Da er de første inntrykk av mitt nye drivverk fordøyd og klar for videreformidling for de som måtte være intersserte:
LP2.0 drivverket sammenlignes med min trofaste Oracle Alexandria mkII som har blitt oppgradert med nytt subchassis tilsvarende Oracle Delphi mkV og nye fjærer/slitasjedeler I opphenget. Arm og Pick up har fulgt med over på nytt drivverk, og er Fidelity Research fr64fx med Cardas incognito internkabling, samt Lyra Dorian pick up.
Det første som slo meg når jeg satte på føste plate med nytt drivverk (Terje Rypdal Chaser) var hvor mye ryddigere musikken presenteres. Mye mindre overflatestøy? Hva nå det kan skyldes, og et mye større lydbilde i både bredde og dybde. Cymbaler presenteres superoppløst, mykt og behagelig. Lettflytende faller meg inn som en god beskrivelse på hvordan de øvre frekvensområder oppleves. Stemmer og instrumenter i mellomtoneområdet oppleves mer realistiske. Damestemmer som f.eks Jennifer Warnes på innspillingen Famous Blue Raincoat virker mindre stresset og plasseres mer korrekt i lydbildet. Gitarer står frem med mer kropp, også mer rocka gitarer med fuzz. Gitar er det instrumentet jeg vel har best preferanser med, som ivrig hobbygitarist i diverse lokale band i snart 20 år. Disse gjengis med en troverdighet som jeg synes er bra, og de ligger naturlig i lydbildet. Noen ganger opplever jeg at fuzz gitarer kan ødelegge hele lydbildet, det blir bare fuzzgitarer og lite plass til resten av instrumentene. Dette opplever jeg ikke med Opera 2.0 drivverket.
Det som oppleves som et ankepunkt så langt, er bassgjengivelsen. Bassgjengivelsen er så annerledes enn det jeg er vant med, at jeg tror jeg må leve med den en stund for å avgjøre helt hva jeg synes om den. Det virker som om fokuset i bassen er flyttet lengre ned i frekvens enn med mitt gamle drivverk. Slik at den dypeste bassen identifiseres bedre. Allikevel sitter jeg og savner litt mer slam. Nå kan dette skyldes flere variabler. Jeg har ikke noen puck/clamp på spilleren ennå. Opera sin puck ettersendes av selger på mandag. Denne tror jeg vel egentlig ikke kan gjøre hele utslaget. Mer sannsynlig er nok en VTA justering som må til. Mener at vi løftet armen litt i bakkant slik at pick upen heller litt forover, noe som jo kan gi en lysere klangsignatur. En rask sjekk og justering til bortimot nøytral VTA gir meg det løftet i bunnoktavene som jeg ønsket. Nå er slammet på plass igjen 
Det kan også være at jeg bør justere belastningen på pickup i riaa. Jeg kjører med 100ohms belastning, og dette kan nok være i laveste laget. Har noen erfaringer med forskjellig belastning på Lyra pick uper tar jeg gjerne i mot tips!
Dette er de første inntrykkene jeg har fått gjort, etter å ha hørt på noen få plater; Sidsel Endresen/Jonas Fjeld - Etterlatte sanger, Jennifer Warnes Famous blue raincoat, Pink Floyd the wall og Patricia Barber A fortnight in france, King Crimson Dicipline
Skal rapportere videre når jeg får eksperimentert litt mer med oppsettet mitt! Så langt er jeg meget godt fornøyd med en lydsignatur som kan oppsummeres som varm, oppløst og delikat.
LP2.0 drivverket sammenlignes med min trofaste Oracle Alexandria mkII som har blitt oppgradert med nytt subchassis tilsvarende Oracle Delphi mkV og nye fjærer/slitasjedeler I opphenget. Arm og Pick up har fulgt med over på nytt drivverk, og er Fidelity Research fr64fx med Cardas incognito internkabling, samt Lyra Dorian pick up.
Det første som slo meg når jeg satte på føste plate med nytt drivverk (Terje Rypdal Chaser) var hvor mye ryddigere musikken presenteres. Mye mindre overflatestøy? Hva nå det kan skyldes, og et mye større lydbilde i både bredde og dybde. Cymbaler presenteres superoppløst, mykt og behagelig. Lettflytende faller meg inn som en god beskrivelse på hvordan de øvre frekvensområder oppleves. Stemmer og instrumenter i mellomtoneområdet oppleves mer realistiske. Damestemmer som f.eks Jennifer Warnes på innspillingen Famous Blue Raincoat virker mindre stresset og plasseres mer korrekt i lydbildet. Gitarer står frem med mer kropp, også mer rocka gitarer med fuzz. Gitar er det instrumentet jeg vel har best preferanser med, som ivrig hobbygitarist i diverse lokale band i snart 20 år. Disse gjengis med en troverdighet som jeg synes er bra, og de ligger naturlig i lydbildet. Noen ganger opplever jeg at fuzz gitarer kan ødelegge hele lydbildet, det blir bare fuzzgitarer og lite plass til resten av instrumentene. Dette opplever jeg ikke med Opera 2.0 drivverket.
Det som oppleves som et ankepunkt så langt, er bassgjengivelsen. Bassgjengivelsen er så annerledes enn det jeg er vant med, at jeg tror jeg må leve med den en stund for å avgjøre helt hva jeg synes om den. Det virker som om fokuset i bassen er flyttet lengre ned i frekvens enn med mitt gamle drivverk. Slik at den dypeste bassen identifiseres bedre. Allikevel sitter jeg og savner litt mer slam. Nå kan dette skyldes flere variabler. Jeg har ikke noen puck/clamp på spilleren ennå. Opera sin puck ettersendes av selger på mandag. Denne tror jeg vel egentlig ikke kan gjøre hele utslaget. Mer sannsynlig er nok en VTA justering som må til. Mener at vi løftet armen litt i bakkant slik at pick upen heller litt forover, noe som jo kan gi en lysere klangsignatur. En rask sjekk og justering til bortimot nøytral VTA gir meg det løftet i bunnoktavene som jeg ønsket. Nå er slammet på plass igjen 
Det kan også være at jeg bør justere belastningen på pickup i riaa. Jeg kjører med 100ohms belastning, og dette kan nok være i laveste laget. Har noen erfaringer med forskjellig belastning på Lyra pick uper tar jeg gjerne i mot tips!
Dette er de første inntrykkene jeg har fått gjort, etter å ha hørt på noen få plater; Sidsel Endresen/Jonas Fjeld - Etterlatte sanger, Jennifer Warnes Famous blue raincoat, Pink Floyd the wall og Patricia Barber A fortnight in france, King Crimson Dicipline
Skal rapportere videre når jeg får eksperimentert litt mer med oppsettet mitt! Så langt er jeg meget godt fornøyd med en lydsignatur som kan oppsummeres som varm, oppløst og delikat.
