Dazed
Æresmedlem
Jeg lurer på om noen kan hjelpe meg å greie ut om dette.
Det høres på en måte logisk ut at når elektronene som vandrer gjennom en kabel må hoppe fra krystall til krystall veldig mange steder i en leder, kan dette skape "støy" i form av kapasitans og induktans, og sannsynligvis øke resistansen også? Derav vil det følge at lange krystaller, høyere pakningsgrad (?) og mindre urenheter mellom krystallene er en fordel i elektriske ledere.
Det samme argumentet brukes ofte om når elektroner hopper mellom lederne i en flerleder-kabel, og at det derfor må være bedre med solidcore-ledere. (Men skjer egentlig dette? Går ikke elektronet bare minste motstands vei, som da følgelig er videre langs sin egen leder?)
Det jeg lurer på, er om det egentlig betyr noe i praksis. Er det ikke uansett sånn at når du "dytter inn" x antall elektroner i den ene enden av kabelen, "ramler det ut" det samme antall elektroner i den andre enden? Hva er det ved kornstrukturen som kan endre på dette?
Gitt at forurensing og mange korngrenser i en leder øker resistansen; er dette noe problem i seg selv, annet enn at det krever litt mer effekt av forsterkeren? Ville tro at resistansen i 3 meter høyttalerkabel var så lav at dette uansett burde bli neglisjerbart?
Jeg forstår ikke hvordan det foregår, men jeg har hørt at flere korngrenser i lederen gir økt kapasitans, slik at de to lederne i en kabel vil fungere som en kondensator i parallell med høyttaleren, og i teorien kan skape et lavpassfilter som kan dempe signalet over en viss frekvens. ...Men burde ikke denne "delefrekvensen" havne godt over det hørbare området?
Kapasitans kan vel få enkelte forsterkere til å oscillere/("kortslutte"?), og det vil jo i beste fall lage støy, men er ikke det i så fall bare å holde en kabels elektriske verdier innenfor visse "grenseverdier" for å unngå dette? ...Og kan i noe tilfelle selve kornstrukturen i ledermaterialet påvirke dette så mye?
Samme sak med induktans, egentlig. For mye kan vel gi kabelen en slags filteregenskaper, men er det egentlig teoretisk mulig å få det inn i det hørbare området bare pga. kornstruktur?
Uansett hva som skjer, så vil vel det å dytte x antall elektroner inn i den ene enden av lederen medføre at det kommer ut samme antall elektroner i den andre enden, og da har vel kabelen gjort jobben sin?
Spiller da "støyen" skapt av "suboptimal" kornstruktur noen ikke-neglisjerbar rolle?
Kom igjen: Belær meg!
Det høres på en måte logisk ut at når elektronene som vandrer gjennom en kabel må hoppe fra krystall til krystall veldig mange steder i en leder, kan dette skape "støy" i form av kapasitans og induktans, og sannsynligvis øke resistansen også? Derav vil det følge at lange krystaller, høyere pakningsgrad (?) og mindre urenheter mellom krystallene er en fordel i elektriske ledere.
Det samme argumentet brukes ofte om når elektroner hopper mellom lederne i en flerleder-kabel, og at det derfor må være bedre med solidcore-ledere. (Men skjer egentlig dette? Går ikke elektronet bare minste motstands vei, som da følgelig er videre langs sin egen leder?)
Det jeg lurer på, er om det egentlig betyr noe i praksis. Er det ikke uansett sånn at når du "dytter inn" x antall elektroner i den ene enden av kabelen, "ramler det ut" det samme antall elektroner i den andre enden? Hva er det ved kornstrukturen som kan endre på dette?
Gitt at forurensing og mange korngrenser i en leder øker resistansen; er dette noe problem i seg selv, annet enn at det krever litt mer effekt av forsterkeren? Ville tro at resistansen i 3 meter høyttalerkabel var så lav at dette uansett burde bli neglisjerbart?
Jeg forstår ikke hvordan det foregår, men jeg har hørt at flere korngrenser i lederen gir økt kapasitans, slik at de to lederne i en kabel vil fungere som en kondensator i parallell med høyttaleren, og i teorien kan skape et lavpassfilter som kan dempe signalet over en viss frekvens. ...Men burde ikke denne "delefrekvensen" havne godt over det hørbare området?
Kapasitans kan vel få enkelte forsterkere til å oscillere/("kortslutte"?), og det vil jo i beste fall lage støy, men er ikke det i så fall bare å holde en kabels elektriske verdier innenfor visse "grenseverdier" for å unngå dette? ...Og kan i noe tilfelle selve kornstrukturen i ledermaterialet påvirke dette så mye?
Samme sak med induktans, egentlig. For mye kan vel gi kabelen en slags filteregenskaper, men er det egentlig teoretisk mulig å få det inn i det hørbare området bare pga. kornstruktur?
Uansett hva som skjer, så vil vel det å dytte x antall elektroner inn i den ene enden av lederen medføre at det kommer ut samme antall elektroner i den andre enden, og da har vel kabelen gjort jobben sin?
Spiller da "støyen" skapt av "suboptimal" kornstruktur noen ikke-neglisjerbar rolle?
Kom igjen: Belær meg!