Det anslås 5.000-7.000 hjemløse i Oslo (kilde: Boligaksjonen) og 2.000 i Bergen (kilde: Leieboerforeningen). Et svært forsiktig anslag er ti tusen på landsbasis, eller ca 0.25% av landets befolkning. I USA er anslaget ca 850.000 hjemløse (kilde: Department of Housing and Urban Development) eller ca 0.28% av landets befolkning. Personlige konkurser er en
mer kompleks sammenligning på grunn av lovmessige såvel som demografiske forhold. Og demografiske forhold gjør uansett sammenligninger relativt meningsløse all den tid USA er et særdeles heterogent samfunn med 300 millioner innbyggere og Norge er et særdeles homogent og konformt samfunn med fire og en halv millioner mennesker og et massivt reservoir av olje og gass.
Det gir mer mening å sammenligne USA og EU, og ta slår de færreste statistikker ut i Europas favør. Om man begrenser seg til EU12 ser det ikke så ille ut, men om man tar med EU25 - som inkluderer en haug land som ble fullstendig rasert av sosialisme i praksis fra 1917-1990 - så blir tallene atskillig mindre flatterende.
Et annet moment som er mer relevant også hva angår Norge er at antallet hjemløse og konkurser øker samtidig som statens størrelse og dens intervensjonisme i økonomiske forhold også øker. Den nominelle velstanden har økt, hvilket jeg som sagt før tilskriver teknologisk utvikling
på tross av - og aldeles ikke på grunn av - statlig og politisk innblanding, men antall fattige øker også, i takt med den statlige omfordelingen. Det var ingen uteliggere i gatene for hundre år siden og da var staten langt mer laissez-faire enn den er nå. "Markedet" har eksistert siden mennesker i steinalderen fant ut at de kunne bytte bort ting de ikke trengte mot ting de trengte. "Staten" slik vi kjenner den har bare eksistert siden Freden i Vestfalen og den vokser og vokser uten å gjøre ting bedre. For hundre år siden var normen at statlige utgifter var 10-20% av BNP, nå er normen at statlige utgifter er 30-40% av et langt større BNP. Allikevel, tross denne enorme økningen i statlig innblanding og intervensjonisme, så får man ikke mer likhet. Nå skal det sies at eneste måte å oppnå "likhet" på trolig er Pol-Pot-metoden hvor man summarisk tar av dage alle som besitter andre menneskelige ressurser enn doserne på rismarkene, men "velferdsstatene" har iallefall ikke hjulpet fattige i et historisk perspektiv.