du kan forvente med denne typen anlegg drattt ut til en av sine ekstreme ytterender.
Det var veldig spennende og morsomt å få noen timer foran anlegget til Valentino og det var kjempehyggelig å ikke minst møte mannen-bak-nicket. Jeg syns det er en av de virkelig fine tingene med denne hobbyen - det å møte flotte mennesker, høre på god musikk og gode anlegg og dermed danne seg egne preferanser og mål om hvor man selv vil videre.
Når det gjelder Tchaikovsky: den Muti-innspillinga av hans 5. var, det lille jeg hørte, ikke all verden. Kjøp Mravinsky sin, du.
