Nei, boka er kort og godt en instruksjonsbok i ninjateknikk skrevet på en slik måte at det er meningen at den skal kunne misforståes til å være en original dokumentasjon skrevet med påvirkning fra Arne Treholt og at Treholt skal ha drevet en slags ninjaopplæring i forsvaret på 70-tallet. Boka har egentlig null og niks med Treholt å gjøre, men forfatteren har åpenbart benyttet seg av hemmeligholdet rundt Treholt og det faktum at han fremstår som en noe mytisk person. Boka er ment som en gedigen spøk, helt enkelt, og det politiske innholdet er nok mer rettet mot samfunnet enn mot Treholt som person.
Jeg er en stor fan av Gillou. Han er jo kjent som forfatter av Arn-triologien (+1), bøkene om Hammilton, Ondskapen, Heksenes forsvarer og selvsagt bøkene om Eva Jønsson/Tangui. Samtlige bøker tar for seg ulike politiske debatter, og den kalde krigen, samt den antatte trusselen fra både fra muslimer, russere, og ikke minst våre offentlige regjeringers, Israels og USAs roller som "verdens rettferd" blir selvsagt stilt spørsmål ved... "the usual stuff". (Han var jo også kjent for å avsløre IB-affæren og satt også inne for forhold som ble antatt å være trussel mot nasjonens interesse)
Poenget er at Gillou, utover å nevne en del statsministere osv ved navn, samt at han identifiserer seg ganske tydelig med Erik fra Ondskapen, som åpenbart er Erik Ponti fra Hammilton og Eva Jønsson Tangui, så er resten fiksjon basert på en del historiske fakta. Han tar et oppgjør med samfunnets syn, det offentliges fremstilling, sanksjonerte lekkasjer, propaganda for å rettferdiggjøre et ønsket offisielt syn på en gitt konflikt (enten den eksisterer eller ikke) osv, og han gjør altså dette UTEN å i særlig grad henge ut eller heltefremstille personer fra virkeligheten.
Jeg føler det er visse fellestrekk mellom Treholt og Guillou, selv om sistnevnte i større grad fremstår som en helt mens Treholt slik vi har fått saken fremstilt opp gjennom årene fremstår mer som et litt klønete offer. Samfunnets oppfatning har blitt styrt og blir det sikkert fortsatt, det må være hevet over en hver tvil at hvordan de to sakene ble behandlet ikke bare var et spørsmål om tolkning av lover men også et spill som var av stor betydning for hvordan den norske og den svenske regjeringen ville at samfunnet skulle oppfatte det politiske klimaet i verden på den tiden.
Slik jeg har forstått det er det ikke noe spørsmål om hvorvidt Treholt hadde brutt loven. Derimot er det et spørsmål om hvorvidt han burde vært dømt som spion eller for brudd på taushetsplikten. Ingen av dokumentene eller bevisene som fremkom i saken tydet på at Treholt noen sinne utleverte dokumenter av betydning for rikets sikkerhet. Denne problemstillingen er i såfall hva filmen og/eller boken kunne tatt opp.
Så vidt jeg har forstått gjør filmen 2 ting:
1: Den lar hele spørsmålet om lovbruddene ligge.
2: Den tar et visst oppgjør med samfunnets hysteri rundt den kalde krigen.
Ergo føler jeg at filmen er fiksjon og på den måten tar opp samfunnsspørsmål på samme måte som Guillou sine bøker. Derimot har den utvilsomt et voldsomt humoristisk innhold som man ikke finner i samme grad i Guillou sine bøker, men på spørsmålet om hvorvidt filmen er en "frikjennelse" av Treholt er jeg rimelig sikker på at det på ingen måte er tilfellet.
Noen finner kanskje relevansen til Guillou litt tynn, men det er spesielt ett utsagn (utenfor litteraturen) fra Guillou som jeg synes er betegnende for det som jeg oppfatter som tankemåten bak å lage en slik film, nemlig dette:
(fritt sitert)
"Jeg spurte den tidligere sjefen for den svenske etterretningstjenesten om det ville være mulig å slippe unna med et helt vanlig drap utenfor tjeneste, og hva som i såfall ville kreves for at noe slikt kunne finne sted. Han svarte at vedkommende måtte hatt en avgjørende nøkkelrolle i jakten på russiske ubåter på svensk territorium."
Ideen er altså et fiktivt plot som allikevel har til hensikt å sette søkelys på samfunnets til tider forskrudde og propagandastyrte oppfatning.
Huff, dette ble langt, og det kan være jeg tar grundig feil når det gjelder filmen. Det ville forresten overraske meg om ikke Thomas Malling er inspirert av Hammilton
