Litt mer om forhistorien til anlegget slik det står i dag.
Egentlig kan man vel si at jeg har hatt tre anlegg. Det første kjøpte jeg meg for dimmepengene når jeg kom ut av militæret i 1991. Dette var et fullt Sony anlegg. CD spilleren mener jeg het CDP-701, forsterkeren tror jeg hadde modellnavn TAF-420, og høyttalerne var noen stativhøyttalere med firkantede basser fra ES serien. Dette låt slett ikke verst, spesielt romfølelse og atmosfære var ganske betagende.
Men ut måtte røkla, og rundt 95 var det Marantz og Snell som stod på plakaten. Hifi klubben hadde greid å få meg på kroken med sin panegyriske hyllest til Marantz sine klangegenskaper. Dette sammen med den noe mystiske Hr Ken Ishiwata lurende i bakgrunnen ble dette for mye for en lettpåvirkelig hifi sjel. Ut med Sony og inn med Marantz CD63 og PM66KI. Når det til og med fulgte med en plakat underskrevet av den store Guru himself, kunne jeg høre de himmelske hifi klokker i det fjerne. Høyttalerne dette ble koblet opp sammen med var et par Snell J IV. Lydmessig var dette ganske så annerledes enn Sony. Mer substans og stofflighet i lyden, men ikke så gjennomsiktig og lettflytende. Uten tvil et skritt frem, men kanskje ikke så mye som jeg hadde ønsket.
Så rundt 2003 var hifi interessen på stigende kurs og innholdet i lommeboken likeså. Da Dali lanserte sine jubileumsmodeller i Helicon serien med sine glanspolerte lakkerte overflater, ble dette et uimotståelig angrep på mine ekshibisjonistiske og lydmessige karaktertrekk. Og når disse i tillegg var hyllet av O'store Vadseth var hifi-alibiet i orden også. Inn i kjellerboden med Snell og Helicon 400 kunne altså pryde min lille hifistue.
Dette var begynnelsen på anlegg nr 3. Jeg drev Helicon først med min gamle Marantz, og det var ingen problemer å spille høyt med denne kombinasjonen. Dette var dengang man antok at det virkelig var forskjell på digitale avspillingsmedier, så når et norsk hifi merke ved navn Hegel lanserte en cd spiller ved navn CDP2A som ble omtalt som high end til mid-fi pris ble interessen vakt. Muligens jeg fikk litt sympati med Hegel da jeg syntes filosofi forberedende faktisk var litt interessant, omtrent som den eneste, den gang jeg tok det. Hegel CDP2A ble anskaffet og den hadde utvilsomt en del interessante egenskaper. Først og fremst hadde den ikke så mye av den vanlige cd lyden som jeg var vant til. De CD spillerne jeg hadde hørt på til da hadde hatt det fellestrekket at de hadde en litt luftig, kunstig klang. Dette ble man utrolig lei av i lengden. Hegel spilleren låt mye mer organisk. Kanskje litt rufsete innimellom men mye mer ekte.
Så var det tid for å pensjonere Marantz for godt. Nå hadde jeg jo forstått det slik at store gutter hadde pre og power, og Electrocompaniet hadde en god klang i mine ører. Valget falt derfor på EC 4.7, og når jeg fikk et godt tilbud på en ny Hegel H2A var forsterkerløsningen i boks. Sammen med Hegel CDP2A var dette en kombo som hadde litt til felles med norsk furupanel; det ekte fremfor alt annet.
Seinere har det egentlig bare blitt til at mye vil ha mer. Hegel CDP2A har blitt erstattet av CDP4A mk II og Hegel H2A med H4SE. Noe jeg kan skrive om litt senere.
