- Ble medlem
- 19.03.2002
- Innlegg
- 238
- Antall liker
- 1
På min vei inn i en klassiske musikken, har jeg dristet meg til å lytte til mindre kjente komponister og/eller mer moderne verk. Jeg mener det hjelper på forståelsen av klassisk musikk og dens spennvidde, enn bare å lytte til de kjente og sikre verk.
Sist jeg var i Oslo kjøpte jeg Cikada strykekvartettens nye skive på ECM med Kaija Saariahos "Nymphéa", John Cages "String Quartet in Four Parts" og Bruno Madernas "Quartetto per archi in due tempi". De to første stykkene har jeg lyttet til og spesielt Saariaho er et sært og fremmed bekjentskap, men likefullt fascinerende. Stykket er fra 1987 og gir en helt annen opplevelse av hvordan strykeinstrumenter kan spilles. Etter min mening verdifullt for å begripe instrumentenes bredde og mulighet for uttrykk. ECM New Series 1799.
Jeg er svært glad i fiolinen og har også en innspilling av Philip Glass fiolinkonsert fra 1987, spilt av Gidon Kremer med Wiener Philharmonikerne, dirigert av Christoph von Dohnányi. Muligens ikke en helt stor konsert, men interessant fordi jeg mener å høre at Glass er bl.a. inspirert av pop/rock. Musikken er samtidig. På platen spiller Kremer også Rorems fiolinkonsert og Bernsteins Serenade. Mye hørverdig her. DG 445 185-2
Et morsomt og levende stykke er Alban Bergs 3 Orchesterstücke op. 6. Spilt av Wiener Philharmonikerne dirigert av Claudio Abbado. DG 445 846-2. På samme skive er også "Sieben frühe Lieder" og "Der Wein". Her synger Anne Sofie von Otter.
En fin fiolinkonsert med en meget betagende annensats er Samuel Coleridge-Taylors fiolinkonsert op. 80. Jeg har den i to versjoner, men foreløbig bare hørt denne: Philippe Graffin med Johannesburg Philharmonic Orchestra dirigert av Michael Hankinson. På platen er også Dvoráks fiolinkonsert op 53. Avie AV0044. Den andre versjonen av C-Ts konsert er spilt inn av Anthomy Marwood med BBC Scottish Symphony Orchestra, dirigert av Martyn Brabbins. Denne er gitt ut i Hyperions serie om romantiske fiolinkonserter CDA67420. På platen er også Sir Arthur Somerwells fiolinkonsert.
Ved å lytte til slike og andre verk, samt sonater, duoer, trioer, kvartetter osv., øker forståelsen min for klassisk musikk. Å lytte til forskjellige komponister og tider, gjør det mulig å forstå bedre den enkelte komponists størrelse og betydning. Fortsatt er Beethoven en favoritt hos meg, spesielt når det gjelder både dybde og helhet, men for tiden prøver jeg meg en god del også på Mahler, en musikk som har fått meg til å spørre om mannen var gal, eller i det minste hadde en sær personlighet.
Jeg er overrasket over den store bredde i uttrykk og følelser som er mulig å gjengi med klassiske instrumenter. Samtidig oppdager jeg at pop/rocken har mange motiver fra den klassiske musikken.
Sist jeg var i Oslo kjøpte jeg Cikada strykekvartettens nye skive på ECM med Kaija Saariahos "Nymphéa", John Cages "String Quartet in Four Parts" og Bruno Madernas "Quartetto per archi in due tempi". De to første stykkene har jeg lyttet til og spesielt Saariaho er et sært og fremmed bekjentskap, men likefullt fascinerende. Stykket er fra 1987 og gir en helt annen opplevelse av hvordan strykeinstrumenter kan spilles. Etter min mening verdifullt for å begripe instrumentenes bredde og mulighet for uttrykk. ECM New Series 1799.
Jeg er svært glad i fiolinen og har også en innspilling av Philip Glass fiolinkonsert fra 1987, spilt av Gidon Kremer med Wiener Philharmonikerne, dirigert av Christoph von Dohnányi. Muligens ikke en helt stor konsert, men interessant fordi jeg mener å høre at Glass er bl.a. inspirert av pop/rock. Musikken er samtidig. På platen spiller Kremer også Rorems fiolinkonsert og Bernsteins Serenade. Mye hørverdig her. DG 445 185-2
Et morsomt og levende stykke er Alban Bergs 3 Orchesterstücke op. 6. Spilt av Wiener Philharmonikerne dirigert av Claudio Abbado. DG 445 846-2. På samme skive er også "Sieben frühe Lieder" og "Der Wein". Her synger Anne Sofie von Otter.
En fin fiolinkonsert med en meget betagende annensats er Samuel Coleridge-Taylors fiolinkonsert op. 80. Jeg har den i to versjoner, men foreløbig bare hørt denne: Philippe Graffin med Johannesburg Philharmonic Orchestra dirigert av Michael Hankinson. På platen er også Dvoráks fiolinkonsert op 53. Avie AV0044. Den andre versjonen av C-Ts konsert er spilt inn av Anthomy Marwood med BBC Scottish Symphony Orchestra, dirigert av Martyn Brabbins. Denne er gitt ut i Hyperions serie om romantiske fiolinkonserter CDA67420. På platen er også Sir Arthur Somerwells fiolinkonsert.
Ved å lytte til slike og andre verk, samt sonater, duoer, trioer, kvartetter osv., øker forståelsen min for klassisk musikk. Å lytte til forskjellige komponister og tider, gjør det mulig å forstå bedre den enkelte komponists størrelse og betydning. Fortsatt er Beethoven en favoritt hos meg, spesielt når det gjelder både dybde og helhet, men for tiden prøver jeg meg en god del også på Mahler, en musikk som har fått meg til å spørre om mannen var gal, eller i det minste hadde en sær personlighet.
Jeg er overrasket over den store bredde i uttrykk og følelser som er mulig å gjengi med klassiske instrumenter. Samtidig oppdager jeg at pop/rocken har mange motiver fra den klassiske musikken.