- Ble medlem
- 28.11.2002
- Innlegg
- 5.636
- Antall liker
- 394
Er det vår skyld at situasjonen er som den er, eller inngår svingningene i klimaet i en naturlig syklus. Fant denne artikkelen her om dagen og synes dette bør komme frem i lyset
Blir vi lurt opp i stry til å betale kvoter og miljøavgifter på ditt og datt, uten at dette har noe som helst hold i sannheten?
Blir vi lurt opp i stry til å betale kvoter og miljøavgifter på ditt og datt, uten at dette har noe som helst hold i sannheten?
Meteorologisk institutt og Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) skrev:Væråret 2003 - mot normalt?
09.jan 2004 07:00
Av: Atle Nesje, Professor
Hva husker du best fra væråret 2003? Professor Atle Nesje gir et overblikk over fjoråret i inn og utland, og tar deg med på en vandring i værhistorien.
Det sies at vi nordmenn er så opptatt av været. Det er kanskje fordi vi har så mye av det og at mange er avhengige av det. Hva husker vi så best fra væråret 2003? Var det den kalde januarmåneden, drømmepåsken, den kjølige forsommeren, rekordvarmen i juli, den store nedbøren i september, eller uværet i begynnelsen av desember?
Januar var preget av kulde og mye snø på Østlandet og streng kulde i Finnmark. Februar derimot, var mild nordpå, med temperaturer godt over normalen. Mjøsa var fullstendig isdekket vinteren 2003, for første gang siden OL-vinteren 1994.
I mars ble det ett døgn ikke målt nedbør på en eneste av landets nedbørsstasjoner. Den nedbørsfattige våren førte til mange skogbranner. Påsken hadde det beste været på mange år. I juli ble det målt tropenatt (>20 grader som minimumstemperatur) på flere av landets målestasjoner. I Bergen ble det satt temperaturrekord i juli med 31 grader. I august var det flom i Sør-Trøndelag, med store flomskader flere steder. Tettstedet Oppdal var hardt rammet.
På Nordvestlandet opplevde man fønvind i november og Tafjord satte ny novemberrekord med 21,8 grader. I begynnelsen av desember 2003 var det kraftig vind over mesteparten av landet. De tre stormene Clara, Dyre og Edda fikk store konsekvenser.
I Nordland gikk en passasjerbåt på grunn og flere kjøretøyer blåste av veien. På Østlandet var over 50 000 husstander uten strøm. Hurtigruteskipet Midnatsol var nær ved å gå på grunn ved Stad under en maskinstans, og en ekspressbåt blåste inn i kaien under et anløp i Sogn og Fjordane. Samme dag lå danskebåten MS Fjord Norway værfast i Hanstholm i Danmark og hurtigruteskipet Trollfjord ble holdt tilbake i Molde på grunn av storm med 18 meter høye bølger.
Atle Nesje.
Tett snødrev og kraftig vind førte til forsinkelser i flytrafikken og noen flyplasser var periodevis stengt. Det var også kraftig uvær i fjellet, noe som førte til stengte fjelloverganger og kolonnekjøring. Like før jul i 2003 gikk et kraftig uvær med snøfall og kraftig vind over Sørlandet, Skagerrak og Nord-Tyskland. Natt til første juledag ble sørgående hurtigruteskip utsatt for kraftig uvær utenfor kysten av Nord-Trøndelag. Den kraftige vinden og skingringen førte til omfattende skader på inventaret i skipet og flere av passasjerene fikk kutt- og slagskader.
Været i Norge
Siden Det norske meteorologiske institutt ble opprettet 1. desember 1866 har det blitt innsamlet systematiske værdata fra landet vårt. De første værstasjonene ble imidlertid satt opp i 1861, seks år før instituttet ble opprettet. Da hadde det allerede vært målt nedbør på Blindern siden 1837.
Det finnes instrumentelle måleserier i Norge lenger tilbake i tid, for eksempel fra Trondheim og Bergen, men disse er ikke helt å stole på. I dag er det noen hundre vær- og nedbørsstasjoner i drift i Norge.
Vårt langstrakte land er kjent for å ha mye vær. Den høyeste temperaturen som er målt i Norge er 35,6 grader (20. juni 1970 i Nesbyen i Buskerud), mens den laveste lufttemperaturen som er målt er 51,4 grader (1. januar 1886 i Karasjok i Finnmark). Den største døgnnedbøren som er målt (229,6 mm) var i Indre Matre i Hordaland den 26. november 1940.
Det er ofte av interesse å kjenne til de mest ekstreme værhendelsene, men det kan være like interessant å vite hvordan det vanlige været er. Her kommer normalene inn. De fleste har vel sett eller hørt opptak av Leif Justers berømte sketsj Moooot noormalt?! En normal er middelverdien av værsituasjonen for en 30-årsperiode.
For nedbør og temperatur er det beregnet midlere månedstemperatur for gitte 30-årsperioder. Disse tallene fungerer som en referanse i meteorologien og klimatologien fram til neste normalperiode. Den første normalperioden som er utregnet verdier for, gikk fra 1901-1930, den neste fra 1931 til 1960. Nå bruker vi normalperioden 1961-1990. Denne perioden brukes til sammenlikning av alle meteorologiske data.
En annen måte å beskrive klimaet på er såkalte returperioder, det vil si hvor ofte en kan forvente at en type vær forekommer. Returperioder vil variere fra sted til sted, og kan beskrive de lokale værforholdene. Et eksempel kan være hvor ofte en kan forvente at det kommer 50 mm nedbør i løpet av 24 timer. I Oslo og Trondheim kan en forvente slikt regnvær med sju års mellomrom, mens en kan forvente det minst en gang hvert år i Bergen!
Disse returperiodene er viktige i samfunnsplanleggingen. En kan foreksempel dimensjonere vann- og avløpssystemer ut fra den forventede maksimale døgnnedbøren i løpet av en 30-årsperiode.
Været i Norge i 2003
I 2003 ble en rekke værrekorder slettet over hele landet, og det var i enkelte perioder store variasjoner i temperatur og nedbør fra en måned til den neste. I 2003 var gjennomsnittstemperaturen for Norge sett under ett 1,3 grader over normalen og året var det sjette varmeste året siden Meteorologisk institutt begynte sine målinger i 1867. Det varmeste året i Norge siden målingene begynte var 1990 (1,7 grader over normalen).
De andre årene som var varmere enn 2003 var 1934, 2000, 1938 og 1989. Store deler av Nord-Norge, samt deler av Trøndelag fikk mer nedbør enn normalt. I resten av landet var nedbørmengdene nær, eller noe under, det normale. Den høyeste maksimumstemperaturen som ble målt i 2003 var i Nesbyen med 33,1 grader den 10. august, mens den laveste minimumstemperaturen ble målt i Karasjok med 42,5 grader den 1. februar. Den største døgnnedbøren ble målt i Mandal med 107,8 mm den 6. mars.
Tar vi for oss 2003 måned for måned, er det verdt å nevne at januar var kald, spesielt i Nord-Norge, mens februar var preget av mildvær i Nord-Norge, og tørt vær i sør. Mars var imidlertid preget av rekordnedbør både i Sør- og Nord-Norge. I april var det svært lite nedbør på Vestlandet (25-50 prosent av normalen) og påskeværet var strålende i Sør-Norge. I mai var det rekordstore nedbørsmengder i Sør-Norge, og store områder fikk to-tre ganger mer nedbør enn det normale for denne måneden.
Juni var varmere enn normalt i store deler av landet, men det ble målt uvanlig stor døgnnedbør i Østfold. Gjennomsnittstemperaturen for Norge i juli var 3,1 grader over normalen, og er dermed den varmeste juli som er registrert siden målingene startet. August var varmere enn normalt i hele landet, spesielt langs kysten og det ble målt uvanlig høye temperaturer i sjøen langs kysten. Det ble imidlertid målt rekordstor måneds- og døgnnedbør i deler av Sør-Norge.
September var én-to grader varmere enn normalen, mens den for Nord-Norge var nær normalen. Oktober var kaldere enn normalt over store deler av landet, i deler av Sør-Norge tre-fire grader under normalen. Det var dessuten betydelig mindre nedbør enn normalt i Sør-Norge.
På deler av Østlandet var månedsnedbøren 20-30 prosent av normalen mens den på Vestlandet var 50-60 prosent. November var varmere enn normalt i hele landet. Kraftig sørøstlig vind i Sør-Norge førte til føn-effekt på Sunnmøre. I Tafjord ble det målt 21,8 grader den 6. november, som er den høyeste novembertemperatur som noen gang er målt i Norge. 34 andre værstasjoner satte også ny temperaturrekord for november.
I deler av Trøndelag og Møre og Romsdal var månedsnedbøren bare 10-20 prosent av det normale og er blant de to-tre tørreste novembermånedene som er målt i disse områdene. Desember var både mild, våt og stormfull. I Sør-Norge var det tre-fem grader varmere enn normalen, og i enkelte områder på Østlandet var desember blant de ti varmeste som noengang er målt.
Det kom mer nedbør enn normalt over hele landet. Det var kraftig nedbør på Nordvestlandet 17. - 19. desember, noe som førte til flom flere steder. På Eide på Nordmøre ble det for eksempel målt 245,3 mm i løpet av perioden 17. - 19. desember. Dette er den nest største tredøgnsummen som er målt her siden 1957.
Måneden var også preget av flere stormer. To stasjoner (Kråkenes i Sogn og Fjordane og Sklinna fyr i Nord-Trøndelag) målte orkan 4. og 5. desember. Svært spesielt var det at mange steder kom vinden fra nord. Utenfor sørlige del av Nordland forekommer orkan fra nordlig sektor i gjennomsnitt en gang hvert 20. til 30. år.
Været rundt om i verden i 2003
Globalt sett ble 2003 det tredje varmeste året siden pålitelige målinger startet på 1860-tallet. Beregninger viser at året ble rundt 0,45 °C over gjennomsnittet for normalperioden 1961-1990. Bare 1998 (0,55 °C over normalen) og 2002 (0,48 °C over normalen) har vært varmere.
Store deler av Europa opplevde rekordvarme sommeren 2003, med månedstemperaturer omkring fem °C over det normale, og med maksimumstemperaturer over 40 °C enkelte steder. I august nådde Storbritannia for første gang i historien den magiske grensa på 100 F, det vil si 37,8 °C.
Det tørre og varme været ga opphav til flere kraftige skogbranner. I Alpene sank tykkelsen på isbreene med gjennomsnittlig tre meter, nesten dobbelt så mye som i det tidligere rekordåret 1998. Det er estimert at mer enn 20 000 dødsfall i Europa hadde sammenheng med den uvanlige varmen. Også andre områder på den nordlige halvkule, som for eksempel Canada, USA, og deler av Kina og Russland, hadde høyere temperaturer enn normalt. På den andre siden var det uvanlig kjølig og fuktig vær i juli og august i de nordlige områdene av Kina.
Vinteren på den nordlige halvkule var kald i Russland, Mellom- og Øst-Europa. I Asia opplevde Mongolia en kombinasjon av tørr sommer og kald vinter for tredje året på rad, med fatale følger for dyreholdet. I Afghanistan kunne man endelig glede seg over nedbør som fylte vannreservoarene, etter å ha hatt tørke i fire år på rad.
El Niño viste seg fra en gjennomsnittlig side i år, men ga likevel tørrere forhold enn normalt både i Australia og de sørlige områdene i Afrika. Australia ble, i likhet med Europa, hjemsøkt av skogbranner, de mest seiglivede av dem holdt stand i nærmere to måneder. California fikk de verste skogbrannene noensinne i oktober.
I Afrika hadde man tørke i de sørlige og nordøstlige områdene av kontinentet. Da det først falt nedbør i sørøst, kom mye av dette i forbindelse med tropisk uvær som førte til flommer. Vest-Afrika fikk mer nedbør enn normalt, og avlingen ble derfor bedre enn på flere år. Monsunen i Asia ga regn og flom i Pakistan, nordlige India, Nepal og Bangladesh. Elva Ganges nådde sitt høyeste nivå siden 1975. I Kina ga også kraftig monsunregn flom i Den gule elv.
I Brasil førte store nedbørmengder i januar til flom og jordskred i Rio de Janeiro-området. I de østlige delene av USA fikk man store snømengder i februar, og det ble satt mange nye rekorder for ett døgns snøfall. Utbredelsen av snødekte områder på den nordlige halvkule var den nest største noen gang.
I Atlanteren kunne man registrere 16 navngitte stormer. Dette er godt over gjennomsnittet for perioden 1944-1996 på snaut ti, men likevel ganske likt med antall orkaner man har pleid å ha hvert år siden midten av 1990-tallet. Sju av stormene utviklet seg til orkaner, hvorav tre var spesielt kraftige. Isabel traff North Carolina som et av de sterkeste uværene noen sinne, Juan rammet Nova Scotia på østkysten av Canada som den kraftigste orkanen i moderne tid, og Fabian fôr over Bermuda som den mest ødeleggende orkanen på 75 år.
I de andre verdenshavene var også antall tropiske uvær nær, eller over, det normale.
Vær og klima før i tiden
Hvordan var været før i tiden? Det er ikke ofte manns minne strekker til, og hos de fleste er manns minne bare noen få år når det gjelder å huske hvordan været var.
Folk i Sør-Norge har imidlertid hørt foreldre- og besteforeldre-generasjonen snakke om de kalde somrene på begynnelsen av 1920-tallet, de varme somrene på 1930- og 40-tallet, de kalde somrene på 1960-tallet, kalde vintrer på begynnelsen av 1940-tallet, på 1960-tallet og slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet.
Før de systematiske meteorologiske målingene startet på midten av 1800-tallet finnes det historiske dokumenter og nedtegnelser, for eksempel gårdsdagbøker, som forteller om hvordan været var. Når det gjelder varme somre fra 1700-tallet og fram til i dag, peker både 2002 og 2003 seg ut sammen med 1933, 1947 og 1997.
Av kalde somre er 1802, 1836, 1839, 1921, 1923 og 1928 verdt å merke seg. På Vestlandet var det spesielt kalde vintrer i 1870/71, 1878/79, 1880/81, 1941/42 og 1978/79.
Historiske kilder antyder et gunstig klima et par hundre år etter år 1000. Da Håkon Håkonsson ble konge i Norge i 1217 ble frukten moden to ganger i året og trekkfuglene fikk fram to kull. På 1300-tallet ble imidlertid været mer variabelt og fra 1300 og utover var det perioder med dårlig vær. Perioder med mye nedbør forårsaket leirskred i Trøndelag og 500 mennesker omkom i disse leirskredene.
Nord-Europa opplevde en klimaforverring. 1440 ble rapportert som et kaldt år i Vest-Norge. På begynnelsen av 1500-tallet steg imidlertid temperaturene, men mot slutten av hundreåret var det lave temperaturer, noe som førte til uår (avlingene feilet) over Nord-Europa. I Vest-Norge ble det rapportert om sammenhengende regn i hele 23 uker i 1566.
I 1600 var Østersjøen fullstendig isdekket, mens årene 1602/03 var harde i Vest-Norge. Markene var snødekte fra 14. september og resten av vinteren. Avlingene var ikke høstet da snøen kom, og denne vinteren døde mange mennesker og husdyr på grunn av sult.
Sent i juli 1603 snødde det så mye i Gudbrandsdalen at snøen nådde folk til midjen. I august det året kunne de kjøre hjem lav, som de hadde samlet i skogen til å ha under husdyrene, på islagte innsjøer. På 1600-tallet og utover ble været variabelt, med lave temperaturer, avlingssvikt og mange ulykker forårsaket av skred og kraftig vind.
På begynnelsen av 1600-tallet var det mange stormer. I 1625 omkom 210 mennesker på havet. I Midt-Norge var årene 1625-32 karakterisert av mye regn og flommer i sommerhalvåret. Vintrene var snørike og breene begynte å nærme seg dyrket mark. I 1679 ble 139 mennesker drept i snøskred på Møre bare på en natt. Det ble rapportert at året etter ville ikke gresset gro. 1695 var preget av kaldt vær og de norske fiskeriene var dårlige på grunn av lite fisk.
Dagbøker fra Møre indikerer at 1741-44 var dårlige år med avlingssvikt (vesentlig korn) og kraftig vind førte til mange forlis tidlig på 1700-tallet. Fra Trøndelag ble det for årene 1670-1707 rapportert om værforhold i relasjon til korndyrking:
År med dårlige avlinger var 1673 (haglstorm), 1674 (regn og kjølig vær), 1675 (flom), 1684 (haglstorm), 1685 (kjølig vær), 1687 (tidlig frost), 1691 (sterk og vedvarende hete), 1695 (frost 20. august), 1695 (kjølig vær), 1701 (mye og vedvarende regn), 1702 (mye regn), 1703 (sterk varme, mye storm), 1704 (regn og kjølig vær) og 1706 (snø i mars, regn og kjølig vær, tåke og mye vind om høsten).
I 1741-42 er det beregnet at det var et fødselsunderskudd på noe over 31 400 personer. I desember 1743 var det kraftig uvær på Vestlandet som førte til alvorlige skader på omtrent 130 gårdsbruk fra Boknafjorden i sør til Sunnmøre i nord. Den 12. desember raste det ut isblokker fra Brenndalsbreen, en utløper på vestsiden av Jostedalsbreen, og drepte alle (de historiske dokumentene sier ikke hvor mange) bortsett fra en 12 år gammel gutt og en tjenestedreng på gården Tungøyane i Oldedalen. Gården gikk ut av matriklene (ble aldri gjenreist). Det står å lese: "Aar 1743 den 12te decbr. atter stor skade paa Tungøen ved udrasning af bræen, som bortrev husene med indbo, folk, kreaturer, stort og smaat. Kun en tjeneste-dreng og en 12 aars gammel gut samt to kyr reddedes. Aar 1744 var der skifte etter Gullak Tungøen og kone, og der fandtes kun de to reddede kyr, en fjærpude, to veste og en gammel sæk".
Mellom 1710 og 1735 rykket fronten til Nigardsbreen, en østlig utløper fra Jostedalsbreen, fram ca. 2 800 meter (et snitt på ca. 110 meter i året) og ødela mye av gårdene. Mathias Foss, som var prest i Jostedalen på den tid, skriver om utviklingen etter 1742:
...men fra bemeldte Tid til Aarsdagen derefter 1743 havde Iisbæen ei allene skudt seg fram de 100 Alne i Længden, foruden umaadelig i Breden, men endog borttaget Husene, omkastet dem, væltet dem for sig med en umaadelig Mængde af Jord, Gruus og store Stene fra Afgrunden og knuset dem i ganske smaa Stykker som endnu er tilsyne....
1765 var et annet dårlig år med orkaner og vårflommer. I mange lavlandsområder ble alle husene skadet og mange personer druknet (i ett område ble det meldt om 15 drepte). Under en orkan over kystområdene på Sunnmøre i 1779 ble mange hus skylt på havet og mange trær blåste overende.
Enda en orkan feide over kysten av Møre og Trøndelag i 1794. Den største flommen i Norge i historisk tid var den såkalte Stor-Ofsen i 1789. På 1800-tallet var det tre kalde perioder, 1806-13 (1812 det kaldeste), 1834-37 og 1860-tallet. Året 1868 var den store snøskredvinteren, med over 160 drepte på Vestlandet.
Noen svært høye temperaturer ble registrert i Sør-Norge tidlig på 1900-tallet og også somrene 1903, 1913-15, og flere somre på 1930- og 1940-tallet var varme. Somrene tidlig på 1920-tallet var imidlertid kjølige (1921 og 1923 de kaldeste), noe som førte til avlingssvikt.
Klimaendringene naturlige eller menneskeskapte?
Man trodde til inntil for noen få år siden at den omtrent 11 000 år lange perioden etter siste istid (kalles holosen) hadde vært relativt stabil klimatisk sett, uten noen særlig store variasjoner i verken temperatur eller nedbør. Forskningsresultater fremkommet de senere årene tyder imidlertid på at klimaet i holosen var mer ustabilt enn tidligere antatt. Når man diskuterer temperaturøkningen man har sett de siste tiårene globalt og regionalt, og eventuelt fremtidige klimaendringer som et resultat av økte utslipp av drivhusgasser, er det viktig å ha kjennskap til de naturlige klimasvingningene og hvilke klimapådriv som har virket bakover i tid.
Både temperatur- og nedbørsvariasjonene vi har opplevd i Norge så lenge det har vært instrumentelle målinger (fra rundt 1860), ligger godt innenfor de naturlige variasjonene vi har rekonstruert for perioden etter siste istid. Det er imidlertid viktig å huske at pådrivsfaktorene har variert gjennom perioden etter siste istid. For 11 000 år siden var for eksempel solinnstrålingen om sommeren omtrent åtte-ti prosent høyere enn i dag på våre breddegrader.
Menneskelige aktiviteter er i ferd å endre Jordas klima. FNs klimapanel (IPCC) konkluderte i sin siste rapport med at den globale temperaturøkningen de siste tiårene forsterker mistanken om at det kan ligge menneskeskapte klimaendringer oppå de naturlige klimavariasjonene. Disse effektene kommer i tillegg til de naturlige som har virket gjennom Jordas historie. Det er en økende vitenskapelig erkjennelse av at naturlige klimapådriv ikke kan forklare den raske økningen i den globale overflatetemperaturen observert gjennom siste del av det 20. århundre.
Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har slått fast at gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule har vært rekordhøy de siste 100 årene og at det pågår en global oppvarming. Menneskelig påvirkning på klimasystemet omfatter økende konsentrasjoner av atmosfæriske drivhusgasser (for eksempel karbondioksid, klorfluorkarboner og deres erstatningsforbindelser, metan, nitrogenoksider m fl.), luftforurensning, økende konsentrasjon av luftbårne partikler og endret bruk av landoverflaten (for eksempel avskoging).
Av spesiell bekymring er at de atmosfæriske nivåene av karbondioksid sannsynligvis øker raskere enn noen gang i Jordas historie, muligens unntatt etter spesielle geologiske hendelser. Den atmosfæriske karbondioksid-konsentrasjonen har økt siden midten av 1700-tallet gjennom brenning av fossilt brensel og endringer i bruken av våre landområder. Mer enn 80 prosent av denne økningen har skjedd etter 1900. Forskning viser at økte nivåer av karbondioksid vil forbli i atmosfæren i noen hundre til tusen år.
Det er overveiende sannsynlig at en økning av atmosfæriske konsentrasjoner av karbondioksid og andre drivhusgasser vil føre til at temperaturen nær jordoverflaten vil bli varmere.
Klimaet i fremtiden våtere, varmere, villere?
Klimasystemet er så komplekst at det er vanskelig å forutsi flere forhold når det gjelder menneskeskapte klimaendringer, nemlig hvor raskt de vil skje, hvor store de blir og hvor disse vil finne sted.
De fleste klimaforskerne er imidlertid enige om at de kontinentale områdene vil oppleve større oppvarming enn over havområdene og at det vil bli større oppvarming på høye enn på lave breddegrader. Sjøisutbredelsen i Arktis vil bli redusert, breer vil smelte tilbake og havvannet vil varmes opp. De to sistnevnte faktorene vil føre til høyere havnivå. Den hydrologiske syklusen vil dermed endres, noe som vil føre til endret vanntilførsel og den regionale fordelingen av flom og tørke.
Forståelsen av de grunnleggende prosesser som fører til globale og regionale klimaendringer har blitt vesentlig forbedret gjennom de siste årene. Dette omfatter bedre representasjon av karbon, vann og biokjemiske sykler i klimamodellene.
Modell-prediksjoner av fremtidig global temperaturendring varierer imidlertid noe fordi estimatene for befolkningsvekst, økonomisk aktivitet, utslippsrater for drivhusgasser, endringer i atmosfærisk innhold av partikulært materiale er usikre og at klimamodellene i seg selv er forskjellige.
I desember 2003 kom en uttalelse fra American Geophysical Union (AGU), som har 41 000 medlemmer, der de hevder at det ikke er noen terskelverdi for innholdet av atmosfæriske drivhusgasser som kan igangsette farlige antropogene vekselvirkninger med klimasystemet. Noen klimaeffekter har man imidlertid allerede sett og for økte konsentrasjoner vil man oppleve større virkninger. Den store og raske økningen av drivhusgasskonsentrasjonen, sammen med annen menneskelig påvirkning over de siste hundre år og de som er forventet i fremtiden, utgjør imidlertid en reell bekymring.
For å avgjøre hva som er naturlige og/eller menneskeskapte klimaendringer og for at beslutningstakere skal ha best mulig grunnlag for å treffe de beste beslutningene i klimaspørsmål, er det svært viktig å lage høyoppløselige og nøyaktige klimarekonstruksjoner, samt å kartlegge årsaker og prosesser bak de observerte/ rekonstruerte klimavariasjonene. Første ledd i dette er å få detaljert kjennskap til når og hvilke endringer som har foregått i vår nære og litt fjernere fortid. Siden kan disse dataene benyttes i klimamodeller for å se på regionale mønstre og pådrivsfaktorer.
Hvis karbondioksidkonsentrasjonen dobles innen slutten av det 21. århundre, hvor mye vil det da regne på Vestlandet? Hvor mange dager med snø får vi da for eksempel i Oslo, Bergen og Trondheim? Vil stormene bli sterkere og hyppigere? Klimaforskerne har ikke svar på alle spørsmålene, men foreløpige resultater tyder på at det blir mildere, våtere og økt hyppighet av ekstreme værhendelser som kan føre til for eksempel flom, ras og vindskader.
Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til beregningene av fremtidsværet og forskerne jobber på spreng for å redusere usikkerheten, spesielt knyttet til de store årlige variasjonene i nedbør og temperatur i vårt langstrakte land.
Av spesiell interesse er å forstå mekanismene bak dyphavsdannelsen i de nordiske hav og variasjoner i den nordatlantiske svingningen som er bestemt av lufttrykksforskjellen vinterstid mellom Island og Azorene. Når denne lufttrykksforskjellen er stor, får vi milde, nedbørsrike vintrer på Vestlandet. Når lufttrykksforskjellen er liten, som oftest med et høytrykk over Skandinavia, er det tørre og kalde vintrer i Skandinavia.
Det globale klimaet er i endring og menneskeskapte aktiviteter ser ut til å bidra til denne endringen. Det trengs forskning for å forbedre vår evne til å forutsi klimaendringer og deres virkninger på land og regioner. Forskning utgjør grunnlaget for tilpasninger til skadelige effekter av globale og regionale klimaendringer og ekstreme værhendelser.
(Artikkelen er på årsoversikter fra Meteorologisk institutt og Verdens meteorologiorganisasjon (WMO).)
