Takk SannaX
Ja det føles viktig for meg å bidra til å få stablet Konemor på bena igjen, nennsomt.
Hun deler helt hudløst med oss hvordan hun har det, og da skal hun i min bok møtes på like fot rett fra hjertet.
Så ja, jeg bryr meg om henne som medmennneske, fordi det føles så uendelig meningsløst og jævelig ut at de to skulle miste hverandre.
Livet er som vi vet en blanding av pur lykke og brutale påkjenninger med alt i mellom.
Skal spare oss for å ramse opp alle flosklene om livets urettferdighet.
De kjenner vi jo til alle sammen som er i denne tråden, være seg lesere eller bidragsytere.
Konemor, jeg fryktet litt ditt svar mtp alle de de daglige fordringene, og ting som står på vent og bør gjøres før det blir kostbart.
Det er ikke lett å sitte stille med en slik uendelighet av gøremål, når man ikke har omgivelsene å trekke på i tilstrekkelig grad.
Det bekymrer meg.
Men det er uansett bra at du lar noe flyte, og litt må du ha å drive med for ikke og klatre på veggen av fortvilelse.
Men ikke for mye nå når kroppen rent fysisk tar ut sorgen i mange vondter og sykdom. Det går ikke kjære deg for regninga blir mye større i andre enden. Det vet du fra tidligere erfaringer i livet.
Takk for din tiltro til meg Konemor
Ja, DU er viktig, og det føles bra å få deg til å føle deg viktig og sett, fordi det er viktig at du orker å reise deg opp i det store ansvaret du har påtatt deg. MEN fremfor alt er det viktig at DU ser håp, muligheter og glimt av lys i tilværelsen nå som ting er mørke. Ser du ikke det eller tilføres ørlite energi, så får det konsekvenser for alle rundt deg. Derfor bryr jeg meg om deg. Men det å bry seg om deg hjelper også meg, gir perspektiv og nye måter å se min egen tilværelse på Konemor. Ja, jeg kjenner igjen deler av sorgbildet ditt, men er ikke nærheten av å ha samme trykk og ansvar i ettertid. Trykket av sorgen var reelt nok, men jeg har ikke barn som krever meg hver dag ut over at jeg kan velge meg inn og ut selv med min elskede søster og svogers søte små. Våre barn er "store", og har tatt til vingene selv, og jeg råder grunnen alene. Sånn sett er det ikke noe mer synd på meg enn andre mennesker, dog har vi alle våre demoner. Vi har nok felles kjente blandt rør og horngutta Konemor, og jeg bor ikke på andre siden av jordkloden. Så det er ikke umulig at jeg plutselig dukker opp med en lang bamseklem til deg. God bedring, god skriving og kos deg med musikk, bær og sushi i bunkersen når du kan